Det fins ikke maken til EØS!

Da Stortingsflertallet godkjente EØS-avtalen i oktober 1992, bandt det Norge til EU på fire svært håndfaste måter:

1.      Norge bandt seg til det lovverket for det indre markedet som EU på det tidspunktet hadde vedtatt. Dette regelverket skulle sikre fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft i tillegg til den frie etableringsretten og konkurranselovgivningen.

2.      Norge bandt seg videre til å godta alle de tolkningene av egne traktater og lover som EU-domstolen og EU-kommisjonen til da hadde innført .

3.      Verre: Norge bandt seg også til å godta all framtidig lovgivning for det samme indre markedet – uansett hva EU kunne komme til å vedta.

4.      Verst: Norge bandt seg til å godta alle framtidige tolkninger av traktater og lover fra EU-kommisjonen og EU-domstolen – uansett hva disse tolkningene måtte innebære for Norge.

EØS-avtalen betyr derfor total norsk underkastelse under EU på alle områder som avtalen omfatter. En mer nedverdigende ynkeliggjøring av en nasjon som prøver å ivareta sin suverenitet gjennom en demokratisk organisert stat, er det vanskelig å forestille seg.

Denne underkastelsen under EU gjør EØS til en avtale det ikke fins maken til i verden. Mer enn 150 land har et regelmessig handelssamkvem med EU. Bortsett fra de tre EØS-statene Norge, Island og Liechtenstein er det ingen land som har inngått noen avtale med EU som likner på EØS-avtalen.

Det bør gi god grunn til å tenke over om dagens EØS-avtale er en nødvendig ordning av det økonomiske forholdet mellom EU og Norge.

Det har ikke vært noe flertall i Norge for å si opp EØS-avtalen, verken blant velgerne eller på Stortinget. Men skepsisen til EØS-avtalen har av mange grunner økt kraftig de siste månedene, og særlig i fagbevegelsen.

Fire meningsmålinger fra januar til november viser at hvis valget står mellom EØS og EU-medlemskap, velger 15-20 prosent av de spurte EU-medlemskap og rundt 65 prosent EØS. Hvis valget derimot står mellom EØS og en handelsavtale med EU, velger 20-25 prosent EØS og 40-45 prosent en handelsavtale.

*

Det fins to hovedposisjoner i debatten om alternativ til dagens EØS-avtale:

-          Noen vil beholde EØS, men fjerne de delene av avtalen som rammer norske interesser mest.

-          Andre vil si opp EØS-avtalen for å erstatte den med en mindre omfattende handels- og samarbeidsavtale med EU.

Det er ingen tvil om at EØS provoserer stadig flere mer enn før. EØS forplikter oss stadig til å godta EU-regler som ingen norske partier har gått til valg på. Derfor reises det nå krav om å få ut av EØS det som provoserer mest.

Norge burde f.eks. ha rett til å stille strengere krav til matvarer enn EU gjør hvis våre faglige myndigheter mener det er viktige helsemessige grunner for det.

Tilsvarende burde vi ha rett til å stille strengere miljø-, helse- og sikkerhetskrav til de tusenvis av kjemikalier som omgir oss enn det EU gjør - når våre faglige myndigheter oppdager helse- eller miljøfarer som EU-systemet ikke er opptatt av.

Men det er EØS-avtalens inngrep i arbeidslivet som har vist seg som det største problemet. Det er blitt et stadig mer nødvendig krav at EØS-regler ikke må kunne sette til side norske tariffavtaler eller lovbestemte rettigheter i arbeidslivet.

I utgangspunktet vil nok EU-kommisjonen avvise alle slike ønsker. Men på alle disse områdene vil vi - sak for sak - ha forbundsfeller inne i EU, i fagbevegelsen, i miljøbevegelsen, fra politiske partier og også enkelte regjeringer. Et slikt opplegg vil i dagens kriserammede EU ikke framstå som isolerte ønsker fra norsk side. Tvert imot vil det kunne legge grunnlag for effektive sakspolitiske allianser på tvers av grenser i Europa.

Skulle EU virkelig avvise alle slike ønsker, kan EØS-avtalen sies opp med ett års varsel.

Da vil det økonomiske forholdet til EU automatisk reguleres av det handelsregimet som omspenner så godt som all handel i verden, WTO-systemet. WTO-reglene vil regulere handelen mellom Norge og EU fra første øyeblikk etter en oppsigelse av EØS-avtalen – og sikre oss samme tollfrihet til EU-markedet som EØS-avtalen

Men det er sannsynlig at både EU og Norge vil ønske en samarbeidsavtale som går utover det som WTO-reglene fastsetter.

Handelen mellom Norge og EU er til gjensidig fordel og er bygd på et robust grunnlag: Norge er nok et lite land, men er likevel EUs sjette største eksportmarked fordi norske firma og forbrukere har bruk for varene fra EU. Bedrifter og forbrukere rundt om i EU kjøper norske varer fordi de trenger dem, fordi varene er gode nok og billige nok til å konkurrere med varer fra andre land. Slik vil det være også om EØS-avtalen slankes eller skulle falle vekk.

 (Trykt i Gd mandag 26. november 2012)