mandag 30. juni 2014

EU-motstanden inne i EU

«Hvis EU skal overleve, må makt føres tilbake til folket.» («Economist»)

- Ved EU-valget 25.mai stemte bare hver fjerde velger på partier som vil at EU skal drive på som til nå. Men var det det disse velgerne også ville? Eller stemte de uten å ane «hva EU vil»?

- Bare hver åttende velger stemte på partier som media så lettvint kaller «høyre-ekstreme». Var det så mange at vi bør bli skremt? Og var de velgerne som stemte på «høyre-ekstreme» partier, sjøl virkelig «høyre-ekstreme» - alle sammen?

- Over halvparten av velgerne stemte ikke ved EU-valget 25. mai. Likna de mest på de velgerne som syns at EU er greitt nok – eller på dem som stemte på et «høyre-ekstremt» parti?

Dette er noen av de spørsmåla vi burde visst svara på for å skjønne hva valget til EU-parlamentet 25. mai bør oppfattes som – og kan føre til.

De fleste profesjonelle kommentatorer både her hjemme og ellers i Europa tolker valget som en kraftig velgerprotest – både fra dem som ikke stemte og fra dem som stemte på nei-partier. De fleste kommentarene kan sammenfattes slik: Nå henger ikke velgerne med lenger. EU endres for fort, tar over for mye makt eller bruker makta feil.

Dette kan det sikkert være noe i, men da skal velgeren være blant dem som følger godt med på hvordan EU utvikler seg. Det er det få velgere som makter, og de får lite hjelp av media til å forstå hva som foregår inne i det uoversiktlige EU-maskineriet.

Det er også sånn at de organiserte protestene på gater og torg retter seg like mye mot egne regjeringer som mot Brussel. Slik er det også ved valgene til EU-parlamentet.

I nesten alle EU-land dreide valgkampen seg også denne gang mest om nasjonale stridsspørsmål. Det var derfor velgerne så gjennomgående brukte EU-valget til å straffe sine egne regjeringer, straffe dem for arbeidsløsheten og for alt mulig annet som regjeringen oppfattes som ansvarlig for.

Det var noen tilløp til felles EU-valgkamp fordi de store EU-partiene for første gang også stilte liste på EU-nivå, og siden førstekandidatene på disse listene møttes til noen TV-overførte debatter.

Men også ved dette valget besto valgkampen av 28 nasjonale valgkamper uten særlig sammenheng med hverandre. Skulle det vært en felles EU-valgkamp måtte f.eks. den krisepolitikken som EU har påtvunget de fleste EU-land, vært det sjølsagte utgangspunktet for debatt. Men denne krisepolitikken har de tre største partigruppene i EU-parlamentet stått sammen om.

Dette skjer sjøl om medlemsstatene i stadig større grad formes av EUs traktater, av EUs lovvedtak og av EUs overvåking av at regelverket følges. EU innebærer nettopp at beslutninger av vidtrekkende betydning for samfunnsutviklingen er løfta ut av de nasjonale rammene og over på EU-nivå. Da blir det påfallende – og ille for utviklingen i EU – at valget til EU-parlamentet ikke handler om de politiske hovedlinjene for EU-politikken.

Det kan være mange grunner til at det ender slik. Når beslutninger flyttes langt nok vekk, hjelper det ikke om nasjonale politikere har plass ved det bordet der beslutningene tas. Avstanden til velgerne blir rett og slett for stor.

Det gjør ikke saken bedre at beslutningene tas på så utilgjengelig vis at media ikke finner det umaken verdt å informere om det som skjer. Dessuten: Når statsrådene møtes i EU-rådet for å fatte vedtaka sine, er det i omstridte spørsmål snakk om kompromiss som få av dem vil snakke med begeistring om etterpå. Da er det like greitt at velgerne er opptatt av noe annet.

Denne situasjonen har ført til at det rundt om i EU har oppstått EU-debatter av det slaget vi kjenner så godt i Norge: Er det egentlig så lurt å overføre så mange viktige beslutninger fra nasjonale parlamenter til overnasjonale organ i EU?

