Italia på vippepunktet

Berlusconi ser for seg et come-back med brodd mot euroen og mot Tyskland.

«I dag nytter det ikke å komme fram gjennom sentrum. Demonstrasjonen sperrer alle forbindelser.» Drosjesjåføren advarte oss før vi fikk sagt hvor vi skulle. Noen dager seinere var Roma overfylt av plakater der CIGL, den største fagbevegelsen, innkalte til massemøte på Piazza del Popolo.

Slik har det vært i mange måneder – over hele landet. Omfanget og intensiteten av protestene er likevel ikke som i Hellas, Portugal og Spania. Men Italia er på et vippepunkt mellom ei krise som gjør hverdagen plagsom for stadig flere og ei krise som kan ramme hele samfunnssystemet.

Arbeidsløsheten nådde opp i 10,8 prosent i sommer, det høyeste nivået på tretten år. Hver fjerde ungdom mellom 15 og 29 år er verken i jobb eller under utdanning.

Hvis en slik arbeidsløshet varer, er det fare for at Italia – som Spania og Hellas - får «en tapt generasjon» uten arbeidserfaring. Det kan bli til varig skade for samfunnsøkonomien i Italia i tiår framover.

IMF regner ikke med noen særlig forbedring i 2013 og frykter at høyere obligasjonsrente, svakere økonomisk aktivitet og økende statsgjeld kan forsterke hverandre gjensidig.

Statsgjelda på 123 prosent av brutto nasjonalprodukt (bnp) er den nesthøyeste i EU. Bare Hellas har større gjeld.

Hvis ikke den økonomiske veksten kommer i gang, kan statsgjelda på få år øke til 140 prosent av bnp. Da er Italia et konkursbo som ikke er til å redde med den politikken som Angela Merkel har banka EU fast til - og som Mario Draghi i EUs sentralbank ser ut til å velsigne.

Det er likevel penger nok i eurosonen til å rette opp også ei slik krise. Men da må EU bli den «overføringsunionen» som Angela Merkel har forsikra tyske velgere om at den aldri skal bli.


Høsten 2011 pressa EUs sentralbank på for å kutte både pensjoner og offentlige lønninger. Berlusconi, som da var statsminister, stritta imot, men fikk i november et knapt flertall i parlamentet mot seg. Han gikk da av, og Mario Monti tok over i spissen for det som er kalt en «teknokratregjering» innsatt av EU.

Regjeringen til Monti la i desember fram ei sparepakke der økt pensjonsalder var det viktigste innslaget. Seinere har regjeringen lagt fram tre krisepakker som i motsetning til krisepakkene i andre kriseland har lagt hovedvekten på å øke statsinntektene, ikke på å kutte utgifter. Moms og andre avgifter er økt. Formuer, og særlig eiendom, er skattlagt hardere.

Det er skattesatsene som er økt, ikke skattegrunnlaget. Da er det grenser for hvor mye Monti-regjeringen kan hente inn så lenge økonomien ikke vokser. Italia hadde alt i 2010 det tredje høyeste skattetrykket i eurosonen. Både IMF og OECD anbefaler at det er kutt i offentlige utgifter som må til.

IMF spår at den økonomiske veksten vil være så lav som én prosent helt fram til 2017. Det er ikke nok til å få folk i arbeid. Italia kan bli hengende etter også om resten av eurosonen kommer ut av de verste krisetilstandene.


Det er gjentatt til kjedsommelighet at hvis Spania må reddes fra konkurs, vil Italia følge i kjølvannet. De tørre tall over handelsbalanse, budsjettunderskudd, privatgjeld og arbeidsløshet skulle tilsi at Italia tross alt er bedre stilt enn Spania. Det økonomiske hovedproblemet er den store statsgjelda.

Statsgjelda har bygd seg opp over lang tid, lenge før finanskrisa, men har sjølsagt økt ytterligere de siste åra. Men en reell kriseløsning i Italia krever at en får gjort noe med langt mer grunnleggende problem:

- Produktiviteten i næringslivet har blitt hengende etter i mer enn femten år og har den svakeste utviklingen i hele OECD-området.

- Skolesystemet holder ikke tritt med utviklingen ellers i Europa. Bare 21 prosent av aldersgruppa 25-34 år har høyere utdanning – mot 38 prosent som gjennomsnitt i OECD. Enda mer illevarslende er det at i denne aldersgruppa er arbeidsløsheten større blant dem med universitets- eller høyskoleutdanning enn blant dem som bare har videregående utdanning.

- Utgiftene til forskning og produktutvikling er bare halvparten av gjennomsnittet i OECD.

- Italia skiller seg også ut ved lav yrkesdeltakelse blant kvinner. I EU ligger bare Hellas dårligere an. Én viktig grunn er at barnehager og SFO-ordninger er lite utbygd.

- Byråkratiet er mer rigid og mer politisk upåvirkelig enn ellers i Vest-Europa. Det store oppgjøret med mafiastrukturene fra 1992-94 er løpt ut i sand. Det hersker nå en bitter stillingskrig mellom reformkreftene og en mafiainfisert reaksjon, en stillingskrig som lammer mye offentlig forvaltning både lokalt og sentralt.

- Rettsvesenet preges av at det aldri får avslutta saker med en endelig domsavgjørelse. Som det har vært sagt: Italia har så mange lover og advokater at lovløsheten hersker. Korrupsjon er utbredt og har ifølge OECD økt i kriseåra etter2008.

Neste parlamentsvalg skal holdes i april 2013, og Mario Monti har sagt fra at han ikke fortsetter som statsminister. Berlusconi utelukker ikke at han kan være villig til å ta over for å avslutte kuttpolitikken. Partiet hans har fortsatt stabil støtte fra minst en fjerdedel av velgerne.

Det viktigste maktgrunnlaget til Berlusconi er medieimperiet hans. Han eier tre av de sju nasjonale TV-kanalene og kontrollerer 60 prosent av all TV-reklame. I tillegg rår han over forlagshuset Mondadori som gir ut fjerdeparten av alle bøker i Italia - og han eier dessuten fotballklubben AC Milan.

Hjertebarnet hans blant avisene, Il Giornale, tester stadig ut det som kan bli en valgkamp retta både mot euroen og mot Tyskland. I august ble tyskerne på lederplass beskyldt for å ville dominere Europa «ikke med kanoner, men med euro». Artikkelen hadde overskriften «Det fjerde riket» og var illustrert med et bilde av Angela Merkel med høyre handa skrått i været.

(Trykt i Klassekampen lørdag 27. oktober 2012)