Syrizas tilbud til EU

Syriza: - Hele EU-prosjektet er i fare hvis Hellas bryter sammen økonomisk og sosialt.

Valget i Hellas ble over hele Europa framstilt som et valg mellom euro og drakmer. Samtidig var alle klar over at hovedalternativene var Ny Demokrati og Syriza. Begge partiene ville holde på euroen, men med hvert sitt tilbud til EU og IMF.

Ny Demokrati var villig til å godta kuttopplegget til EU og IMF, men ville forhandle for å dempe det noe, først og fremst ved å forskyve de viktigste fristene to år lenger ut i tid. Syriza var ikke villig til å godta kuttopplegget, og så for seg forhandlinger med EU og IMF på det grunnlaget.

Opplegget til Syriza ble stempla som fullstendig urealistisk av politikere og media i de fleste EU-land. Det ble slått fast som en opplagt sannhet at EU og IMF ville innstille all utbetaling av avtalte lån hvis kuttavtalen fra desember ikke ble overholdt fra gresk side. Dermed ville den greske statskassa være tom i løpet av få måneder, Hellas ville være konkurs og måtte sparkes ut av euroen.

Dette ble brukt for alt det var verdt i den greske valgkampen – ikke bare av de to tradisjonelle maktpartiene Ny Demokrati og Pasok (sosialdemokratene), men også av utenlandske politikere og av media i de fleste EU-land. Truslene hagla mot greske velgere – for at de ikke skulle finne på å stemme på Syriza ved omvalget i juni.

Truslene avgjorde valget. Ved flere meningsmålinger i ukene før valgdagen 17. juni lå Syriza over Ny Demokrati med målinger helt oppe i 35 prosent. Hvis det hadde holdt helt fram til valget, ville Syriza – og ikke Ny Demokrati – fått de ekstra 50 plassene i parlamentet som den underlige valgordningen i Hellas gir til det partiet som samler flest stemmer.

Hadde Syriza fått over 34 prosent av stemmene, ville styringstillegget på 50 mandater gitt partiet et reint flertall i parlamentet. Det måtte for enhver pris hindres, og det lyktes. Tilstrekkelig mange velgere valgte vekk Syriza da de kom til valgurnene 17. juni – hvis de ikke ble sittende hjemme. Valgdeltakelsen ble lavere enn vanlig, og også klart lavere enn ved valget i mai. Skjebnevalget ble for tungt å ta for mange greske velgere.

Syriza endte på 26,9 prosent, mens Ny Demokrati fikk 29,7 prosent og dermed også styringstillegget på 50 mandater – en sjettedel av plassene i parlamentet.

Men var det hold i påstandene om at valgopplegget til Syriza var urealistisk?

Hvis Syriza hadde fått Angela Merkel som den sentrale motparten ved eventuelle forhandlinger, ville utgangen vært forutsigbar: Hellas måtte ha bøyd seg – eller latt seg sparke ut av euro-fellesskapet.

Men det har skjedd mye i EU de siste ukene som utfordrer posisjonen til Merkel. Det viktigste er den klare seieren til Hollande ved valget i Frankrike. Det er mange likhetstrekk mellom valgkampen til Hollande og valgkampen til Syriza. Viktigst: det er ikke kuttpolitikk som får EU-land ut av krisa. Vekst må til, og det har EU-regjeringene et felles ansvar for å utvikle.

Hvis den franske regjeringen hadde stått aleine om et slikt krav, ville Tyskland fortsatt ha definert krisepolitikken til EU. Men mange land opplever at kuttpolitikken bare har gjort vondt verre. Vekst har etter valgseieren til Hollande erstatta kutt som nøkkelord både i den politiske og den økonomiske debatten om hvordan en skal komme seg ut av krisa.

De siste ukene har trekanten Paris-Madrid-Roma begynt å definere seg som et alternativt tyngdepunkt i EU – et alternativ til Berlin. Går Hellas konkurs, er regjeringene i Spania og Italia livredde for at finansmarkedene i neste omgang legger presset på dem. For begge disse regjeringene er Hellas første forsvarsskanse. Det er derfor ikke opplagt at EUs forhandlingsopplegg med en eventuell Syriza-regjering ville fulgt oppskriften til Merkel.

Det heller ikke norske journalister som rapporterte fra Aten fikk med seg, var at Syriza tilbød EU ikke noe mindre enn en alternativ krisepolitikk.

Det var en krisepolitikk som avviser det katastrofale kuttopplegget som den greske regjeringen så seg tvunget til å godta i desember, for eksempel at tallet på offentlig ansatte skal ned med 150.000 i løpet av et par år, at de som blir igjen må ned 20-40 prosent i lønn, at minstelønna skal ned med 22 prosent og at pensjonene kuttes.

Men viktigst for resten av EU: det var en krisepolitikk retta mot det helt sentrale poenget: Den som vil forsvare EU, må hindre at Hellas bryter sammen økonomisk – uansett om det skulle skje ved at Hellas tvinges ut av euroen eller gjennom en kuttpolitikk som landet verken økonomisk eller sosialt kan tåle.

Syriza sendte gjennom valgkampen dette budskapet til resten av EU: Hele EU-prosjektet er i fare hvis Hellas ender i økonomisk og politisk kaos. Både samholdet innad i EU og legitimiteten til EU avhenger av at Hellas-krisa får en solidarisk løsning.

Det er ikke sånn at penger forsvinner når gjeld øker. Er gjelda stor, er tilgodehavendene til utlånerne også store. Hjelpepakkene til Hellas fra EU og IMF kom i form av lån som økte den greske statsgjelda. Den økte på to år fra 127 prosent av bnp til 166 prosent ved det siste årsskiftet. IMF regner med at den går opp i 187 prosent i 2013.

For Tyskland er lånepakkene i stor grad styrt av egeninteresse: Mange av de milliarder av euro som EU og IMF sender til Hellas, ender i tyske banker fordi så mye av den greske gjelda er tatt opp i Tyskland.

Dobbeltmoralen bak kuttkrava til Merkel blir tydelig også på andre måter. Kuttavtalen fastlegger for eksempel at den greske regjeringen ikke skal kutte i militærsutgiftene, bare i alt annet. I forhold til folketall og bnp er de greske militærutgiftene de klart høyeste i Europa. Hellas har vært verdens femte største importør av våpen de siste åra, og over tredjeparten av importen er kommet fra Tyskland. Den vil Merkel ikke røre.

(Tykt i Klassekampen lørdag 23. juni 2012)