Vikarbyrådirektivet

NHO ser seg tjent med friest mulig utleie av arbeidstakere. Hva mener LO?

Vikarbyrådirektivet (2008/104/EF) – eller bemanningsdirektivet som det også er blitt kalt– ble vedtatt i EU i november 2008. Arbeidsdepartementet sendte direktivet på høring 10. september 2010 med høringsfrist 10. desember 2010. Høringsbrevet tyder på at regjeringen kan komme til å godta direktivet.

Direktivet har både gode og dårlige sider. Det som er bra, er at direktivet i prinsippet skal gi innleide arbeidere samme lønns- og arbeidsforhold som de fast ansatte – hvis ikke den staten der arbeidet foregår, utnytter unntaksbestemmelser til å vedta noe annet. Direktivet er uklart på et viktig punkt: hva vil “samme lønns- og arbeidsforhold” bety i praksis, bl.a. på innleiebedrifter uten tariffavtale?

Det som er klart betenkelig, er at direktivet vil føre til at inn- og utleie av arbeidstakere blir langt mer vanlig enn i dag. Det er det viktigste formålet med direktivet. Slik skal direktivet “utvikle fleksible former for arbeid”. I dagens Europa betyr det fleksibilitet på arbeidsgivernes premisser.

*

Det å gi innleide arbeidere samme lønns- og arbeidsforhold som de fast ansatte, kan vi her i Norge få til uten å ta direktivet inn i EØS-avtalen. Det kan skje ved en kombinasjon av vedtak i Stortinget og ved avtaler mellom partene i arbeidslivet. Vi trenger ikke direktivet for å gjennomføre slike endringer.

Hvis vi godtar å ta direktivet inn i EØS-avtalen, pålegger direktivet oss å fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”. For å fjerne slike hindringer kan det bli nødvendig å endre lovregler og tariffbestemmelser.

Arbeidsmiljølovens paragrafer 14-9 og 14-12 setter begrensninger på bruken av midlertidige ansettelser og for innleie av arbeidstakere – og de to paragrafene er nært forbundet. §14-12 tillater innleie på samme vilkår som de §14-9 setter for midlertidig ansettelse. NHO vil ha vekk slike begrensninger på innleie og har alt reist krav om at Arbeidsmiljøloven må endres for å imøtekomme vikarbyrådirektivet.

Mange tariffavtaler setter også stamme grenser for bruken av vikarbyråer. Fellesforbundet, EL og IT-forbundet og NNN har for eksempel avtaler som fastslår at det skal forhandles om innleie av arbeidstakere. EL og IT-forbundet har en avtale med Norsk Teknologi om at det for elektrofagene ikke skal være noen innleie fra vikarbyråer, bare fra godkjente opplæringsbedrifter. Heisoverenskomsten er like restriktiv når det gjelder vikarbyråer. NNN har inngått avtaler om at en skal prøve å ansette vikarer på vanlig måte før en tar i bruk et vikarbyrå.

I høringsbrevet går Arbeidsdepartementet langt i å ”selge” direktivet til fagbevegelsen. Det hevdes nokså kategorisk at verken begrensningene satt av Arbeidsmiljøloven eller tariffavtalte begrensninger på innleie er i fare.


*

Inntil 2000 var bruk av vikarbyråer forbudt i Norge – unntatt i enkelte bransjer (kontor-, regnskap-, sekretær-, butikk-, kantinearbeid og lagerarbeid i tilknytning til varehandelen). Det året ble det generelle forbudet fjerna – men med de begrensningene for innleie fra vikarbyråer og for bruk av midlertidige ansettelser som ble tatt inn i Arbeidsmiljøloven.

Bondevik II-regjeringen foreslo våren 2005 å fjerne disse begrensningene. Etter valget i september 2005 ble alle slike forslag trukket tilbake av den rødgrønne regjeringen. Godtas vikarbyrådirektivet, gjeninnføres de liberaliseringene som den rødgrønne regjeringen den gang ikke vil ha.

Siden 1990-tallet har bruken av vikarbyråer eksplodert i Norge. Mens det i 1993 fantes 140 utleieselskap med en samla omsetning på 1,3 milliarder kroner, var det i 2007 1207 utleieselskap med 21,3 milliarder i samla omsetning.


*


Direktivteksten er som vanlig svært uklar. Det vil ikke bli klart hva direktivet innebærer før EU-domstolen har sagt sitt.

Arbeidsdepartementet, NHO og folk fra fagbevegelsen går med svært ulike utgangspunkt inn i debatten om vikarbyrådirektivet Vi har ei regjering som styrer på basis av EØS-avtalen, og regjeringsflertallet fra Arbeiderpartiet er åpenbart fast bestemt på at reservasjonsretten ikke skal brukes mot noe direktiv fra Brussel.

Arbeidsdepartementet tolker derfor direktivet “i beste mening” både for å imøtegå argumentene fra skeptikere innen fagbevegelsen – og for å bygge opp en sterkest mulig argumentasjon foran en eventuell konfrontasjon med juristene i overvåkingsorganet ESA og i EFTA-domstolen

NHO tar også imot direktivet med åpne armer. Ledelsen der er så overbevist om at direktivet snart blir norsk lov, at den ikke ser noen grunn til å roe ned fagbevegelsen. Den sier rett ut at direktivet vil kreve endringer både i norsk lov og i en hel del tariffavtaler - og ser fram til det..

Innen fagbevegelsen er debattsituasjonen langt mer komplisert. Mange er så skeptiske til direktivet at de jobber for en norsk reservasjon mot direktivet slik at det ikke blir del av det norske lovverket. De frykter nettopp at direktivet vil tvinge fram de endringene i lov og avtaleverk som NHO ser seg tjent med.

Andre regner med at det er urealistisk å få til en norsk reservasjon, og er opptatt av å innføre direktivet på en slik måte at virkningene gjør minst mulig skade for utleide arbeidstakere og for de ansatte i innleiebedriften.

For debattens skyld burde i hvert fall tre forhold klarlegges før endelig standpunkt tas:

1. Er NHO villig til å videreføre de begrensningene som er tariffavtalt per idag?
2. Hvordan skal en sikre at innleide arbeidstakere får forsvarlige lønns- og arbeidsvilkår i bedrifter der det ikke fins noen tariffavtale?
3. Kan regjeringen avklare hvordan ESA – og helst også EFTA-domstolen – stiller seg til paragrafene 14-12 og 14-9 i Arbeidsmiljøloven og til de begrensningene som følger av tariffavtaler?

Blir det ikke gitt tilfredsstillende svar på disse spørsmåla, bør reservasjonsretten brukes.


(Artikelen ble trykt i Klassekampen lørdag 16. oktober)