Eurosentrisk fredspris

Det kan bli avgjørende for freden i verden hvordan EU oppfattes utafor Europa. Det har ikke Jagland skjønt.

Thorbjørn Jagland og Geir Lundestad, sekretæren for Nobel-komiteen, fikk det som de ville: De fikk gitt fredsprisen til EU. Men bak den solskinnshistorien som begrunner fredsprisen, fortelles det mange andre historier rundt om i verden.

EU dyrker Robert Schuman som den store fredspolitikeren. Det var han som i 1950 lanserte planen om en kull- og stålunion mellom Tyskland, Frankrike og fire andre land. Det var opplagt et framsynt industriprosjekt, men ble både av samtid og ettertid framstilt som det store europeiske fredsprosjektet, det som for all framtid skulle hindre fransk-tyske kriger.

Dette fører fort til en debatt om høna og egget. Ble samarbeidet i EEC mulig fordi det for lengst var utenkelig med fransk-tyske kriger, eller bidro samarbeidet til å hindre slike kriger?

Det som er uomtvistelig, er at den europeiske krigslysten ikke var borte for godt, verken da Kull- og Stålunionen ble til virkelighet i 1952 eller da den gikk inn i det breiere EEC-samarbeidet i 1958.

Som fransk utenriksminister fra 1948 til 1953 var Schuman direkte ansvarlig for å tviholde på Vietnam med militærmakt etter at vietnameserne hadde befridd seg sjøl fra japansk okkupasjon.

Først i 1954 trakk Frankrike seg ut av Vietnam – ikke på grunn av noe fredsprosjekt, men fordi den franske hæren tapte det dramatiske slaget om festningsbyen Dien Bien Phu.

Den franske hæren ble ikke arbeidsløs av den grunn. Kolonikrigen i Algerie starta samme år som de franske styrkene trakk seg ut av Vietnam. Den varte til 1962 og ble ført med en brutalitet som det franske samfunnet til denne dag ikke har tatt noe virkelig oppgjør med.

Var fredsprosjektet til Schuman mer verdt fordi det foregikk i Europa, mens krigsprosjekt som ødela liv og samfunnn,foregikk så langt, langt unna – og uten alt for plagsom oppmerksomhet i media?

Det er ikke sikkert at de historiene om EU som fortelles i land langt unna Europa er sannere enn de som fortelles innad i EU. Men fordi det fortsatt lever mennesker som husker de kolonikrigene som måtte vinnes for å frigjøre seg fra kolonimakt, kan det bli avgjørende for freden i verden hvordan Europa, EU – og for den del Norge, fredsprisen og Jagland - oppfattes utafor Europa.

Men les boka om globalhistorien, den som Tore Linné Eriksen ga ut i 2010. Den passer dårlig når EU-hoffet skal hylle seg sjøl. Dit blir da Tore heller ikke invitert.


Det fins naturligvis argumenter for at EU-prosjektet har bidratt positivt til en fredelig samfunnsutvikling i Europa.

Mange spanjoler, portugisere og grekere var glade for at EU-medlemskapet på 1980-tallet ble en garanti mot å falle tilbake til fascistliknende maktforhold. Det er også sannsynlig at håpet om medlemskap i EU stabiliserte situasjonen i Øst-Europa etter at muren falt.

Men også her kan mange historier fortelles – også den om hvordan den brå og brutale overgangen til en uregulert markedsøkonomi skapte panikk blant foreldre som frykta hva som kunne skje hvis dattera oppdaga at hun kunne tjene mer på en kveld med vestlige turister enn foreldrene kunne tjene på en måned – eller hvis sønnen så hvordan fristende markeder åpna seg for hel- og halvkriminell virksomhet.

På Balkan kan drømmen om EU-medlemskap fortsatt bidra til å holde korrupsjon og etnisk undertrykkelse så noenlunde i sjakk. Men mye kan sies om hva EU gjorde – og ikke gjorde – for å hindre - eller utløse - krigene i det tidligere Jugoslavia.

Anno 2012 går fredsprisen til et EU som er på vei inn i et sosialt og økonomisk kaos som samfunn ikke kan tåle særlig lenge. Stabil fred forutsetter tillit mellom styrende og styrte. Øker fredsprisen en slik tillit? I Europa er det nå større fare for høyreekstremisme enn noen gang etter 2. verdenskrig.


Alt dette blir likevel uvesentlig mot det bildet av EU som tegnes i andre deler av verden, det som Jagland lukker øynene for.

Fattigdom, miljøtrusler, kamp om ressurser, innvandringspress og etniske/religiøse konflikter - det er bakgrunnen for de fleste sikkerhetstruslene på vår klode i dag. I mange konflikter står EU fram med interesser som gjør EU til part i konfliktene.

Fredsprisen gis til en sammenslutning av stater med økonomisk makt til å diktere samfunnsvilkår over store deler av kloden. EU er i dag – sammen med USA – viktigste motstander for fattige land i så godt som alle internasjonale sammenhenger: I WTO, i Verdensbanken, i Det internasjonale valutafondet (IMF) og ved internasjonale miljø- og klimaforhandlinger. Dokumentasjon fins i overflod på nettstedene til South Centre, Third World Network, Water Justice, Oxfam, Weed og på de lenkene du finner der.

Sammen med USA er EU sterkeste pådriver for en globalisering som tar makt fra regjeringer, lokalsamfunn og mennesker i land etter land. Bak EU står europeiske storkonsern som organiserer seg stadig bedre for å sikre interessene sine. De minsker ikke motsetningene i verden.

Den vestlige delen av Europa har dessuten lenge stått oppe i en innvandringskrig i forhold til omverdenen. Vi lever i en verden med så opprørende ulikhet i levekår at presset mot de rike enklavene fort kan bli uimotståelig. Enhver akutt krise, enten i form av lokal krig, sult, oversvømmelser, kan skylle bølger av desperate mennesker mot den rike, vestlige delen av Europa.

En ”Festning Europa” med mest mulig ugjennomtrengelige grenser er naturligvis bare en kortsiktig løsning. En mer rettferdig verden med mulighet for verdige liv overalt på kloden er den eneste langsiktige løsningen. Dit er det så langt at troen på en trygg og fredelig framtid kan virke utopisk.

I et slikt perspektiv blir fredsprisen til EU – og til Obama - et bilde på den lille gutten som går bort til den sterkeste gutten i gata, han som så mange er redde for, og åpner handa der det ligger en medalje han har tegna sjøl. Det håpefulle blikket er fullt av forventning: Du slår vel ikke lenger oss i gata vår?

(Trykt i Klassekampen lørdag 20. oktober 2012)