Fredsprisen til EU?

I de farligste konfliktene forener EUs overnasjonalitet ingen motparter.

Sekretæren for Nobel-komiteen, Geir Lundestad, fikk det ikke som han ville: det ble ingen fredspris til EU i år heller.

I en global sammenheng knytter EU sammen rike europeiske land som kan bli part i farlige, framtidige konflikter. EU tilbyr ikke noen overnasjonalitet som forener motparter verken når det gjelder krigstrusler, miljøkonflikter eller fattigdomskløften. EU er langt mer er del av problemet og ikke av løsningen på grunnleggende internasjonale konflikter.

Fattigdom, miljøtrusler, kamp om ressurser, innvandringspress og etniske/religiøse konflikter - det er bakgrunnen for de fleste sikkerhetstruslene på vår klode i dag. I en del av disse konfliktene står EU fram med interesser som gjør EU til part i konfliktene.

Den mest grunnleggende sikkerhetskonflikten går nord-sør. Den er uløselig knytta til fattigdommen, nøden og arbeidsløsheten over store deler av kloden. I denne konflikten er EU uttrykk for rike i-lands særinteresser.

EU er i dag – sammen med USA – viktigste motstander for fattige land i så godt som alle internasjonale sammenhenger: I WTO, i Verdensbanken, i Det internasjonale valutafondet (IMF) og ved internasjonale miljø- og klimaforhandlinger.

Sammen med USA er EU sterkeste pådriver for en globalisering som tar makt fra regjeringer, lokalsamfunn og vanlige mennesker i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Bak denne politikken står europeiske storkonsern som organiserer seg stadig bedre for å få gjennomslag for interessene sine.

Jo mer EU utvikler seg til en overnasjonal statsdannelse, jo mer direkte vil utenriks- og sikkerhetspolitikken knyttes til EUs økonomiske interesser både i Europa og globalt.

Lisboatraktaten fastslår at en ”felles sikkerhets- og forsvarspolitikk” er en integrert del av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. (Art.. 24,2)

Det er ikke lite som forventes – eller kreves – av medlemsstatene i forhold til denne felles utenriks- og sikkerhetspolitikken: ”Medlemsstatene støtter aktivt og uforbeholdent Unionens felles utenriks- og sikkerhetspolitikk med lojal innstilling og gjensidig solidaritet …. De avstår fra enhver handling som strider mot Unionens interesser eller kan skade dens effektivitet...” (Art.24.2)

Lisboatraktaten fastslår videre at medlemsstatene skal ”stille sivil og militær kapasitet til rådighet for Unionen”. (Art. 24.3) EU har for lengst en felles utrykningsstyrke på over 100.000 soldater som på 60 dagers varsel skal kunne settes inn hvor som helst i verden og bli der i inntil ett år. I tillegg er det oppretta såkalte kampstyrker (battle groups) som kan som kan settes inn på ti dagers varsel og være i virksomhet i inntil fire måneder.

Styrkene kan settes inn både i fredsbevarende og fredsopprettende aksjoner, og det kan skje uten mandat fra FN. Det er nok at EU sjøl mener at det skjer ”i samsvar med prinsippene i FN-pakten”.

Roma-traktaten fastslo at produksjon og handel med våpen, ammunisjon og krigsmateriell er et nasjonalt anliggende. Slik er det ikke lenger. EU har opprretta et ”europeisk forsvarsbyrå” som har ansvar for å utvikle og skaffe til veie militært utstyr.

Etter at den kalde krigen mellom øst og vest tok slutt, er kampen om våpenkunder hardere enn før. I den kampen har vesteuropeisk rustningsindustri tapt markedsandeler, først og fremst til USA.

Det skal det bli slutt på. Stadig flere vesteuropeiske rustningsbedrifter vil gjerne sprenge de nasjonale rammene for å slå seg sammen med eller kjøpe opp bedrifter i andre land. Samtidig har finansministrene begynt å regne på hvor mye det kan være å spare hvis våpen lages i færre, men større europeiske rustningskonsern.

Dermed kan det fort gå som i USA, der ingen kan se hvor rustningsinteressene slutter og hvor Pentagon begynner.

Samtidig driver overvåkings- og sikkerhetsindustrien fram et ”mektig, nytt europeisk overvåkingssystem som skal bli brukt både for sivile, kommersielle og politimessige formål og av hensyn til sikkerhet og militært forsvar”.
Det var konklusjonen i en undersøkelse som ble lagt fram i juni 2009. (Ben Hayes, ”NeoConOpticon. The EU Security-Industrial Complex”).

Dette overvåkingssystemet beskrives som starten på et nytt våpenkappløp der våpen peker like mye innover som utover. Det blir en stadig mer glidende overgang mellom operasjoner ”out of area”, sivil og militær kontroll av EUs yttergrenser og tett overvåking innafor disse yttergrensene.

Rapporten skisserer en utvikling mot en verden med høyteknologisk overvåking og raske utrykningsstyrker, der det ikke er noe operativt skille mellom ”fredsbevaring” og ”krisemestring” enten det dreier seg om forstedene til Basra eller Paris.

I EU er det skritt for skritt bygd opp et ”offentlig-privat samarbeid” om å bygge opp et slikt høyteknologisk overvåkingssystem. Det meste har skjedd uten offentlig oppmerksomhet og uten politisk debatt. De nasjonale parlamentene er ikke trukket inn, og EU-parlamentet er bare gitt rett til symbolsk deltakelse.

Den vestlige delen av Europa har lenge stått oppe i en innvandringskrig i forhold til omverdenen. Vi lever i en verden med så opprørende ulikhet i levekår at presset mot de rike enklavene fort kan bli uimotståelig. Enhver akutt krise, enten i form av krig, sult, oversvømmelser, kan skylle bølger av desperate mennesker mot den rike, vestlige delen av Europa.

En ”Festning Europa” med mest mulig ugjennomtrengelige grenser er naturligvis bare en kortsiktig løsning. En mer rettferdig verden med mulighet for verdige liv overalt på kloden er den eneste langsiktige løsningen.

Dit er det langt. Klimafiaskoen i København for et år sia viser at ikke en gang når trusselen er akutt og felles, kan rike land avse noen smuler til hjelp for å mestre og mildne truslene mot mennesker i fattige land.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. oktober 2010)