Privatisert avmakt

I EU skal verken regjeringer eller velgere få lære av erfaringene med utstrakt liberalisering.

En bølge av privatiseringer har flomma inn over verden siden rundt 1980. I Vest-Europa starta det som en tilbakeføring til privat eie av store bedrifter som var nasjonalisert etter andre verdenskrig. I noen land dreide det seg om hele bransjer.

I Latin-Amerika måtte flere regjeringer fra starten av 1980-tallet selge bedrifter og annen statlig eiendom for å betale renter og avdrag på sterkt økende gjeldsforpliktelser. I Afrika kom koloniherredømmet tilbake i form av storkonsern som tok over kontrollen over viktige råstoffkilder. Aller voldsomst slo privatiseringsbølgen inn over Sovjetunionen og Øst-Europa etter 1990.

I de fleste land var det fra starten industribedrifter og statsbanker som ble privatisert. Etter hvert har store infrastrukturtjenester også blitt privatisert – både innen omsorg, helsevesen, utdanning, energiforsyning, jernbane, tele- og posttjenester. De fleste slike tjenester var lenge opplagte deler av det offentlige tjenestetilbudet. Slik er det ikke lenger.

Privatisering og markedsøkonomi spenner ikke bare over stadig større deler av verden geografisk sett – men trenger også inn på stadig flere livsområder.

Sjøl klassiske statlige kjerneoppgaver som drift av fengsler og militære oppgaver blir overtatt av private selskap. Offentlig radio og fjernsyn konkurranseutsettes og privatiseres.

Det som en gang kunne oppfattes som ”fri natur” er ikke verna mot privatisering. Det gjelder noe så grunnleggende som gener og arvematerialet – og dermed egenskapene til dyr og planter.

Privatisering fører ikke alltid til mer konkurranse. På viktige områder (energi- og vannforsyning, samferdsel, tele og post) er det klare tendenser til at offentlige monopoler erstattes av private monopoler eller av tett samarbeid mellom de største selskapene.

Kapitalistisk organisert vareproduksjon stanger mot grenser der den store profitten blir stadig mer uviss. Mange tradisjonelle varemarkeder har nådd eller nærmer seg et metningspunkt. I de rike land øker ikke forbruket raskt nok. I fattige land er behovene for tradisjonelle varer enorme, men inntektene er for lave til at det blir noen kjøpekraftig etterspørsel.

Utviklingen av helt nye typer produkter krever stadig større investeringer, og inntjeningen ligger stadig lenger inn i framtida. En så langsiktig næringsutvikling krever en tålmodig kapital som det blir stadig mindre av på dagens aksjemarkeder. De preges av hesblesende pengeflytting over til aksjer som på kort sikt gir størst løfter om avkastning.

Dette har samtidig bidratt til den voldsomme veksten av finansmarkedene. Det har vært langt mer å tjene på finans- og eiendomsspekulasjon enn ved å satse ledig kapital på ny produksjon.

På ett felt fins det likevel markeder med garantert avsetning. Det er de formene for tjenesteyting der det offentlige har tatt ansvaret for å dekke nødvendige samfunnsbehov: Omsorg, utdanning, grunnleggende infrastruktur. Her er det trygg inntjening for privat kapital hvis tjenestene kan konkurranseutsettes..

Et nyliberalt dogme styrer næringspolitikken i stadig større grad. Staten skal ikke blande seg inn i hva næringslivet skal drive med. Det skal markedene avgjøre. Hvis Statoil mener det er mest å tjene på å få olje ut av oljesand, skal staten holde fingrene av fatet. Sjøl offentlig eide selskap har ikke lenger noe annet samfunnsoppdrag enn å tjene mest mulig penger.

Når offentlige tjenester privatiseres er det annerledes. Samfunnsoppdraget består. For å sikre at det ivaretas, må oppdraget bestilles stadig mer presist – og dermed rigid. At bestillingen følges i praksis, krever stadig mer detaljert kontroll fra offentlige tilsynsorgan. For samfunnet kan det bli en dyr løsning.


I Europa er EU den store drivkraften bak endringene i det økonomiske livet. Det er ingen ting ved EUs regelverk som direkte påbyr at offentlig virksomhet skal privatiseres. Men friest mulig konkurranse på åpne markeder er et så grunnleggende EU-prinsipp at det i praksis fremmer privatisering.

Vedtaket om "det indre markedet" i 1985 er fulgt opp med en serie liberaliseringsdirektiv i sektor etter sektor (energi, samferdsel, tele, post, tjenesteyting i sin alminnelighet). Og fra 1992 gjorde Maastricht-traktaten det fristende å selge unna offentlige eierandeler for å greie krava i forbindelse med den planlagte valutaunionen, f.eks. at ingen stat må ha et underskudd på statsbudsjettet på mer enn 3 prosent av BNP – eller ei statsgjeld på mer enn 60 prosent av BNP.

Liberaliseringskrava til EU har ryggdekning i de grunnleggende markedsfrihetene i EU-traktaten. Den traktaten kan bare endres hvis alle medlemsland, for tida 27, er enige om det. Det er dette som gjør EU-liberaliseringen så særegen. Det ligger innbygd i EU-logikken at verken regjeringer eller velgere skal kunne ombestemme seg - ut fra de erfaringene en gjør med så utstrakt liberalisering.

Det viser seg f.eks. at privatisering betyr flere utrygge jobber, større lønnsforskjeller og fare for at fagbevegelsen splittes og svekkes. Pensjons-, sjukelønns- og ferieordninger svekkes i mange tilfelle. Det er konklusjonene i en serie undersøkelser om hvordan privatisering påvirker arbeidslivet i Vest-Europa.

I de fleste land har jobbtryggheten vært vesentlig større i offentlig sektor enn i privat sektor. Mange steder har dette da også vært et viktig politisk motiv for dem som drev fram privatiseringene. En annen drivkraft for privatisering har vært ønsket om å skjære ned på de samlede lønnskostnadene ved å skille ut deler av virksomheten og ved å kutte tallet på ansatte.

I nye, konkurrerende selskaper ligger lønningene i mange land klart lavere enn i de gamle selskapene. De nye selskapene har nettopp som strategi å vinne markedsandeler ved å satse på billigere og uorganisert arbeidskraft.

Det mest skjebnesvangre ved EU er at regelverket forbyr mange av de mest opplagte og effektive mottiltaka mot denne utviklingen.


(Atikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 21. august 2010)