Ingen lysning i sikte

Gjennom EØS knyttes Norge til et EU som er i ei stadig djupere krise

Det er gått tre og et halvt år sia finanskrisa slo inn i Europa. Det er ingen lysning i sikte. Langs nordkysten av Middelhavet er det sosiale og politiske kaoset verre enn noen gang. I land der arbeidsløsheten er størst, skal det kuttes mest – i offentlige budsjetter, i lønninger og i pensjoner.

Hellas, Irland og Portugal ble påtvunget enorme “hjelpepakker” i form av lån som økte statsgjelda og gjorde den enda verre å betjene fordi “finansmarkedene” ikke trodde hjelpepakkene ville hjelpe. Til gjengjeld ble regjeringene pålagt en innstramningspolitikk som gjør det vanskeligst mulig å få i gang den veksten som trengs for å betale ned den gjelda som var blitt uoverstigelig. I Spania og Italia jobbes det panisk for å unngå samme slags “hjelp”.


Nesten overalt i Europa slo finanskrisa ut i bankkriser som regjeringene “løste” ved å pøse penger de ikke hadde inn i bankene. Dette førte til at statsgjelda økte til rekordhøye nivåer.

For å bygge ned gjelda, skjærer de fleste regjeringene ned på offentlige utgifter. Det skjer på fire måter, ved at det blir færre offentlig ansatte, ved at offentlig ansatte får lavere lønn enn før, ved at det offentlige tjenestetilbudet begrenses og ved at det kuttes i pensjoner og andre sosiale overføringer.

Det er sosialhjelp og offentlige tjenester som kuttes hardest, og der hvor statsinntektene skal økes, er det avgiftene som settes opp, sjelden inntektsskatten. Krisepolitikken legger systematisk byrdene på dem som tåler det minst. Arbeidsløsheten er på dramatisk høyt nivå i mange land, og innstramningspolitikken vil øke den enda mer. Land med liten offentlig sektor og svake velferdsordninger presses til å kutte mest.

Dette er en elendig kriseløsning hvis målet er å holde folk i arbeid, holde forbruket oppe, og hjelpe dem som trenger offentlig støtte mest. Å kutte i offentlige utgifter når arbeidsløsheten vokser, er å spare seg til fant.

Det er knapt mulig å lese en økonomikommentar i næringslivsaviser som Financial Times som har noen tro på kriseløsningene til EU og IMF. Men på førstesidene i norske aviser framstilles både hjelpepakker og innstramningskrav som opplagte deler av en nødvendig krisepolitikk.



Foreløpig spisses denne krisepolitikken med Angela Merkels krav om budsjettdisiplin. Disiplinen skal underbygges med automatiske bøter for de regjeringene som ikke har penger nok til å hindre at underskuddene på statsbudsjettene passerer straffeterskelen.

Denne budsjettdisiplinen bringer ikke et eneste kriseland nærmere den veksten som er nødvendig for å komme ut av krisa. Men det retter oppmerksomheten mot den grunnleggende svakheten ved EUs valutaunion: En felles valuta som lammer handlefriheten til nasjonale finansministre er i krisetider den verst mulige løsningen.

- Enten må EU ta over samme ansvar for den økonomiske balansen mellom de ulike delene av EU som staten har i vanlige nasjonalstater. Det betyr én finansminister og ett finansdepartement mens de nasjonale finansministrene ender som fylkesrådmenn i den nye sentralstaten,
- Eller så må EU godta at valutaunionen ikke er liv laga hvis den skal omfatte flere land enn de som likner mest på Tyskland. Det er ikke mange, kanskje ikke flere enn Nederland. Østerrike og Finland – og til nød Frankrike.


Alle disse krisene – finanskrisa, bankkrisene, de offentlige gjeldskrisene og de sosiale krisene – har på dramatisk vis festna markedskreftenes grep omkring alle tilløp til det en kunne kalle en sosialt regulert kapitalisme.

Det har for eksempel ikke skjedd noen ting med de bankene ”som var for store til å gå under” høsten 2008. De er ”for store” til å slås konkurs også i 2012. De kommer derfor til sette regjeringer, parlamenter og borgere under enda større press for at de må berges - uansett hvordan det vil ramme velferdstjenester, sysselsettinga og privatøkonomien for folk flest..



I de fleste land dreier krisepakkene politikken kraftige skritt i retning av markedsliberale løsninger. Statsbedrifter og annen offentlig eiendom, til og med veier og statslotterier, legges ut på salg. Uten noen grunnleggende samfunnsdebatt legges det opp til en privatisering i et omfang og i en fart som få partier ville ha gått til valg på.

Den politiske krisa kan derfor komme til å overskygge den økonomiske. Kriseløsningene setter hevdvunne demokratiske ordninger til side. I de fleste EU-land, i hvert fall alle vestlige, har offentlig ansatte hatt forhandlingsrett om lønn og arbeidsvilkår. Nå kuttes det i lønningene uten forhandlinger med fagbevegelsen.

Slik må demokratiske ordninger vike for diktater fra finansmarkedene, I stadig flere land oppfatter store velgergrupper regjeringene som agenter for ytre instanser - for regjeringene i andre land, for EU og for IMF. Regjeringene lar seg tvinge til å stå for en politikk der de i stigende grad lukker ørene for innenlandske hensyn og krav.

Det er den nasjonale avmakten folk flest opplever – og samtidig den personlige maktesløsheten overfor ei krise som rammer så hardt. Den største faren er at det vokser fram en aggressiv nasjonalisme retta mot alt og alle som kan gjøres til syndebukker.

Dette er et skremmebilde som norske medier langt på vei elsker. Da Stein Ørnhøi for en del år sia advarte mot at økende motsetninger i EU kunne fremme en slik utvikling, ble det en overskrift i VG om at ”Ørnhøi trekker det brune kortet”. Slik fordummes nå engang EU-debatten i Norge.

(Trykt i Klassekampen lørdag 19. mai 2012)