Debatter er oppstått i Storbritannia, i Nederland og i en del partier som ikke har vært i nærheten av slike debatter inntil nylig. Både i Storbritannia og Nederland har regjeringene tatt initiativ til å reise slike debatter.

Det interessante er at mange av de «EU-skeptiske» partiene som media stempler som «høyre-ekstreme», også er på dette sporet: Mange av dem sier ikke nei til valutaunionen, og de fleste sier heller ikke «ut av EU!» Det er debatten om en nedbygging av EU, om tilbakeføring av politikkområder til nasjonale parlamenter, som reises også av de fleste «EU-skeptiske» partiene.

Dette kravet er krystallklart uttrykt av ukeavisa «Economist», den mest prinsippfaste forkjemperen for markedsløsninger i Europa, i en lederkommentar uka før EU-valget. Heretter er sitatene fra Economist:

«Hvis EU skal skaffe seg demokratisk legitimitet, kan det ikke skje gjennom EU-parlamentet, men gjennom de nasjonale parlamentene. Det må bety å gi makt tilbake til disse parlamentene der hvor det bare er mulig (wherever possible).»

Economist nevner spesielt at det må bety større handlefrihet over statsbudsjettene og mer nasjonal kontroll over sosialpolitikk og sysselsettingsregler.

"Det må også bety at nasjonale ledere må ta ansvar for den økonomiske politikken og ikke unnskylde seg med «at smertefulle valg påtvinges dem av onde mennesker i Brussel og Berlin».

«Det så en gang ut til at EU ubønnhørlig utvikla seg mot en «stadig tettere union», og mange føderaliser håpte at eurokrisa skulle føre EU enda et skritt forover. Men den ødemarka som krisa etterlater seg, gjør ikke Europas forente stater til noen fristende visjon

«I stedet for å utvide rollen til EU sine institusjoner, ville det være bedre å styrke nasjonalstatene der legitimitetene ligger. De strategiske avgjørelsene må tas av regjeringene, ikke av EU-kommisjonen. EU-parlamentet må nedgraderes, og mer demokratisk kontroll må gis de nasjonale parlamentene. Hvis EU skal overleve, må makt føres tilbake til folket

Når sto dette i Economist? Sjølsagt på 200-årsdagen for den norske Grunnloven, 17. mai 2014.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 14. juni 2014)

Når EU er det ekstreme

Det mest brennende spørsmålet: Er det velgerne som er håpløse, eller er det EU?

Valget til EU-parlamentet gikk som media hadde spådd: I tre land stemte hver fjerde velger på partier fra det ytterste høyre. Slik gikk det i Frankrike (Front National 25 %). Storbritannia (UKIP 27 %) og Danmark (Dansk folkeparti 27 %). Nynazister kom inn i EU-parlamentet fra Ungarn (Jobbik 15 %), Hellas (Gyllent Daggry 9 %) og Tyskland (NPD 1 %).

Hvem er så disse velgerne som gikk så langt til høyre? Og hvorfor vendte de ryggen til de «anstendige» partiene?

Med få unntak forteller media oss at det ikke er mennesker vi skal ha særlig respekt for. Om ikke alle velgerne til det ytterste høyre er rasister, så er de i det minste innbitte nasjonalister som har falt for den enkleste av alle forklaringer: det er de andre, «de som ikke hører til hos oss», som er problemet. Det er de «fremmede» som er syndebukkene – og løsningen er den enkleste av alle løsninger: jag de «fremmede» vekk!

For noen er syndebukkene innvandrere fra andre verdensdeler og med andre hodeplagg og religioner, for andre er det nok at de kommer fra fattigere land øst i Europa. Når arbeidsløsheten er høy, er det alltid kort vei fra fremmedfrykt til aggressiv rasisme.

