Gresk gyllent daggry?

  Er det Gyllent Daggry eller EU og IMF som er trusselen mot demokratiet i Hellas?

Er det grunn til panikk over oppslutningen om ”Gyllent Daggry”, det høyreekstreme partiet i Hellas? Det er ingen tvil om at partiet slipper løs terroriserende bøller mot innvandrere, homofile og venstreaktivister. Men hvor omfattende er denne hverdagsterroren? Og ser politi og statsminister med så stor forståelse på Gyllent Daggry som en del medieoppslag kan tyde på?

Jeg har ingen sikre svar. Men jeg er sikker på at vi må følge nøye med.

Partiet Gyllent Daggry ble stifta i 1989, men har røtter som går langt tilbake. Noen går tilbake til fascistdiktaturet til general Metaxas (1936-1942). Nyere røtter har feste i juntaperioden fra 1967 til 1974.

- I 1993 hadde bladet Gyllent Daggry bilde av Hitler i kamppositur på forsida.
- I 2005 var hovedoppslaget ”Mai 1945-mai 2005 – vi har ingen ting å feire.” Hitlerjugend, Wehrmacht og Waffen SS ble hylla fordi de sloss mot ”fienden”.
- I fjor ble Hitlers fødselsdag feira i en artikkel i samme blad som ”en stor sosial reformpolitiker og en organisator av en modellstat”.

Gyllent Daggry benekter likevel iherdig at det er et nynazistisk parti: ”Vi er greske nasjonalister!”

Så hva er kjent om partiet?

I mai fikk Gyllent Daggry sitt valggjennombrudd. 425.000 stemte på partiet. Det var 7 prosent av velgerne. Den andelen økte ikke ved omvalget i juni. I dag ligger meningsmålingene rundt 12 prosent. Velgergrunnlaget er småbedriftsledere, butikkeiere, arbeidsløse fra lavere middelklasse – og politiet.

Det skjedde lite opprydding i det greske statsapparatet etter at juntaregimet falt i 1974. Det ytterste høyre ble ikke fjerna fra politi og sikkerhetstjeneste. Det hevdes at halvparten av politikorpset stemte på Gyllent Daggry ved valgene i mai og juni. Mange innen opprørspolitiet skal være medlemmer av partiet.

Da er det kanskje ikke så overraskende med stadige meldinger om at politiet vender ryggen til når bøller fra Gyllent Daggry går løs på immigranter. Eller at det etter slagsmål er antifascistene som arresteres. Da kan de angivelig få høre fra politiet: ”Vi sender navn og bilde til Gyllent Daggry sånn at de kan finne dere.”

Hellas er i dag inngangsporten til Europa både fra Afrika og fra Midt-Østen. Et vendepunkt kom da Italia fikk til en avtale med Gaddafi om å stenge ”den libyske korridoren”.

Da krisa slo ut fra høsten 2008, gjorde begge de to store partiene, det sosialdemokratiske PASOK og høyrepartiet Ny Demokrati, innvandrerne til syndebukker.

Statsminister Samaras prøver å holde på velgerne sine ved å snakke om den illegale innvandringen som en ”invasjon”. Han forteller for eksempel historier om at ”innvandrere tar plassene til grekere i barnehagene”. Årsaken er enkel: Det er få offentlige barnehager, og der har familier med lav inntekt fortrinnsrett. Dem er det mange av blant innvandrerne, og de fortrenger da andre med nesten like lav inntekt.

Gyllent Daggry fulgte raskt opp ved å si at de ville inn i barnehagene og kaste ut de innvandrerbarna de fant. Om det fins eksempler på slikt, har jeg ikke funnet ut. Men i den greske krisehverdagen kan bare det å si det utløse sosiale aggresjoner som rammer blindt.

Det er flere eksemplar på at gjenger fra Gyllent Daggry oppsøker butikkeiere og andre arbeidsgivere på mindre bedrifter med krav om at de sier opp alle innvandrere. Når hver fjerde greker går arbeidsløs, er det et krav som heller ikke roer ned gemyttene.

For arbeidsgiverne kan det i slike situasjoner være penger å spare. De får sjansen til å tilby greske arbeidsløse samme lønn og arbeidsvilkår som innvandrerne hadde.

Gyllent Daggry tegner et bilde av seg sjøl som uttrykk for en folkelig protest mot makthavere som er ”korrupte forrædere”. Partilederen Nikos Michaloliakos har som ett av sine hovedpoeng at ”demokratiet funker ikke”.

Det er ikke vanskelig å falle for et slikt budskap når den krisepolitikken som slår så brutalt inn i hverdagen til folk kommer som ordrer fra den såkalte ”troikaen”, EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF – og når de som snakker vakrest om demokrati, er de partiene som lydig følger opp ordrene.

Det hevdes at kritikken av Gyllent Daggry er langt skarpere i utenlandske media enn i greske, at det der fra mange hold skjer en slags hvitvasking av politikerne deres. Om det er slik, har jeg ingen mulighet for å kontrollere. Men talspersonene fra Gyllent Daggry slipper visstnok lett til i debattprogrammer, fordi de fanger oppmerksomheten med utspill som andre må forholde seg til.

Ny Demokrati, det store regjeringspartiet, kritiseres for at det ser på Gyllent Daggry med en viss sympati. På direkte spørsmål om de nære forbindelsene mellom Gyllent Daggry og politiet svarte statsminister Samaras: ”Jeg er svært glad for måten de gjør jobben sin på.”

Det er likevel venstrepartiet Syriza som vokser mest på grunn av sin kontante avvisning av den krisepolitikken som troikaen pålegger regjeringen. Syriza fikk også sitt gjennombrudd ved valgene i mai (17 prosent) og juni (27 prosent). Partiet er nå størst på meningsmålingene med over 30 prosents oppslutning.

Sosialdemokratene (PASOK) gikk i juni sammen ved DIMAR, et parti som på papiret er et venstreparti, inn i regjering med Ny Demokrati for sikre den et flertall i parlamentet. Det store, tidligere så statsbærende partiet PASOK er nå helt nede på fem prosent i meningsmålingene.

En regjeringskrise kan ikke utelukkes, siden krisehåndteringa sliter særlig mye på støttepartiene til Ny Demokrati. På grunn av det underlige styringstillegget på 50 mandater som går til det partiet som får flest stemmer, kan Syriza, sammen med andre mindre venstrepartier, plutselig sitte med regjeringsmakta i Hellas.

Hva gjør Gyllent Daggry da? Og hva gjør de som holder handa over dem?


(Trykt i Klassekampen lørdag 8. desember 2012)