Etter EØS – hva da?

For første gang etter 1992 har vi fått en reell debatt om den EØS-avtalen som få er glad i

EØS-avtalen er blitt en verkebyll i norsk politikk. Avtalen kritiseres stadig heftigere også av mange av dem som i 1992 ville ha denne avtalen.

EU-tilhengere og EU-motstandere har vært enige på ett punkt: EØS er knapt til å leve med ut fra en demokratisk synsvinkel. Noen har likevel villet se EØS-avtalen som et ”nasjonalt kompromiss” mellom EU-tilhengere og EU-motstandere. Noen argumenter for det kunne se slik ut:

Som under handelsavtalen av 1973 har størstedelen av eksporten vår tollfri adgang til EU. Fiskeressursene våre er under norsk kontroll. Landbruket har samme importvern mot EU som mot resten av verden – med få unntak. Vi står utafor EUs pengeunionen og har dermed en økonomisk handlefrihet som mange EU-land i dag misunner oss. Utafor EU har vi også full talerett (egne delegasjoner) ved viktige internasjonale forhandlinger der Sverige og Danmark må være taust lydige medlemmer av EUs fellesdelegasjoner.

Den offentlige Europautredningen (NOU 2012:2) dokumenterer at Norge gjennom EØS-avtalen er så godt som fullstendig bundet av EUs regelverk for det indre markedet. Utredningen argumenterer grundig for at dette i betydelig grad svekker det norske demokratiet, langt utover at Norge ikke har stemmerett når EU fatter vedtak som forplikter oss. (Se kapittel 26, punkt 4 i Europautredningen.)

I tillegg betyr EØS-forpliktelsene at vi har bundet oss til en markedsliberalisme som fremmer privatisering, øker de sosiale forskjellene og utvikler nye former for fattigdom. Samtidig er denne markedsliberalismen en grunnleggende del av en EU-traktat som bare kan endres hvis alle medlemsregjeringene er enige om det. (Begrunnelsene mine for at det er slik, står i et dokument ("EØS – en kritisk vurdering") som kan hentes ned på www.de-facto.no.)

Ulempene ved EØS-medlemskapet er derfor så store at EØS ikke kan bli noe varig historisk kompromiss. Siden norsk medlemskap i EU i dag er mer usannsynlig enn noensinne, har vi for første gang etter 1992 fått en reell debatt der utmelding av EØS er satt på den politiske dagsordenen.

”Alternativprosjektet” som et tjuetall organisasjoner står bak, deriblant en rekke fagforbund, går grundig i gjennom hele åtte alternativer til dagens EØS-avtale. Dette angir spennvidden i den EØS-debatten vi nå står foran. (Hovedrapporten og en kortversjon kan hentes ned på www.alternativprosjektet.no.)

Alternativrapporten viser at hvis Norge går ut av EØS, havner vi på ingen måte i løse lufta. Det sørger i siste instans WTO-reglene for. De er utforma nettopp med sikte på den type frihandel som både handelsavtalen av 1973 og EØS-avtalen legger til grunn. Men derfra kan vi utvikle et alternativt Norge i mange retninger – hvis vi kommer oss ut av EØS.

Ett alternativ kunne være at vi fortsatt holdt oss til EU-prinsippene om friest mulig konkurranse på flest mulig samfunnsområder, f.eks. gjennom økt bruk av konkurranseutsetting og privatisering av offentlige tjenester. Det ville bety at vi fortsatt utvikler samfunnet vårt i samme retning som EU. Forskjellen fra EØS er at utviklingen styres gjennom vedtak i Stortinget. Neste Storting står da fritt til å legge om politikken hvis velgerne krever det. Det er et stort demokratisk framskritt i forhold til en situasjon der EU pr. autopilot endrer det norske samfunnet gjennom EØS.

Et annet alternativ kunne være å utvikle et ”grønnere” Norge ved å dreie nærings-, samferdsels- og forbrukerpolitikken i økologisk gunstig retning, for eksempel ved systematisk bruk av miljøavgifter langt utover det vi pusler med i dag, ved å legge om all næringsstøtte slik at den først og fremst kommer miljøvennlig produksjon til gode, ved å dreie mer av transporten fra vei til båt og bane ved støtteordninger som EU i dag forbyr, ved å redusere det samlede transportbehovet gjennom effektive miljøavgifter og gjennom støtteordninger som fremmer lokale kretsløp av varer fra produsent til forbruker. Men da må vi sprenge oss ut av den tvangstrøya som EØS legger om slike initiativ i dag. Da kan vi også innføre strengere miljø- og helsekrav til varer og produksjonsprosesser enn de krava EU tillater.

Utafor EØS kunne vi også utvikle et Norge som begrenser de markedsfrihetene som ensidig styrker markedskreftene på bekostning av arbeidstakere og forbrukere. Vi kunne styre kapitalbevegelsene på en helt annen måte enn i dag, blant annet ved å føre en aktiv konsesjonspolitikk som kan hindre oppkjøp av norske bedrifter og naturressurser når viktige samfunnshensyn står på spill. Vi kunne for eksempel opprettholde kravet om at ingen kan eie mer enn 25 prosent av oppdrettsnæringa. Vi ville også stå fritt til å begrense kapitalbevegelsene over grensene våre i krisesituasjoner, slik den islandske regjeringen gjorde for å gjenvinne styringa over den islandske samfunnsøkonomien.

Og vi kunne utvikle et Norge som er mer solidarisk både innad og utad: Vi kunne utvikle solidaritet innad ved å dempe den nådeløse konkurransen i arbeidslivet som EØS påtvinger oss gjennom stadig nye direktiver. Det er en konkurranse som hvert år kaster titusenvis av mennesker ut i langtids sjukefravær og uføretrygding, og som øker presset på dem som er igjen slik at stadig flere må førtidspensjoneres. Det er en konkurranse som bryter ned vilkår for effektiv fagorganisering i de fleste EU-land, og som kan komme til å svekke fagbevegelsen også i Norge.

Vi kunne utvikle solidaritet utad ved at vi freidigere enn i dag benytter den taleretten vi har i internasjonale sammenhenger til å gå på tvers av de diktatene som den rike del av verden påtvinger fattige land gjennom Verdensbanken, IMF og WTO – og at vi mer raust enn i dag utnytter oljerikdommen til effektiv solidaritet der hvor det er mest påkrevd. En slik solidaritet utad hindres ikke av EØS-regler – men krever nok at vi bryter ut av den psykologiske underkastelsen under EU som har tatt nakketak på oss etter snart atten år i EØS.

(Trykt i Klassekampen lørdag 8. september 2012)