Derfor er det viktigste spørsmålet: Ville protestpartiene på ytterste høyre fløy ha samla like mange velgere hvis arbeidsløsheten var lav, så lav at den som mista jobben sin, lett kunne finne en ny?

Sånn er det ikke i dagens EU. Der går 26 millioner uten arbeid. Samtidig presses inntektene for de lavest lønte ubønnhørlig nedover – dels av kampen alle mot alle om de alt for få jobbene - dels av den krisepolitikken som målbevisst bygger på at lavere lønn er veien ut av krisa.

Er det da velgerne eller krisepolitikken det er noe vi veien med når velgerne reagerer? Kunne vi bli kvitt oppslutningen om det ekstreme høyre ved å kvitte oss med arbeidsløsheten?

Men foreløpig er «ansvarlige» politikere og like «ansvarlige» media enige om at det er velgerne det er noe i veien med. Det er verken arbeidsløsheten eller krisepolitikken som er ekstrem, bare velgerne. Det er det mest ekstreme ved valget 25. mai.

170 millioner stemte ved dette EU-valget. 230 millioner lot være å stemme. Særlig få fant veien til valgurnene i Polen, Tsjekkia og Slovakia. Der var oppmøtet henholdsvis 23, 19 og 13 prosent.

Hvorfor stemte bare 43 prosent av velgerne? Er det dristig å tro at hjemmesitterne ikke skjønte vitsen ved å stemme? At de opplever EU som noe som ikke har med deres egen hverdag å gjøre?

Kan det også ha noe med at det knapt er noen forskjell på EU-politikken til de tre største partigruppene i EU-parlamentet, sosialdemokratene, kristendemokratene og de liberale?

Disse tre partigruppene har i alle år dominert EU-parlamentet både tallmessig og politisk. De har stått sammen bak den valutaunionen som kan sprenge mye EU-samarbeid hvis den ender med å sprenge seg sjøl. De har stått sammen bak den krisepolitikken som berger banker og kaster mennesker ut i arbeidsløshet og ut av boligene sine. De har stått sammen om å gjøre EU-institusjonene i Brussel og Frankfurt enda mektigere og mer utilgjengelige enn før.

Det er da flere velgere enn før går til høyre eller venstre. Men er det like ekstremt å gå til venstre som å gå til høyre i dagens EU?

I måneder har media over hele Europa fortalt at ekstrem-høyre og ekstrem-venstre kan bli vinnerne ved EU-valget. Vår egen EØS/EU-minister, Vidar Helgesen, sa det slik: «Ytterliggående partier ble størst i Danmark, Storbritannia, Frankrike og Hellas

Men hva er «ytterliggående» ved Syriza? Det er et parti som vil holde Hellas i EU, og som vil beholde valutaunionen – sjøl om mange greske velgere vil ut av begge deler. Syrizas viktigste krav er at den sosialt brutale kuttpolitikken må snus. Men det er ikke mer ytterliggående enn at ILO og mange andre instanser utafor Hellas også har krevd det.

Like lite «ytterliggående» er nesten alle de 18 partiene til venstre for sosialdemokratene som kom inn i EU-parlamentet ved dette valget. Med to unntak, det greske kommunistpartiet KKE og det svenske søsterpartiet til SV, Vänsterpartiet, er de så lite ekstreme at de er for medlemskapet i EU. Men de vil ha et EU som er mer demokratisk og et EU der faglige rettigheter ikke må vike for markedsfrihetene. Det siste er ikke mer ekstremt enn at siste LO-kongress enstemmig gikk inn for det samme.

De samme partiene er også for at EU skal ha en valutaunion, men ikke bygd opp slik dagens union er. De vil for eksempel ha en sentralbank som ikke skal ha som eneste oppgave å sørge for lav inflasjon, men også for lav arbeidsløshet. Mer ekstreme er de ikke.

Ved alle EU-valg har nasjonale saker vært de viktige, ofte de eneste. Verken sosialdemokrater, kristendemokrater eller liberale har kjørt valgkamper på EU-politiske tema som kunne skille dem fra hverandre. Ingen av dem har vågd seg på EU-kritikk, og ingen av dem har foreslått andre «EU-reformer» enn de som de to andre partigruppene også har gått inn for. Hvorfor da stemme?

