Om å fjerne fattigdom

Den som vil bekjempe sosial ulikhet, må dempe konkurransen på markedene.


De sosiale forskjellene øker omtrent i hvert eneste land – de øker i absolutt alle i den rike del av verden. Uansett hvordan de måles, er de sosiale forskjellene mindre i Norge enn i de fleste land i Europa – men de har økt kraftig også hos oss.

Ett mål på sosial ulikhet er å sammenlikne inntekten til den rikeste tiendeparten av befolkningen med inntektene til den fattigste tiendeparten.

Målt på denne måten er inntektsforskjellene i Europa minst i Finland, Norge og Sverige. Mens den rikeste tiendeparten i 2007 tjente seks ganger så mye som den fattigste tiendeparten i Finland, Norge og Sverige, tjente den sju ganger så mye i Tyskland, åtte ganger så mye i Danmark, ni ganger så mye i Frankrike, ti ganger så mye i Spania, over elleve ganger så mye i Italia, nesten fjorten ganger så mye i Storbritannia og seksten ganger så mye i USA. (Human Development Report 2007, UNDP)

Talla illustrerer at inntektsforskjellene er størst der hvor markedene er sluppet mest fri, som i USA og Storbritannia. Innad i EU er det stor variasjon på inntektsforskjellene. Ikke alle rammevilkår er de samme. Styrken til fagbevegelsen varierer, skattesystemet varierer og de sosiale overføringene er ikke like store overalt.

Det er ikke større forskjeller i EU-land som Sverige og Finland enn i Norge som står utafor EU. Så er da også viktige rammevilkår de samme i Norge som i alle EU-land. Gjennom EØS er markedene sluppet fri på samme måte i Norge som i EU, og norsk arbeidsliv har vært utsatt for den samme grenseløse konkurransen og de samme utstøtingsmekanismene som arbeidslivet ellers i Europa.


Inntektsforskjellene i Norge er da også økt betydelig etter at såkalte ”tilpasninger til EUs indre marked” satte dagsorden for norsk politikk fra slutten av 1980-åra. I 1986 tjente den rikeste tidelen fire ganger så mye som den fattigste. Nå tjener den rikeste tidelen 5-6 ganger så mye.

For dem med høyest inntekt kan inntektene svinge mye på grunn av endringer i aksjeutbytte. 2005 var et år med større aksjeutbytte enn åra før og etter. Da tjente den rikeste tiendeparten 7,5 ganger så mye som den fattigste tiendeparten.


I følge ”Sosialt utsyn 2000” er det særlig fra 1993 til 1997 at vi så ”en utvikling mot større ulikheter i inntekter.” De rike ble mye rikere, og de fattige ble litt fattigere – målt i hvor store andeler de har av den samlede inntekten i det norske samfunnet. Det var da EUs indre marked for alvor slo inn i Norge gjennom EØS-avtalen.

Samme utvikling har det vært i hele Vest-Europa. Inntektsforskjellene holdt seg stort sett stabile i perioden 1975-1985. De økte i noen land, og avtok i andre.

1985 er det store tidsskillet i nyere europeisk historie. Det var da EU satte i gang det store indre-marked-prosjektet, det som skulle rydde av veien alt som kunne hindre den frie flyten på markedene. Dermed økte inntektsforskjellene så godt som overalt i EU.






De viktigste årsakene til sosial ulikhet er knytta til forhold i arbeidslivet. I de fleste EU-land er arbeidslivet opphav til større ulikheter i levekår enn i Norge.

To forhold kan bidra til at det er slik. Det ene er at arbeidsløsheten er lavere i Norge, at flere er i jobb – og at færre dermed lever på trygd eller er helt uten inntekt.

Det andre er at fagbevegelsen har større innflytelse på lønnsdannelsen i Norge enn i de fleste EU-land. Fagbevegelsen har større oppslutning enn i de fleste EU-land, og vi har i Norge i større grad en kombinasjon av sentrale lønnsoppgjør og forbundsvise oppgjør som er godt koordinert.


Fra 1980-tallet er det i mange land ført en offentlig politikk som øker ulikhetene i samfunnet – eller som i det minste demper ulikhetene mindre enn før. Skattesystem er nesten overalt lagt om slik at progresjonen er svakere enn før: de rike betaler ikke like stor andel av skattene som før. I noen land er det gjort kutt i trygder og sosialhjelp som særlig rammer dem med lavest inntekt.

De store forskjellene i inntekt skapes likevel på markedene, og forskjellene øker når markedene slippes mer fri enn før. Å slippe markeder fri betyr å øke konkurransen – mellom bedrifter, mellom sjølstendig næringsdrivende og mellom lønnstakere. Økt konkurranse betyr i praksis større forskjeller mellom mennesker og sosiale grupper.

Budskapet til EAPN, (European anti-poverty network), en paraplyorganisasjon for organisasjoner som arbeider med fattigdomsspørsmål i Europa er i hvert fall klart: EU driver fram ”en særlig modell for konkurranseevne som på mange måter øker fattigdommen og gjør livet hardere for de fattige”.

Utfordringen for europeisk politikk er derfor formidabel: De regjeringene som vil gjøre noe med drivkreftene bak sosial ulikhet i Europa, må dempe konkurransen på det indre markedet. Her i Norge må vi gjøre noe med EØS.


”EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.”

Så krast ble situasjonen i EU beskrevet – lenge før krisa slo til – i en fellesuttalelse fra tre viktige deler av det organiserte Europa, fra Euro-LO, fra Social Platform som er en paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren fra hele Europa og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner. (”Move up a gear for sustainable development”, 6.3.06)

Fellesuttalelsen fra fagbevegelsen, miljøbevegelsen og det sosialpolitiske Europa kritiserer EU for å ”bygge et indre marked uten hindringer for kapitalen”, mens det glemmes ”at konkurransekreftene må ha sosiale og økologiske rammer som kan holde dem vekk fra nådeløs konkurranse, sosial dumping, miljøkatastrofer og rovdrift på naturkapitalen”.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. september 2010)