Meningsløs AP-panikk

Forbund etter forbund stiller samme krav til EØS som europeisk fagbevegelse stiller til EU

 En serie med fagforbund har fatta vedtak om EØS som AP-ledelsen ikke liker. Transportarbeiderforbundet er foreløpig gått lengst med krav om at Norge sier opp EØS-avtalen. På landsmøtet til Handel og Kontor var det bare seks stemmers overvekt (126 mot 120) for å avvise et slikt krav.

Men det som til nå har provosert AP-ledelsen mest er at forbund etter forbund, også Handel og Kontor, stiller krav om at EØS-avtalen ikke må gripe inn i arbeidslivet på samme måte som i dag. Dette har fått ledende talspersoner for Arbeiderpartiet til å finne fram storslegga i EØS-debatten.

 "Vi kan ikke bare ha tre friheter i Norge, når Europa har fire. Fri bevegelse av arbeidskraft er en del av EØS-avtalen, og en av de fire frihetene som avtalen er bygget på», sa jens Stoltenberg til VG 2.november. Ti dager seinere sa han til ANB: «Vi verken bør eller kan stenge grensene mot Europa.»

 Partisekretær Raymond Johansen ser Rødt bak alt som skjer, og «advarer mot å sette hele EØS-avtalen på spill» (Fri fagbevegelse 4.10)

Martin Kolberg er ikke snauere: «Når man angriper arbeidslivsdelen av EØS-avtalen, så angriper man i realiteten hele EØS-avtalen.» (Dagsavisen 9.11.2012)

 Det rases over at Fagforbundet går inn for «at arbeidslivsspørsmål og faglige rettigheter må ut av avtalen».  Uttrykket «arbeidslivet ut av EØS» framstilles som det samme som å ta vekk en av de sentrale markedsfrihetene (den frie bevegelsen av arbeidskraft) og at en med en slik parole går mot et felles arbeidsmarked.

 Men det står det ingen ting om i Fagforbundets vedtak. Det gjør det heller ikke i de EØS-kritiske vedtakene til andre forbund som EL- & IT-forbundet, Postkom, Handel og Kontor eller Utdanningsforbundet. Vedtakene er prisverdig konkrete og legger vekt på

-          at en ikke vil ha en EØS-avtale som kan gripe inn mot norske tariffavtaler.

-          at en ikke vil ha en EØS-avtale som kan svekke faglige rettigheter eller den norske arbeidsmiljølovgivningen.

-          at en ikke vil ha en EØS-avtale der EØS-regler har fortrinnsrett framfor ILO-konvensjoner som Norge har ratifisert.

Ikke alle forbundsvedtak har med det tredje punktet, men alle er konkrete om hva de vil slå ring omkring.

 Harmen fra AP-lederne blir ekstra komisk fordi EU-parlamentet så tidlig som i oktober 2008 - med overraskende stort flertall (474 mot 106) – vedtok at markedsfrihetene ikke skal være overordna grunnleggende rettigheter som retten til å inngå tariffavtaler og til å gå til arbeidskonflikt.

Parlamentet gikk inn for en juridisk bindende sosialprotokoll knytta til EU-traktaten som skulle sikre at konfliktretten ikke underordnes den frie flyten av arbeidskraft

Euro-LO formulerte i 2009 teksten til en slik sosialprotokoll der kjernen var: ”Ingen ting i traktatene, verken økonomiske friheter eller konkurranseregler skal ha prioritet over grunnleggende sosiale rettigheter og sosiale framskritt. I tilfelle av konflikt skal grunnleggende sosiale rettigheter ha fortrinnsrett.”

 Det er nøyaktig det samme som forbund etter forbund har bedt LO-kongressen om å vedta når den samles i mai neste år.

 

Seinere har slike vedtak kommet fra mange hold rundt om i Europa. I høst har arbeidsmarkedskomiteen i den svenske Riksdagen vedtatt av Sverige må kreve en juridisk bindende sosial protokoll knytta til EU-traktaten. ”Protokollen skal gjøre det tydelig at grunnleggende faglige rettigheter, som den frie forhandlings- och konfliktretten samt retten til å tegne kollektivavtaler, gjelder innen EU og at disse rettigheter ikke underordnes EU:s økonomiske friheter.”  Bak vedtaket sto Socialdemokratene, Miljöpartiet, Sverigedemokratene och Vänsterpartiet.

Roar Flåthen har også havna på samme «skråplan» – sjøl om han i andre sammenhenger har bidratt til sleggeslaga mot EØS-kritikerne. Sammen med lederne for Unio og YS mener han at «grunnleggende faglige rettigheter må respekteres og at europeisk fagbevegelse sitt forslag om en sosial pakt må bli en realitet. …» (Klassekampen 14-11.2012)

 Det er særlig EØS-avtalens virkninger på arbeidslivet som gjør slike krav til EØS stadig mer påkrevd. Fire dommer i EU-domstolen har snudd store deler av europeisk arbeidsrett opp-ned. Grunnleggende faglige rettigheter skal heretter underordnes markedsfrihetene til EU. Dommene kan bli skjebnesvangre for styrkeforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.

Det er da også EØS-avtalens inngrep i arbeidslivet som har utløst de sterke reaksjonene mot EØS-avtalen i mange fagforbund og LO-foreninger. Det kravet de fleste samler seg om, er at EØS ikke må kunne sette til side norske tariffavtaler eller lovbestemte rettigheter i arbeidslivet.

I utgangspunktet vil nok EU-kommisjonen avvise slike krav. Men EU har stadig godtatt at enkelte medlemsstater ikke er med på alt som EU driver med.  Storbritannia fikk f.eks. i 1992 nettopp et unntak fra EUs regelverk for arbeidslivet og var i flere år ikke forpliktet av dette regelverket. Forsøkene på å motvirke kriseutviklingen rundt om i EU vil nok føre til en serie nye særordninger for enkeltland eller grupper av EU-land.

De ønskene som mange norske fagforbund har om å skjerme norske tariffavtaler og den norske arbeidsmiljøloven mot EU-vedtak og EU-dommer er derfor identiske med de krav som Euro-LO og fagbevegelsene i mange EU-land har stilt. De ønskene bør få støtte også fra Arbeiderpartiet slik at grunnlaget kan legges for en offensiv valgkamp som fagbevegelsen kan gjøre til sin.

(Trykt i Klassekampen lørdag  24. november 2012)