Slik var det også ved dette valget sjøl om den sosialdemokratiske spisskandidaten, tyskeren Martin Schultz, la inn noen generelt formulerte reformkrav som ingen av de nasjonale sosialdemokratiene har stått for i praksis.

Det var partiene til venstre for sosialdemokratene som hadde arbeidsløshet, fattigdom og krisepolitikk som offensive kampsaker ved EU-valget. Det ga Syriza 27 prosent i Hellas, Akel 27 prosent på Kypros, de to partilistene til venstre for sosialdemokratene 18 prosent i Spania og 17 prosent i Portugal og Sinn Fein 17 prosent i Irland og 25 prosent i Nord-Irland.

Det er oppmuntrende tall, men for lite til å mildne den sosiale katastrofen som hersker i dagens EU. Slik vil det være så lenge de sosialdemokratiske partiene er så markedsfrelste som de fortsatt er. Men sosialdemokratene settes i hvert fall i en del land under et større press fra venstre enn før dette valget.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 31. mai 2014)

Ute av krisa - kanskje

men omgitt av sosiale branntomter som europeiske land må slite med i lang tid framover



Overskrifter og ingresser forteller at nå lysner det rundt om i Europa. Irland trenger ikke IMF mer. Det gjør heller ikke Portugal. Det er glemt at regjeringene både i Irland og Portugal gjorde alt de kunne for å slippe «hjelpen» fra IMF.

For det var hjelp på helt bestemte vilkår: at offentlige budsjetter skulle barberes, at ansatte skulle sies opp, at lønninger og velferdsytelser skulle kuttes – slik at millioner av mennesker ble slengt ut i en sosial nød som ingen hadde spådd var mulig i dagens Europa.

Men nå, etter mer enn fem uutholdelige kriseår, går det endelig rett vei – kanskje. Veksten er tilbake - såvidt, og arbeidsløsheten kryper sakte nedover. Det forteller media, og det framgår også av tre fyldige oversikter som er lagt fram de siste ukene, én fra EU-kommisjonen, én fra OECD og én fra ILO.

Den viktigste forskjellen er at ILO-rapporten avviker fra de to andre på ett punkt: Den får fram at krisa etterlater seg sosiale branntomter som kan komme til å svi i årtier framover.

Alle tre rapportene er enige om at det kan se ut som at Europa er på vei ut av krisa. Men det går langsomt, og det kan være langt fram. Produksjonen av varer og tjenester er fortsatt langt lavere enn for seks år sia i de fleste land.

EU-kommisjonen regner med at bruttonasjonalproduktet (bnp) i EU vil øke med 1,6 prosent i år og med 2,0 prosent i 2015. Det omtales – dristig - som «genuine tegn på en mer varig forbedring».

Men det er en vekst så svak at det er så vidt tallet på jobber øker. I EU var arbeidsløsheten i februar 2014 nede på 10,6 prosent, 0,3 prosentpoeng lavere enn toppen i 2013. OECD-rapporten minner om at 30 prosent av de arbeidsløse i EU har gått uten arbeid i mer enn ett år. Når kommer de i jobb igjen?

Arbeidsløsheten blant ungdom i EU, de fra 15 til 24 år, kom ned i 23.5 prosent i februar 2015 – etter en topp på 24 prosent i fjor. Det er fortsatt nesten hver fjerde ungdom. Det har vært mindre oppmerksomhet om at i mange land er stadig flere «unge voksne», de mellom 25 og 34 år, heller ikke i jobb. Den erfaringen kan bli vond å vende til noe godt både for de yngste og for de unge voksne. Det kan fort bli mange små og store branntomter av slikt..

