Dominospillet

Finansmarkedene rygger ikke når gjeld øker. De krever bare høyere rente.

Fra Dublin ble det gjentatt og gjentatt: Irland er ikke som Hellas. De siste ukene meldtes det fra Lisboa: Portugal er ikke Irland. Derfor lyder det som besvergelser når det stadig oftere skrives: Spania er verken som Portugal, Irland eller Hellas. Og når det mest utenkelige tenkes: Faller også Tyskland som siste brikke i dette raset? Eller kanskje heller: Når trekker Tyskland seg fra dette spillet?

I mai sto EU og euro-økonomien i sin verste krise – det ble fastslått fra alle hold. Men så gikk EU-regjeringene og IMF sammen om ei enorm krisepakke på 750 milliarder euro. 110 milliarder gikk direkte til Hellas – som lån.

De 110 milliardene til Hellas, økte den greske statsgjelda med 110 milliarder euro, den gjelda som på forhånd var så tung at finansmarkedene ila høy strafferente på greske statsobligasjoner. Finansmarkedene vil enda mer enn før forsterke det greske gjeldsproblemet. ”Løsningen” må den enkelte greker finne seg i form av kraftig reduserte levekår.



Nå har Irland fått et lån på rundt 90 milliarder euro der IMF også denne gang bidrar med en tredjedel av lånesummen. Dragkampen om lånet til Irland var tilsynelatende paradoksal. Det var de som ville gi Irland et gigantlån som pressa på, mens den irske regjeringen stritta imot.

Årsaken var enkel nok: Lånet dobler den irske statsgjelda i en situasjon der underskuddet på statsbudsjettet er kommet opp i utrolige 32 prosent av nasjonalproduktet. Det skyldes at regjeringen gikk inn med en bankgaranti for banker som hadde bidratt til en akutt eiendomsboble som til slutt sprakk.

Lånet fra EU og IMF er kobla til krav som en stadig mer upopulær regjering kvidde seg for i det lengste: Ikke bare måtte underskuddet på statsbudsjettet ned i tre prosent så tidlig som i 2014. Men også underskudd på tre prosent av nasjonalproduktet må finansieres ved nye låneopptak. Det ville ikke bli lettere å gjenvinne tillit på finansmarkedene med ei statsgjeld som var blitt dobbelt så stor.

Statsutgiftene må derfor ned både kraftig og raskt, og statsinntektene må opp. Som i Hellas, legges byrdene på folk flest:. Med full støtte fra EU går regjeringen inn for brutale kutt på skole, helse og velferd og for økte skatter og avgifter.

Ei regjering som fører en slik politikk, blir kasta ved første korsvei. Derfor prøvde den irske regjeringen å vri seg unna det store lånet. Men EU-ledelsen hadde andre bekymringer enn skjebnen til en regjering.

Innskytere har begynt å trekke innskuddene tilbake fra irske banker. Irland kom derfor stadig nærmere ei total bankkrise. Det som pressa fram det store lånet, var frykten for at store bankskred kunne løsne også i andre land.



EU gjennomførte i sommer såkalte ”stresstester” på banker i alle EU-land: Var det banker som ikke ville klare forpliktelsene sine hvis uroen på finansmarkedene fortsatte?

Konklusjonen var beroligende. Bortsett fra en håndfull banker i Spania og Tyskland sto det bra til. Alle irske banker besto testen. Men på tirsdag var overskriften i Irish Times: Irske bankaksjer faller dramatisk.

Det som stresstestene kan ha vist, men som det ikke ble sagt noe om, var at europeiske banker i dag er vevd inn i hverandre med lån på kryss og tvers. Det som har kommet fram i det siste, er at irske banker har tatt opp særlig store lån i Tyskland.

Det kan forklare hvorfor Angela Merkel som tysk kansler etter hvert pressa så hardt på for å få den irske regjeringen til å godta det store lånet – helt på tvers av alle hennes forsikringer til tyske velgere om at det ikke skal brukes tyske penger på å berge grekere og andre folkeslag ut av kriser de vikler seg inn i.

Det er også bakgrunnen for at så mange europeiske land er så villige til å bidra med store lån til en irsk regjering som er like upopulær utafor Ireland som innenlands.


Som overfor Hellas skal IMF bidra med tredjeparten av lånesummen. Men det er ikke sikkert at IMF vil fortsette å bidra på denne måten hvis flere EU-land må berges.

IMF ble oppretta for å få verdensøkonomien til å gli sjøl om enkelte land fikk problem med betalingsbalansen sin. Da skulle IMF gå inn med kortsiktige lån for å hjelpe regjeringer ut av ei akutt pengekrise – mot at disse regjeringene la om politikken slik at de raskest mulig kunne importere mindre og eksportere mer.

I 2008 og 2009 gikk IMF sammen med EU-kommisjonen om støttepakker til EU-land i Sentral- og ØstEuropa. Støtten til Hellas kunne også ses som støtte til et land der statsfinansene var gått av sporet. Lånet til Hellas var derfor en grei sak for IMF.

Med Irland endres perspektivet. Den irske gjelda er i langt større grad privat gjeld. Der er det bankene som er i krise. Da kunne IMF vendt ryggen til. Det gjorde ikke IMF, antakelig fordi i denne krisa er IMF og EUs sentralbank i samme båt. Nå er det hele eurosonen som må berges.


IMF har aldri kvidd seg for å stille tøffe krav når hjelp gis. Det meldes likevel at IMF ikke var bare begeistra for de krava som EU-lederne valgte å stille: bare krav som rammer folk flest. IMF ville at også kapitalsida på Irland skulle ta sin del av byrdene. Aksjeeierne i kriserammede banker måtte ikke gå skuddfri sjøl om bankene fikk støtte nok til å kunne leve videre, og obligasjoner måtte kunne innløses til under pålydende.

Gigantlånet til Irland har ikke fått markedene til å tro at den irske krisa er historie. Renta på irske statsobligasjoner har økt etter at lånet var på plass. Renta på portugisiske og spanske statsobligasjoner har økt til rekordhøye nivåer.. For nå væres det blod. Finansmarkedene rygger ikke tilbake når gjeld øker. De krever bare høyere rente.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 27. november 2010)