- Skjerm de militære!

Tyskland eller Frankrike krever ikke at Hellas må kutte militærutgiftene. Hvorfor?


Krav om greske budsjettkutt tar aldri slutt. Men to områder skjermes: Rustningsutgiftene og våpenimporten.

Kuttkrava fra Brussel kom alt i 2009, fortsatte i forbindelse med den første ”redningspakka” i mai 2010, ble skjerpa i desember 2011 og sist med den andre ”redningspakka” nå i februar.

Da statsminister Papandreou i 2009 måtte erkjenne at underskuddet på det greske statsbudsjettet ikke var 6-7 prosent av BNP, men heller 13 prosent, forlangte EU-kommisjonen og de andre euro-regjeringene en øyeblikkelig hestekur med harde kutt i offentlige utgifter.

I mai 2010 ble ”redningspakka” på 110 milliarder euro kobla til nye krav om kutt i offentlige budsjetter, i lønninger og i pensjoner. Men denne krisepakka kunne bare være en kortsiktig løsning siden milliardene ble gitt som lån og ikke som gave. Dermed økte statsgjelda til enda mer uholdbare nivåer.

Den haltende greske økonomien hadde alt på forhånd ingen mulighet til å betjene den statsgjelda som hadde samla seg opp gjennom år med (godt skjulte) underskudd på statsbudsjettet. Media over hele Europa presenterte milliardlånet som solidarisk hjelp til et folk i nød. I praksis var det brutal seigpining av stadig mer fortvilte mennesker. Hver euro i krisepakka økte den statsgjelda som på forhånd hadde overbelasta den greske økonomien.

I desember i fjor ble det krevd at tallet på offentlig ansatte måtte ned med 150.000 i løpet av et par år, at de som blir igjen må gå ned med 20-40 prosent i lønn, at minstelønna skulle ned med 22 prosent og at pensjonene kuttes.

Den greske økonomien sank med 7 prosent i løpet av 2011. Dermed var sjetteparten av all gresk næringsvirksomhet vekk i forhold til nivået i 2007. Men det stopper ikke der. Verdensbanken melder at med den innstramningspolitikken som nå kreves, kan gresk økonomi havne 25-30 prosent lavere enn før krisa – før det eventuelt snur. Hvis det snur.

Nå i februar lanserte IMF, EU-kommisjonen og EUs sentralbank ei ny ”redningspakke”, denne gang på 130 milliarder euro. Som i 2010 er pakka påtvunget Hellas i form av lån som øker statsgjelda og gjør den enda verre å betjene fordi “finansmarkedene” heller ikke nå tror at slike lån vil hjelpe Hellas ut av låneknipa. Til gjengjeld er Hellas pålagt en innstramningspolitikk som gjør det vanskeligst mulig å få i gang den veksten som trengs for betjene gjelden.

Det er også noen som tjener på store lån. Det er tyske og franske banker er mest utsatt i Hellas, de franske enda mer enn de tyske.

Dobbeltmoralen bak kuttkrava til Angela Merkel blir tydelig også på andre måter. Kuttavtalen fastlegger for eksempel at den greske regjeringen ikke skal kutte i militærutgiftene, bare i alt annet.

I forhold til folketall og bnp er de greske militærutgiftene de klart høyeste i EU. Noen kilder sier at de er på 2,9 prosent av bruttonasjonalproduktet, andre sier fire prosent, mens gjennomsnittet for eurostatene er 1,7 prosent.

Det betyr at Hellas over en tiårssperiode kunne spare halvparten av et årlig nasjonsprodukt ved å redusere militærutgiftene til euro-gjennomsnittet. Det er mer enn den siste ”redningspakka” til greske banker som Hellas har tatt imot. Men et slikt kutt i militærutgiftene krever verken IMF, EU-kommisjonen eller Angela Merkel.

Det er sjølsagt påfallende at Tyskland og Frankrike ikke har pressa på for at Hellas skal kutte i militærbudsjettet sitt når de krever at Hellas må kutte i så mye annet. I det store kuttåret 2010 økte Hellas innkjøpene av våpen med 900 millioner euro. Samtidig ble sosialbudsjettet kutta med det dobbelte, 1,8 milliarder euro – etter krav fra bl.a. Angela Merkels regjering.

Det har sin enkle forklaring: Fra 2005 til 2010 var Hellas det land som kjøpte mest rustningsmateriell fra Tyskland. Landet var avtaker av 15 prosent av den tyske våpeneksporten. (Kriselandet Portugal var i parentes bemerket den neststørste importør av tyske våpen.) Hellas var i tillegg den tredje største kjøperen av franske våpen, den største importøren i Europa. Denne våpenimporten bidrar både til underskuddet på statsbudsjettet og på handelsbalansen med utlandet.

Den greske regjeringen forsvarer sine store militærutgifter med to slags argumenter. Det ene er behovet for å opprettholde en maktbalanse i forhold til Tyrkia. Det behovet er nok objektivt sett mindre enn før, men den militære ledelsen er sikkert ei effektiv pressgruppe for å holde militærutgiftene på et høyt nivå.

Regjeringen viser også til trusselen fra stigende flyktningstrømmer fra Nord-Afrika og Midt-Østen. En kan sjølsagt diskutere om innkjøp av ubåter og kampfly er egna til å stå imot flyktningpresset.

Da betyr det nok mer at for europeiske stormakter er Hellas viktigere som medlem av NATO enn som medlem av EU, for ikke å snakke om som medlem av euroklubben. NATO-landet Hellas er - med hele sitt øyrike – av geopolitisk stor betydning i det østlige Middelhavet.

Det er denne geostrategiske beliggenheten som midt i krisa gir Hellas et visst spillerom til tross for det brutale presset fra IMF, EU-kommisjonen og Tyskland.

Blant alt som den greske regjeringen pålegges å privatisere for å skaffe penger i statskassa, er også havnene. Kina har nylig inngått en 35 års kontakt om å drive havna i Pireus, den største havna for passasjerskip i Europa.

Den russiske gassgiganten Gazprom er en av de mest aktuelle til å ta over aksjemajoriteten i det greske statsgasselskapet Depa og rørselskapet Desfa. Gazprom står alt i dag for over halvparten av den greske importen av naturgass. Det gir paradoksalt den greske regjeringen et aldri så lite handlingsrom i forhold til presset fra IMF og EU – i hvert fall på kort sikt.

(Trykt i Klassekampen lørdag 28. juli 2012)