Da heller egenregi!

Enda dyrere, mer kompliserte og mer konfliktskapende offentlige anbud

EUs anbudsregler for offentlige innkjøp og byggeoppdrag fungerer som ei tvangstrøye for kommuner og andre offentlige instanser. Dette anbudsregimet er like plagsomt i EU som i EØS-landet Norge.

Ifølge CEMR, Europarådets forum for kommuner og regioner, er innkjøpsreglene blitt så innfløkte at de er mer skadelige enn nyttige. Anbudsprosesser som skulle ha bidratt til billige løsninger, ”har blitt dyrere, kompliserte og mer konfliktskapende for alle parter”. (Klassekampen 13.2.10)

Regelverket utløser stadig rettssaker reist av dem som taper anbudskampene. Rettssakene fører til forsinkelser, økte kostnader og usikkerhet både for oppdragsgiver og leverandør/utbygger. Slikt kommer på tampen av anbudsprosesser som alt på forhånd har krevd mye av både tid og penger. På denne måten blir bruken av anbud langt mindre effektiv enn den var tenkt å være.

Det fører også til at oppdragsgiverne må legge mye arbeid i å verge seg mot at de kan trekkes inn for domstolene. Juridisk trygghet blir ofte viktigere enn å utforme anbudet slik at oppdraget kan utføres best mulig – alt ifølge CEMR.


Nå skal alt dette bare bli verre: Anbudsprosessene skal bli enda dyrere, enda mer innfløkte og enda mer konfliktskapende. Det skyldes et direktiv som EU har vedtatt om hvordan anskaffelsesreglene for offentlig sektor skal håndheves. Direktivet skal etter EUs forutsetninger inn i EØS-avtalen.

En offentlig utredning (NOU 2010:2) ble lagt fram i april med forslag til hvordan direktivet skal omgjøres til norsk lov. Utredningen går inn på mange ulemper ved direktivet, og lovforslaget prøver å dempe ulempene mest mulig innen rammen av den valgfriheten som direktivet gir.

Høringsuttalelsene – 115 i tallet - er lagt ut på hjemmesida til Fornyingsdepartementet. NHO og advokatstanden hilser direktivet velkommen og syns at lovforslaget ikke går langt nok. Fagforbundet har levert en særlig grundig og svært kritisk høringsuttalelse. Verken Fellesforbundet eller LO har avgitt noen høringsuttalelse – hvis en skal tro oversikten til departementet.


Direktivet innfører en karensperiode på 10-15 dager. Det innebærer at når oppdragsgiveren har valgt ut en leverandør, har konkurrenter som ikke nådde opp, 10-15 dager på seg til å klage på avgjørelsen. Hvis det kommer en slik klage, skal hele beslutningsprosessen automatisk stoppes.

Slik er det ikke i dag. Det er bare kontrakter som kan ha spesielt skadelig virkning på helse, miljø eller sikkerhet som kan stoppes automatisk for å bli undersøkt nærmere av Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA).

Innføres direktivet, kan det bli mange slike klager. Det kan bli store forsinkelser hvis enhver klage kan stoppe et innkjøp eller en byggestart. Her i Norge har KOFA tatt imot 1700 klager på 7 år. I Sverige økte antall klager med 150 prosent etter at direktivet ble innført.

Klagene skal etter lovforslaget avgjøres av rettsvesenet og ikke lenger av KOFA. En domstol har da anledning til å oppheve en kontrakt som er inngått hvis den finner at det er alvorlige brudd på anskaffelsesregelverket. En slik dom rammer ikke bare kontraktspartene, oppdragsgiver og leverandør. Den kan også ramme alle andre som er tjent med at leveransen kommer når den skal eller at bygginga blir ferdig i tide.

For å unngå unødige forsinkelser kan det settes en tidsfrist for domstolsbehandlingen. Det betyr at enten må domstolene gis mer penger til å klare en slik merbelastning – eller så må slike anbudskonflikter gis fortrinnsrett slik at de kan komme foran andre rettssaker i køen. Det siste er provoserende for de mange som venter i årevis på et rettsoppgjør.


Det er vanskelig å se at det fins noen som helst samfunnsmessige grunner til å ta det nye direktivet inn i norsk lov. Reglene for offentlige innkjøp og byggeoppdrag er unødvendig byråkratiske og upraktiske alt i dag.

Med stadig mer innfløkte krav til anbudsprosessene og med mer adgang til å klage på vedtak, er det bare yrkesgrupper som konsulenter og advokater som har glede av det nye direktivet. Offentlige oppdragsgivere kommer til å trenge stadig bedre og dyrere konsulenter for å slippe rettssaker etterpå. Nye anbudskonkurranser tar tid, koster penger og gjør innkjøpet eller byggeprosjektet dyrere.

Og skulle rettssakene komme, trenger både klager og oppdragsgiver juridisk hjelp for å nå fram best mulig i retten. Det kan bli dyrt for begge parter, og det kan gå slik at alle potensielle leverandører for sikkerhets skyld kalkulerer inn eventuelle utgifter til konsulenter og advokater når tilbudet leveres. Dette kan øke prisen på varer det offentlige kjøper og kostnadene ved offentlige byggeprosjekt – stikk i strid med det som var hensikten med anbudskravet.

Det nye direktivet kan gjøre det enda mindre fristende for mindre selskap å kaste seg inn i anbudskonkurransen. Kravet om EØS-anbud i 30 land fører alt i dag til at det er de store på markedet som slåss om anbudene.

Over hele Europa sliter kommuner og andre offentlige oppdragsgivere med EUs anbudsregler. Håndhevelsesdirektivet gjør alle prosesser enda mer ugjennomtrengelige. Ingen ville finne på å stille krav om åpne anbud i 30 land med like kronglete regelverk og like nærsynt overvåking når private selskap skal kjøpe noe eller bygge noe.

Sannsynligvis er offentlige oppdragsgivere like opptatt av å få mest mulig for pengene som private. De burde derfor sjøl kunne vurdere når det er lurt med anbud og hvor omfattende en anbudsprosess bør være. Denne ”friheten til å anskaffe” har de siste månedene vært slagordet til de tusener av kommuner som CEMR organiserer.

Det beste som kan sies om dette håndhevelsesdirektivet, er at det kan få kommuner til ta vare på evnen til å yte viktige tjenester i egen regi – i stedet for å sette i gang anbudsprosesser som forsinker og fordyrer. Men det var vel knapt hensikten med direktivet?

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 6. november 2010)