Statskuppet fiskalpakt

”Austerity forever”: Når knallblå krisepolitikk feier demokratiske innvendinger til side

EUs fiskalpakt låser EU til den krisepolitikken som de siste åra kaster millioner av mennesker ut i arbeidsløshet, fattigdom og håpløshet. Det er meningen at fiskalpakten skal være uoppsigelig, samtidig som den avvikler demokratiet på et så viktig område som statenes budsjettpolitikk - både i EU og i de land som godtar fiskalpakten.

Så hold deg fast – før du leser videre! Du kan nekte å tro at det kan være sant.

Regjeringene i 25 EU-land har undertegna fiskalpakten, alle unntatt den britiske og den tsjekkiske. De irske velgerne har med stort flertall godkjent pakten. Så langt er alt i orden – sett fra Brussel.

Pakten trer i kraft når den er ratifisert av 12 land. Hva det betyr for land som eventuelt ikke ratifiserer, står det ikke noe om i pakten. Men det er i det minste ett ris bak speilet: Bare land som godkjenner pakten, vil kunne få penger fra det støttefondet (ESM) som EU har innført for land i krise.


Det har gått fort: EU-toppmøtet 9. desember vedtok at en fiskalpakt måtte til. Det første utkastet til tekst forelå ei uke seinere. Statssjefene kom sammen for å sluttbehandle teksten 31. januar. De undertegna den på et møte 2. mars.

Det offisielle navnet til pakten er ”Traktaten om stabilitet, koordinering og styring i den økonomiske og monetære union”. Den innfører to styringsordninger, en ”gjeldsbremse” og en automatisk mekanisme for budsjettinnstramning.

Gjeldsbremsen forplikter regjeringene til å sørge for at statsbudsjettene er i balanse eller viser overskudd. Dermed skjerpes de budsjettkrava som eurolanda til nå til nå har vært underlagt.

Denne skjerpingen har skjedd i flere trinn. Maastricht-traktaten innførte den såkalte ”Stabilitets- og vekstpakten” som satte forbud mot at underskudd på statsbudsjettene kunne være større enn tre prosent av brutto nasjonalproduktet (bnp).

Den såkalte ”sekspakka” (Six-Pack) av fem forordninger og ett direktiv som trådte i kraft 13. desember, krevde at det ”strukturelle underskuddet” på statsbudsjettene måtte være under 1 prosent av bnp. Med det strukturelle underskuddet er det lagt inn litt slingringsmonn siden en midlertidig kan se bort fra underskudd som skyldes konjunkturutviklingen. Det er svært uklart hvordan dette underskuddet skal måles i praksis. Fiskalpakten strammer ytterligere til og setter øvre grense for strukturelle underskudd til en halv prosent av bnp.

Maastricht-trakatens ”stabilitets- og vekstpakt” satte som krav at statsgjelda ikke måtte være større enn 60 prosent av bnp. Men den sa ingen ting om hvor raskt land med høyere statsgjeld skulle komme ned dit.

”Sekspakka” krevde at land med ei statsgjeld over 60 prosent av bnp hvert år reduserer gjelda med en tjuendedel av den gjelda som overstiger 60 prosent.

Fiskalpakten er strammere også på dette punktet. Nå skal slike land redusere statsgjelda med en tjuendedel av hele statsgjelda. Et land med statsgjeld på 100 prosent, må dermed redusere den med minst fem prosentpoeng i året. ”Sekspakka” nøyde seg med å kreve at gjelda skulle reduseres med to prosentpoeng i året, en tjuendedel av 100 minus 60 prosent.

En automatisk ”korreksjonsmekanisme” skal settes inn mot land som bryter reglene om budsjettunderskudd og statsgjeld. Hensikten er å straffe traktatbrytere økonomisk. Det er - utrolig nok - overlatt til EU-kommisjonen å utforme denne mekanismen uten å blande inn regjeringene.

EU-domstolen kan ilegge bøter på inntil 0,1 prosent av bnp hvis regjeringer bryter reglene i finanspakten. ( Art. 8.2) For et land som Spania er 0,1 prosent såpass som ti milliarder euro. For euroland skal bøtene overføres til EUs krisefond ESM. Land utafor valutaunionen skal betale inn til EU-kassa.

Alle disse reglene blir ikke lagt inn i EUs egen grunnlov, Lisboa-traktaten. Den traktaten kan bare endres hvis alle EU-regjeringene er enige om det – og hvis endringene godkjennes av de nasjonale parlamentene og av EU-parlamentet. Skulle den prosedyren følges, ville fiskalpakten aldri bli vedtatt.

Reglene i fiskalpakten skal i stedet tas inn i nasjonal lovgivning ”med bindende kraft og av permanent karakter, helst i konstitusjonene”. (Art. 3.2) Fiskalpakten defineres dermed som en sjølstendig traktat i henhold til folkeretten, formelt uavhengig av EU.

Men dermed glipper alle demokratiske ordninger som følger av EU-traktaten. EU-kommisjonen tillegges myndighet som ikke er underlagt noen demokratisk eller juridisk kontroll, verken fra EU-parlamentet, fra medlemsregjeringene eller fra EU-domstolen. Hele den innebygde maktbalansen mellom EU-rådet (der regjeringene møtes), EU-parlamentet og EU-kommisjonen er satt ut av spill.

Det eneveldet som fiskalpakten tillegger EU-kommisjonen, har ingen juridisk basis i EU-traktaten. Som det har vært sagt: Det nyliberale innstramningsregimet kunne bare gjennomføres ved å kutte ut det formelle demokratiet.

Fiskalpakten har ingen regler om at den kan oppheves. Angela Merkel har sagt det slik: ”Fiskalpakten setter inn permanente gjeldsbremser i de nasjonale juridiske systemene. De skal ha bindende og evig gyldighet.” (Ö1-Morgenjournal 31.1.2012)


Fiskalpakten løser ingen akutte kriseproblem i land som Hellas, Portugal, Spania og Italia. Det pakten fastlegger, er hvordan EU skal håndtere framtidig kriseutvikling. Det skal skje ved en budsjettdisiplin som samler all makt over statsbudsjettene i Brussel.

En slik sentralisering av budsjettmakt har lenge vært et mål for sterke krefter innen EU-systemet – og kanskje en forutsetning for at valutaunionen skulle kunne fungere Men før fiskalpakten kom på bordet, var det et prosjekt som var tenkt innen rammen av EUs etablerte politiske system.

Fiskalpakten kutter alle svinger fram mot en slik sentralisert budsjettmakt. Det gjør den ved å skyve til side alle demokratiske motforestillinger og tvinge fram sentraliseringa på utsida av EUs traktater og institusjoner.

(Trykt i Klassekampen lørdag 30. juni 2012)