Utleiedirektivet

Britene har tatt EUs vikarbyrådirektiv inn lovverket. Etter det har bruken av innleie økt.

Språk er makt. Vikarbyrådirektivet handler ikke om vikarer, men om innleie av arbeidskraft. Det står helt klart i artikkel 1 at direktivet gjelder for arbeidere som leies ut av et utleiefirma og for selskap som leier ut ansatte. Direktivet burde derfor hett utleiedirektivet.

I debatten om dette utleiedirektivet påstås det stadig at direktivet vil føre til at bruken av innleie vil gå ned siden direktivet skal gi innleide arbeidstakere samme lønns- og arbeidsvilkår som de ansatte i innleiebedriften.

Hvordan det faktisk vil gå, veit vi ikke før direktivet begynner å virke. Derfor er det svært nyttig at Mari Eifring i Manifest Analyse nylig har lagt fram en god og oversiktlig rapport om virkningene av direktivet i Storbritannia – der direktivet ble til britisk lov 1. oktober 2011.

I Storbritannia er det ikke blitt mindre innleie etter at direktivet begynte å gjelde. I januar 2012 var det 13 prosent mer utleie enn ett år tidligere. På spørsmål svarer bare 11 prosent av arbeidsgiverne at de vil redusere bruken av innleie.

Britiske arbeidsgivere har vist stor oppfinnsomhet for å vri seg unna kravet om likebehandling av innleide og de ansatte i innleiebedriften.

- Etter samråd med partene i arbeidslivet kan myndighetene fravike likebehandlingskravet dersom de innleide er fast ansatt i utleieselskapet og har lønn mellom oppdrag. (Artikkel 5.2) Hvilken lønn som må betales mellom oppdrag sies det ingen ting om. Den må være minst så høy som den offisielle minstelønna på 6.08 pund og settes ofte til halvparten av hva den utleide tjente på siste oppdrag. Flere store utleieselskap har alt gjort dette unntaket gjeldende for tusenvis av ansatte. (Staffline, Adecco)

- Det viktigste er likevel at britene har innført en regel om at likebehandling først kan kreves etter at den innleide har jobba 12 uker i innleiebedriften. Det blir derfor stadig mer vanlig at de innleide tilbys jobber som varer mindre enn 12 uker. Hva et borgerlig flertall kan finne på i Norge, er mer enn uvisst.

- Det fins også eksempler på at bedrifter som satser på innleid arbeidskraft, oppretter ei lavere startlønn når de tar inn nye ansatte. Dermed er det den lønna de innleide kan kreve.

- Den mest opplagte utveien for å vri seg unna likebehandlingskravet, er å definere folk som sjølstendig næringsdrivende sjøl om de får oppdrag gjennom et utleiefirma.

- Størst frihet har arbeidsgiveren når innleiebedriftene ikke har noen ansatte – og dermed heller ikke noe lønnsnivå å sammenlikne med. Da er det minstelønna som gjelder.

En tilsvarende oppfinnsomhet vil nok også mange norske arbeidsgivere få til – med ryggdekning i den styringsretten norsk lov gir dem.


Den farlige delen av utleiedirektivet er kravet om at vi må fjerne alle restriksjoner på utleie, både de som fins i lovverket og de som er fastlagt i tariffavtaler.

Både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere. NHO vil ha vekk slike begrensninger på innleie og reiste alt i 2008 krav om at Arbeidsmiljøloven måtte endres for å imøtekomme vikarbyrådirektivet.

§ 14-12 i Arbeidsmiljøloven sier at innleie av arbeidskraft bare kan skje hvis det dreier seg om arbeid der loven åpner for midlertidig ansettelse. Midlertidig ansettelse kan etter lovens § 14-9 bare brukes i helt bestemte situasjoner. De to viktigste er når ”arbeidets karakter tilsier det, og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres” og når det dreier seg om et vikariat for en avgrensa periode.

Dette setter klare begrensninger på bruken av innleie, og det er EFTA-domstolen som til slutt vil avgjøre om begrensningene må vekk.

Like utsatt er de begrensningene på innleie som følger av tariffavtaler mellom partene i arbeidslivet. Fellesforbundet, EL & IT-forbundet, Transportarbeiderforbundet og NNN er blant de forbund som har slike begrensninger i en del av sine tariffavtaler.


SV og Senterpartiet tok dissens i regjeringen mot å innføre utleiedirektivet i norsk lov. Det betyr at Arbeiderpartiet må ha støtte fra partier fra høyresida for å få flertall for direktivet på Stortinget.

Debatten om utleiedirektivet lider under at den handler om framtidige virkninger vi ikke har sett. Slik er det med alle direktivdebatter. Det er først når direktivet er blitt norsk lov, at virkningene blir synlige.

Derfor er det så verdifullt at Mari Eifring går så grundig gjennom de britiske erfaringene etter at direktivet trådte i kraft der 1. oktober i fjor. Hun viser også til at tidligere begrensninger mot bruken av innleie er tatt vekk i land som Frankrike, Spania og Romania.


Steinar Gullvåg (AP) har forsøkt å berolige direktivmotstanderne med at vi kan kvitte oss med direktivet hvis det viser seg at virkningene blir for ille. Det har aldri vært sagt før i den norske EØS-debatten. Den offentlige ”Europautredningen” som ble lagt fram i januar, sier heller ikke noe sted på sine 911 sider at EØS-avtalen åpner for noe slikt.

Men Europautredningen hadde ikke til oppgave å legge fram alternativ til dagens EØS-avtale. Debatten om hvilke alternativ som fins, var derimot utgangspunktet for den såkalte ”Alternativrapporten” som de fleste store LO-forbund sto bak sammen med Nei til EU, Natur og Ungdom og et titall andre organisasjoner.

Denne Alternativrapporten har beskrevet seks alternativ til dagens EØS-avtale som hver på sin måte handler om hvordan vi kan få et forhold til EU som ivaretar norske hensyn bedre enn i dag.

Debatten om alternativ til dagens EØS-avtale er derfor i full gang. En stadig mer nødvendig endring av denne avtalen er å få til en angrefrist når nye rettsakter tas inn i EØS. EØS-avtalen må utvetydig gi oss den retten som Gullvåg forespeiler oss, retten til å reservere oss mot en rettsakt også når vi ser hva konsekvensene faktisk er.

(Trykt i Klassekampen lørdag 2. juni 2012)