På pinne for EU

Forhandlinger med EU - eller diktat om forhåndstilpasning?

Formelt har den islandske regjeringen i snart ett år forhandla med EU om medlemskap i snart ett år. Men er det forhandlinger eller diktat om forhåndstilpasning? Det spør mange seg om på Island i dag.

Det som for tida provoserer mest, er det såkalte IPA-opplegget til EU (Instrument of Pre-Accession Assistance). EU-kommisjonen tilbyr å bruke en kvart milliard kroner (30 millioner euro) for å få forhandlingene til å gli slik EU vil. Pengene skal brukes til en informasjonskampanje og til å styrke Islands ”institusjonelle kapasitet” til å gjennomføre forhandlingene med EU og til å delta i EUs mange institusjoner.

Slik pengeinnsprøyting er etter hvert blitt gjengs når EU forhandler med nye søkerland. Det skjedde ikke den gang Norge forhandla om medlemskap i EU i 1993-94, og det ville ganske sikkert ha virka mot sin hensikt dersom EU hadde prøvd seg på noe slikt.

Denne ”bestikkelsen” gjør i hvert fall dårlig inntrykk på Island der avsmaken mot alt som minner om utidig kjøp og salg i det politiske livet sitter godt i. Tre statsråder fra de Venstre-Grønne (SVs søsterparti) har gjort det klart at de ikke vil ta imot EU-penger til sine departementer. Flere kan følge etter.


EU-kommisjonen la på tirsdag fram sin vurdering av hvordan det går i forhandlingene med Island. (2010 Progress Report). Alt i den første setningen avsløres det hva slags forhandlinger dette dreier seg om. ”Framgangen” (the progress) måles bare ut fra hvor langt Island er kommet i å tilpasse seg EUs regelverk, ikke ut fra hva forhandlerne er blitt enige om.

EU-kommisjonen konstaterer at Island er ”en fungerende markedsøkonomi” sjøl om begrensninger på den frie flyten av kapital ”hindrer en effektiv anvendelse av ressurser”. Det presiseres at den frie flyten også må gjelde investeringer i fiskerinæringa.

Rapporten trekker fram en del områder som er ”særlig utfordrende”: Det er finanstjenester, landbruk og bygdeutvikling, fiskerinæringa, kapitalflyten (antakelig mangelen på fri nok flyt) og miljøet.

Ingen partier på Island kan godta en løsning som ikke sikrer islandsk kontroll med fiskeressursene og med fiskerinæring. Framdriftsrapporten til EU-kommisjonen slår arrogant fast at EU-prinsippene om fri etableringsrett, frihet til å yte tjenester og fri flyt av kapital må gjelde både innen fisket og innen fiskeforedlinga. Island bryter dessuten EU-reglene for ”vern av hval og sel”.

Landbruket og foredlingsindustrien på Island har ingen muligheter til å greie en konkurranse på like vilkår med EU. Det er det ingen tegn til at EU-kommisjonen har oppfatta.

Derimot er EU-kommisjonen bekymra for den støtten næringslivet har fått under krisekaoset på Island. Krisa har også ført til at regjeringen har gjennomført” betydelige budsjettkutt”. Det er derfor nødvendig å passe på at det settes av nok ressurser til å forberede innmeldingen i EU!

Kapitel for kapitel fastslås det hvor langt – eller kort - Island er kommet i å tilpasse seg EUs regelverk. Patentlovgivningen og lovgivningen på tele- og mediaområdet er ikke gjennomført slik den skal. Island svikter også på ”viktige områder” som forsikring og handel med verdipapirer. Den administrative kapasiteten må styrkes når det gjelder offentlige anskaffelser (de som må ut på anbud i 30 land alt i dag på grunn av EØS-avtalen).

Det bekymrer EU-kommisjonen at Høyesterett har felt noen dommer til fordel for låntakerne på Island. Det har påført islandske banker byrder som kan ”undergrave deres finansielle situasjon”. Det uttrykkes ingen bekymring for de titusener av boligeiere som ikke klarer å betjene gjelda si.

Som om det er en bagatell sies det i rapporten at Island har begynt å finne ut hvilke internasjonale avtaler landet må si opp for å bli medlem av EU, for eksempel for at EU skal kunne overta handelspolitikken overfor tredjeland.


På Island er nok det aller mest provoserende i rapporten at EU-kommisjonen nå gir full støtte til overvåkingsorganet ESA i kampen mot Island i den såkalte Icesave-konflikten. Storbritannia og Nederland krever at Island dekker en stor del av tapene til britiske og nederlandske innskytere da nettbanken Icesave gikk konkurs.

Det har den islandske regjeringen vært villig til – hvis Storbritannia og Nederland låner den penger på rimelige vilkår til å dekke tapene. Islendinger flest er ikke like villige. 98 prosent av velgerne stemte nei til en slik avtale. De fant det urimelig at 320.000 islendingene skal betale med penger de i dag ikke har for at 400.000 britiske og nederlandske innskytere skal komme skadesløse ut av innskudd i en bank som også britiske og nederlandske myndigheter burde ha grepet inn mot i tide.

EU-kommisjonen har tidligere gitt sprikende signaler om hvem som har ansvaret for tapte bankinnskudd – både at stater ikke kan stå ansvarlig for enhver bank som går konkurs (ABCNyheter 28.7.2010), og at stater i krise må berges for at ikke bankvesenet skal rase. Men i rapporten sin gir EU-kommisjonen uforbeholden støtte til ESA.


I ”framgangsrapporten” fra EU-kommisjonen fastslås det at på Island har støtten til innmelding økt. Det er nok ønsketenkning.

Da banker og alt annet på Island raste sammen i oktober 2008, ville tre av fire velgere inn i EU. Allerede vinteren 2009 var det dødt løp mellom ja og nei på meningsmålingene. Fra i fjor høst har det nei-sida hatt et klart overtak, i det siste med over 60 prosent nei og 20-25 prosent ja.

Mange krever derfor at søknaden om medlemskap må trekkes, blant annet fordi det ikke er troverdig å forhandle med EU når det ikke er flertall for medlemskap verken blant velgerne eller på Alltinget. Da Alltinget i juli 2009 med knapt flertall vedtok å sende en søknad om medlemskap i EU, gikk sju medlemmer av de Venstre-Grønne på talerstolen for å fortelle at de ville jobbe aktivt mot medlemskap i EU sjøl om de hadde stemt for å sende søknaden.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 13. oktober 2010)