Mange økonomer har spådd at en langvarig stagnasjon venter oss her i Europa, en stagnasjon med fortsatt høy arbeidsløshet i mange år framover. Det er få tegn til at flere kommer i jobb sjøl når det blir litt mer fart over den økonomiske aktiviteten.

OECD understreker at i 25 av EUs 28 medlemsland er investeringene fortsatt langt lavere enn før 2008. Siden mange mennesker ikke har penger til å kjøpe like mye varer og tjenester som før krisa slo til, vil bedriftsledere verken investere eller ansette. De bruker heller driftsoverskuddet til å kjøpe opp bedriftens egne aksjer eller til å øke utbyttet for aksjeeierne.

Noe av det mest provoserende ved dagens krise er at profitten og aksjekursene øker kraftig sjøl om alt annet i økonomien halter. En stort anlagt undersøkelse viste at i løpet av året 2013 økte den samlede aksjeverdien i 7.200 børsnoterte selskap fra 47 land mer enn 18 prosent. Alt i følge ILO.

Det var ikke mye annet her i verden som nærma seg tiendeparten av den veksten i løpet av fjoråret. Midt i krisa går profitten i været mens tallet på jobber knapt rører på seg, og mange må tåle at lønna fortsatt skrumper.

De siste kriseåra har så godt som samtlige regjeringer i EU satt i gang med det som i den økonomiske nytalen kaller «finansiell konsolidering». Da kuttes det i velferdsordninger og andre offentlige ytelser. Det rammer hardest alle som av ulike grunner står utafor arbeidslivet, de som livberger seg med svart arbeid, enslige forsørgere, pensjonister, sårbare etniske mindretall.

ILO-rapporten fastslår at krisa har gjort arbeidslivet tøffere for folk i de fleste land i Europa. Det er mer ufrivillig deltids- og midlertidig arbeid, mer svart arbeid, større polarisering av lønns- og arbeidsvilkår, større inntektsforskjeller og flere «working poor», mennesker som ikke kan forsørge seg sjøl om de er i fullt arbeid.

Denne politikken slår negativt ut for samholdet i samfunnet – og øker det som ILO kaller «risiko for sosial uro». Denne risikoen har økt kraftig under krisa – har ILO målt seg fram til. Det kan også bli ei av branntomtene etter denne krisa.

Når mange går uten jobb, påfører det samfunnet kostnader både på kort og lang sikt. I et kriseland som Spania, der regjeringen gjør alt den kan for å kutte offentlige utgifter, økte utgiftene til dagpenger og førtidspensjonering av arbeidsløse fra 1,5 prosent av bnp i 2007 til 2,9 prosent av bnp i 2011. Det bidro til å øke den statsgjelda som regjeringen skulle få ned ved å gjennomføre den harde kuttpolitikken.

Men de varige sosiale branntomtene er virkningene på lang sikt av at hver fjerde spanjol går uten arbeid, mange i årevis, - og av at nærmere 60 prosent av ungdommen i Spania og Hellas står uten erfaring fra det ordinære arbeidslivet.

Langvarig arbeidsløshet svekker yrkesevnen til den enkelte, bidrar til å rive mennesker ut av viktige sosiale sammenhenger, svekker det sosiale samholdet i nærmiljøet og tilliten til storsamfunnet. Det viser utallige undersøkelser både fra kriseåra i mellomkrigstida og fra perioder med massearbeidsløshet nærmere vår egen tid.

I land etter land retter den sosiale aggressiviteten seg i stigende grad mot arbeidsinnvandrere som tar til takke med elendige lønns- og arbeidsvilkår - og ikke mot de arbeidsgiverne som utnytter den enorme arbeidsløsheten til å tvinge på dem slike vilkår.

I land etter land øker oppslutningen om innvandringsfiendtlige partier. Dette forpester samfunnsdebatten og truer med å bli den største sosiale branntomta i Europa i dag.


Viktigste kilder:

European Economic Forecast. Spring 2014. European Commission
OECD Economic Outlook. Volume 2014/1
Global Employment Trends 2014. ILO

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 10. mai 2014)