Heller frihandelsavtalen

Hvis Norge går ut av EØS, sikrer WTO-reglene oss samme adgang til EU-markedet som i dag.

EØS-avtalen kan sies opp med ett års varsel hvis et flertall på Stortinget bestemmer seg for det. Hvis EØS-avtalen sies opp, fastslås det i avtalens artikkel 120 at handelen mellom EU og Norge reguleres av tidligere avtaler.

Norge hadde fra 1973 en frihandelsavtale med EU. Den var skåret over samme lest som de frihandelsavtalene som Sverige, Finland og Østerrike inngikk med EU i 1972, tre EFTA-land som ikke søkte medlemskap i EU i 1972.

Frihandelsavtalen ble inngått etter EU-avstemningen i 1972 og trådte i kraft i juli 1973. Den innførte tollfrihet på handelen med industrivarer mellom Norge og EU. På en del følsomme eksportvarer som aluminium og papir ble tollsatsene trappet ned til null i løpet av en overgangsperiode.

Det ble tilsvarende nulltoll på importen av industrivarer fra EU. Alle kvoteordninger og andre mengdebegrensninger ble også tatt bort begge veier.

Næringsmiddelindustrien var det eneste unntaket fra tollfriheten. Det har vært toll på de fleste bearbeidede landbruksvarer (etter norsk ønske) og på en del fiskeprodukter (etter EUs ønske).


Frihandelsavtalen av 1973 er ikke sagt opp – og den er fortsatt i bruk. Avtalen regulerer den delen av handelen mellom Norge og EU som ikke reguleres av EØS-avtalen, for eksempel handel med fisk og enkelte landbruksprodukter. På slike områder oppdateres frihandelsavtalen løpende når det er behov for det.

Det betyr at hvis vi går ut av EØS, er det frihandelsavtalen som gjelder – modifisert med de endringene som er kommet gjennom WTO-regelverket etter 1995. Dette regelverket binder alle land som er medlemmer av WTO. WTO-regelverket sikrer at viktige deler av handelsavtalen fra 1973 vil bestå selv om EU skulle gå til det skritt å si den opp.


Formelt er det en enkel sak å melde seg ut av EØS. Det heter i EØS-avtalens artikkel 127: «Hver avtalepart kan trekke seg fra denne avtale ved å gi minst tolv måneders skriftlig varsel til de andre avtaleparter.» I tillegg står det:
«Straks etter varselet om at en avtalepart akter å trekke seg fra avtalen, skal de andre avtalepartene sammenkalle en diplomatisk konferanse for å vurdere de endringer det måtte være nødvendig å gjøre i avtalen.»

Dette betyr at EØS-avtalen omtaler en eventuell utmelding på en udramatisk måte, og at en utmelding følges av forhandlinger om å finne praktiske løsninger som begge parter kan være tjent med.

Det enkleste alternativet til EØS er derfor noe så enkelt som å si opp EØS-avtalen. Da fungerer WTO-reglene som et sikkerhetsnett som i all hovedsak sikrer Norge samme markedsadgang til EU-markedet som i dag.

Den internasjonale handelen med industrivarer har etter 1995 blitt kraftig liberalisert innen rammen av WTO. I 2010 var 51 prosent av all internasjonal handel tollfri og gjennomsnittlig toll var bare 4 prosent.

En utmelding av EØS er derfor ikke et skritt ut i det uvisse. Både Norge og samtlige EU-land er medlemmer av WTO. EU ivaretar dette WTO-medlemskapet på vegne av medlemsstatene. Det betyr at WTO-reglene vil regulere handelen mellom Norge og EU fra første øyeblikk etter en utmelding.

I tillegg kan det være et ønske på begge sider å inngå en avtale som går utover det som WTO-reglene fastsetter. EU inngår handelsavtaler med stadig flere land, ikke bare i Europa, men også med land rundt Middelhavet og med land lengre unna (Latin-Amerika, Sør-Afrika). Det samme gjelder Norge.

EU står likevel fritt til å si opp frihandelsavtalen med Norge. Men WTO-reglene forbyr EU å innføre toll eller mengdebegrensninger på handelen med Norge. Hensikten med WTO er å sikre en stadig friere handel mellom medlemsstatene. Regelverket forbyr derfor medlemsstatene å øke tollsatser eller å begrense importen på ensidig basis.


I EØS-debatten trekker en del EØS-tilhengere fram faren for at EU skal sette i gang en handelskrig mot Norge. Den faren er helt minimal. Størstedelen av eksporten til EU består av råvarer og halvfabrikata som er innsatsvarer i EUs produksjonsliv.

Norske eksportvarer som metaller, papir og fisk trengs som innsatsvarer i bilfabrikker, trykkerier og foredlingsindustri som gjerne vil ha de norske varene billigst mulig. For EU er det verken noe poeng å stenge norsk olje, gass eller andre innsatsvarer ute - eller å gjøre importen dyrere enn nødvendig ved å legge på toll.

Det vi kjøper fra EU, er derimot i alt vesentlig ferdigvarer, alt fra skruer til biler og maskiner. Det er på dette området at EU har vunnet markedsandeler i Norge, mens Norge har tapt markedsandeler på EU-markedet etter at den gjensidige tollfriheten ble etablert på 1970-tallet. EU har ingen ting å vinne på bygge opp gjensidige tollsatser på slike varer.

Det er derfor svært lite sannsynlig at EU har noe motiv for å stenge norske varer ute hvis Norge går ut av EØS. Det verste som kan skje, er at EU bruker samme tollsatser som mot andre WTO-land. I så fall kan de balanseres med tilsvarende tollsatser på norsk side.

I den situasjonen vil nok både Norge og EU se seg tjent med å inngå en handels- og samarbeidsavtale som fører videre den situasjonen som ble etablert på 1970-tallet: tollfrihet for handelen med råvarer og industrivarer mellom EU og Norge – og et utstrakt samarbeid på alle områder som ikke betyr å underkaste seg markedsfrihetene på EUs indre marked.

Alternativet til EØS-avtalen var i 1992 den frihandelsavtalen Norge hadde med EU siden 1973. Hvis EØS-avtalen falt vekk i dag, ville handelen mellom Norge og EU automatisk reguleres av regelverket til WTO. Da fungerer WTO-reglene som et sikkerhetsnett som i all hovedsak sikrer Norge samme markedsadgang til EU-markedet som i dag.

(Trykt i Klassekampen lørdag 13. oktober 2012)