Tyskland har ansvaret

Tysk politikk har ansvaret for at krisa ble verre enn nødvendig – og ekstra vanskelig å løse


Tyskland har inntil videre løst sine egne problem. Økonomien er i vekst, eksporten går så det suser, arbeidsløsheten er lavere enn noen gang etter at muren falt,

Dette er sant, men likevel misvisende.

Den mest misvisende forklaringen er at tysk næringsliv er så effektivt at det utkonkurrerer mindre effektivt næringsliv i Sør-Europa.

Men det er særlig etter at valutaunionen kom på plass at næringsliv i sør utkonkurreres. Fra 2000 og utover økte ikke produktiviteten i Tyskland raskere enn gjennomsnittet i eurosonen. I land som Hellas og Irland økte produktiviteten raskere enn i Tyskland i alle disse åra fram til utbruddet av krisa høsten 2008.

Derfor er det nødvendig å leite etter forklaringer i helt andre retninger. To retninger peker seg ut:
- Valutaunionen var fra starten en grunnleggende feilkonstruksjon.
- Den tyske konkurranseevnen etter århundreskiftet skyldes først og fremst at lønningene i Tyskland henger etter sammenlikna med andre land.

Reallønna i Tyskland sank det siste tiåret før krisa brøt ut i 2008. I 2009 lå tysk reallønn fire prosent lavere enn i 2000! I alle andre EU-land økte reallønna – til dels kraftig.

- «Lønnsdumping» kalte Christine Lagarde det, den gang fransk finansminister, nå toppsjef i IMF.
- «En grunnleggende feilutvikling av det tyske tarifflandskapet» som har ført til «lønns- og sosialdumping» sa Jean-Claude Juncker, leder for finansministrene i eurosonen i august 2010.

Mye har skjedd i tysk arbeidsliv siden 2001:
- Færre er fagorganiserte, og tariffavtalene omfatter en mindre del av arbeidslivet enn før.
- Stadig flere tariffavtaler har såkalte «åpningsklausuler». Det betyr at på den enkelte arbeidsplass kan fagforeningen forhandle seg til lavere lønn og svakere arbeidsvilkår enn det som følger av den tariffavtalen de omfattes av.
- Lønnsglidningen har i mange år vært negativ. Det betyr at den faktiske lønnsutviklingen er svakere enn den som fastlegges i tariffavtalene.

Det viktigste er likevel omleggingen av velferdsordningene. Arbeidsløshetstrygden er blant annet slått sammen med sosialhjelpa, og arbeidsgivere som betaler lav nok lønn, blir subsidiert av det offentlige.

Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg. 7 millioner tyskere har hatt det som kalles en ”minijobb” med ei lønn som ikke kan overstige 400 euro i måneden (3000 kroner med dagens kurs). Det dreier seg om deltidsjobber subsidiert av det offentlige.

Dette betyr at arbeidskostnadene i Tyskland synker i forhold til andre land. Det er en fordel for de tyske eksportnæringene. Ulempen er at lav lønnsvekst betyr at kjøpekrafta innenlands øker lite, langt mindre enn i andre europeiske land. Det er markedene i andre land som har holdt veksten oppe i Tyskland.

Men etter innføringen av euroen har den økonomiske veksten i Tyskland vært klart lavere enn gjennomsnittet i eurosonen. Eksportsuksessen har ikke vært nok til å oppveie svikten fra de innenlandske markedene. Sysselsettingen i Tyskland har da også vokst langsommere enn i alle andre land i eurosonen. Arbeidsløsheten går ned fordi så mange millioner er overført fra heltid til deltid.


Ideen bak valutaunionen var at den ville føre til konvergens mellom eurostatene: samme valuta og felles rente ville føre til at også andre sider ved de nasjonale økonomiene ville utvikle seg likt. Det var samtidig den sentrale forutsetningen for at valutaunionen kunne fungere.

Så viste det seg at økonomiene ikke konvergerte. Det var alt for mye som utvikla seg ulikt. Både priser, lønninger og realrenta gikk i ulike retninger.

I land som Hellas, Irland, Portugal og Spania økte prisene raskere enn gjennomsnittet i eurosonen. Derimot har prisene økt langsommere enn gjennomsnittet i Tyskland, Frankrike og Østerrike.

Innen en valutaunion er en slik ulikhet djupt problematisk. Der hvor prisene øker raskest, svekkes konkurranseevnen i forhold til handelspartnere der prisene øker langsommere – fordi det ikke lenger kan kompenseres ved at den nasjonale valutaen kan synke i verdi.


Ulik prisutvikling førte også til ulik realrente innad i eurosonen. Den felles sentralbanken gir alle land samme rentenivå – i håp om at skulle gi samme vilkår for så viktige forhold som sparing og investering.

Men det ville bare skje hvis prisene utvikla seg likt. Det avgjørende for sparing og investering er nivået på «realrenta», differansen mellom den nominelle renta og inflasjonen. Det er realrenta som avgjør om en sparer og investerer. Det er mest lønnsomt å spare hvis realrenta er høy, og det er mest fristende å investere hvis realrenta er lav.

Når rentenivået er det samme fra land til land, vil realrenta være lavest i land der prisene stiger raskt. Det har betydd at Hellas, Irland, Portugal og Spania har hatt lav realrente. I flere år var realrenta så lav at den var under null! Dette førte til alskens «spekulasjonsbobler» og til en generelt «overopphetet økonomi».

En valutaunion har ingen virkemidler mot en slik forskjellsutvikling mellom medlemsstatene. Den såkalte «vekst- og stabilitetspakten» som fra før euroen ble innført, krevde at underskuddene på statsbudsjettene aldri måtte bli større enn tre prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) og statsgjelda aldri større enn 60 prosent av bnp, var ikke til noen hjelp.

I forhold til disse krava var Irland og Spania mønsterland uten underskudd på statsbudsjettene helt fram til finanskrisa kullkasta all balanse. Fra innføringen av euroen var det Tyskland og Frankrike som oftest og i størst grad brøt krava i den «vekst- og stabilitetspakten» de hadde krevd å innføre som grunnlag for valutaunionen.

«Vekst- og stabilitetspakten» stilte bare krav til den offentlige økonomien, ikke til den private. Det var veksten i privat sektor som kasta land etter land ut ei krise som raskt ble ei krise også for statskassene.

(Trykt i Klassekampen lørdag 29. september 2012)