Som skapt for Keynes?

Når velgere snur seg til venstre for å finne alternativer til kuttpolitikken.

Brått ser alt annerledes ut. Om det får noen betydning, får tida vise. Men det enstemmige talekoret av politikere og journalister tviholder ikke lenger på at offentlige kutt og mindre kjøpekraft for alle som har det trangt, er eneste vei ut av krisa. Plutselig åpnes det for vekst i tillegg til kutt. Hva har hendt?

I årevis har den sosiale fortvilelsen over kuttpolitikken vært åpenbar for alle med øyne og ører. Fortvilelsen har bare ikke nådd fram til talekoret – heller ikke her i Norge.

I årevis har økonomer og seriøse økonomi-journalister i Europa vendt tommelen ned for den ensidige kuttpolitikken. Men talekoret har holdt seg strengt til Angela Merkel som dirigent. Alt annet har vært lettvint populisme. Det har ikke betydd noe at også FN-organisasjoner som ILO, UNCTAD og UNDP har krevd at politikken til EU og IMF må dreies fra kutt- til vekstpolitikk.

I årevis har fortvilelsen og opprørsutbruddene lagt alt til rette for høyreekstreme krefter. Det har bare ført til skuldertrekninger i talekoret til Merkel: Det beviser bare at vi har rett.

Men det er verken stigende sosial fortvilelse, økonomiske argumenter eller høyreekstrem mobilisering som har fått talekoret til å slippe til flere stemmer. Det som har skjedd, er at velgerne i en del land har vendt seg til venstre i håp om at det der fins alternativer til kuttpolitikken.

Det har skjedd klarest i Hellas, Irland og Nederland, på mer uklart grunnlag i Frankrike, Danmark, Slovakia og Romania.


I Hellas kom et høyreekstremt parti inn i parlamentet for første gang med 7 prosent av stemmene. Det har fått den oppmerksomhet det fortjener. Men de tre partiene til venstre for sosialdemokratene fikk til sammen 31 prosent. For Venstres Trine Skei Grande er begge tendensene like farlige.

Men det er verdt å merke seg at på denne venstresida sto det aktivistiske, men steindogmatiske kommunistpartiet KKE på stedet hvil med sine 8,8 prosent, mens det like aktivistiske venstresosialistiske Syriza, gikk fram fra 4-5 prosent til nesten 17 prosent.

Etter valget har det ikke vært mulig å nå fram til et regjeringsdyktig flertall. Det blir derfor nyvalg i juni. Valgordningen gir det største partiet et ”styringstillegg” på 50 mandater i parlamentet på 300 medlemmer. Ved valget 8. mai gikk disse 50 mandatene til høyrepartiet Ny Demokrati som fikk et par prosent mer enn Syriza. Meningsmålingene etter valget viser at velgerne nå samler seg om disse to partiene.


I Nederland ble det regjeringskrise fordi regjeringen ikke fikk flertall for de kuttene som EUs nylig vedtatte finanspakt påla landet. Det blir derfor nyvalg 12 september.

Det er det høyreekstreme partiet til de Wilders som får oppslagene også i norske media – til tross for at oppslutningen om dette partiet har vært dalende de siste månedene. Det går hus forbi at det venstresosialistiske Sosialistpartiet nå har større oppslutning enn sosialdemokratene og for første gang kjemper med de liberale om å være største parti på meningsmålingene med en oppslutning i overkant av 20 prosent.


I Irland samler protestvelgerne seg om Sinn Fein som hamrer løs på et samfunn styrt av ”banksters and gangsters”. Partiet bruker sin militante partikultur til å sette ord på kriseopplevelsene til dem som rammes hardest. Meningsmålinger fra i vår gir Sinn Fein en oppslutning på 25 prosent – mot 10 prosent ved gjennombruddsvalget i fjor. Gerry Adams har flytta virksomheten sin fra Belfast i Nord-Irland til Dublin i sør og blir pekt ut som Irlands mest populære partileder av 46 prosent av de spurte.


I Danmark samler de to partiene til venstre for sosialdemokratene 15-16 prosent av velgerne, og da er det Enhetslisten til venstre for SF som leder an. Det er ikke nok til å oppveie tilbakegangen til sosialdemokratene som ved siste måling er nede på historisk lave 20 prosent. Men det viser at for mange velgere ligger håpet til venstre.

I Slovakia og Romania har sosialdemokratiske partier fått regjeringsmakt på sin motstand mot kuttkrava fra EU og IMF. Hva makta kan brukes til, er nok i det blå.


Men det er valgresultatet i Frankrike, så tvetydig det enn måtte være, som har endra ordbruken – og kanskje klimaet – omkring den ensidige kuttpolitikken.

Francois Hollande gikk under valgkampen til angrep på denne kuttpolitikken, blant annet ved å kreve omgjort den såkalte finanspakten som binder land i eurosonen til å kutte offentlige utgifter når det er krise.

Angela Merkel har gjort det tindrende klart at finanspakten ikke står til forhandling. Tyskland kommer ikke til å finansiere franske valgløfter – er det syrlige budskapet fra Berlin.

Hollande har etter valget latt sine nærmeste talspersoner melde at pakten består, men at noe av innholdet kanskje kan dreies. Så her blir det forhandlinger mellom tre parter, Merkel, Hollande og de franske velgerne. Håpet til venstrevelgere kan skuffes alt før parlamentsvalget 10. og 17. juni slik at Hollande ikke får noe styringsdyktig flertall i det franske parlamentet.

Men håpet om det fins alternativ til den nyliberale kuttpolitikken, kan holdes levende av andre på den europeiske venstresida om Hollande skulle svikte. Men da må venstresida på tvers av grenser stå sammen om de grunnleggende krava til en alternativ krisepolitikk.

Paradokset er at på det sammenvevde indre markedet til EU kan ikke noe enkelt land, heller ikke så store som Tyskland eller Frankrike, komme godt ut av det ved å føre en mer ekspansiv finanspolitikk på tvers av hva andre EU-land gjør. Men om EU skulle være godt for noe, så er det som skapt for Keynes sine ideer - hvis alle løfter i flokk. Da vil ekspansiv finanspolitikk overalt i EU (og i EØS) være et viktig bidrag til en alternativ krisepolitikk.

(Trykt i Klassekampen lørdag 26. mai 2012)