ESA må møtes politisk

Verken ESA eller EFTA-domstolen bør få avgjøre hvilke ILO-konvensjoner som gjelder i Norge.


Overvåkingsorganet ESA har gått til kamp mot en forskrift som regjeringen sendte ut i februar 2008. Forskriften fastslår at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår på nivå med gjeldende tariffavtale i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”.

Regjeringen går nå et halvt skritt tilbake. Den har sendt ut på høring et forslag som vil begrense forskriften til å gjelde bransjene bygg- og anlegg, reinhold, transport, hotell og restaurant i tillegg til helse- og omsorgssektoren.

Det er liten grunn til at ESA vil se med blidere øyne på den norske forskriften om den begrenses til deler av arbeidslivet. Hvis ESA konkluderer med at forskriften – også med de begrensninger som regjeringen nå foreslår – er i strid med EØS-retten, har regjeringen muligheten for å la seg stevne for EFTA-domstolen.

EFTA-domstolen vil høyst sannsynlig komme til samme konklusjon som ESA. Juridisk er da løpet kjørt. Det fins ingen ankeinstans.


Det betyr at politisk innsats må til for å sikre den norske forskriften. Denne forskriften er i samsvar med ILO-konvensjon 94, en konvensjon som de fleste EU-land har ratifisert. Derfor må alle partier og fagforbund arbeide for å få sine samarbeidsparter i flest mulige EU-land til å kreve ILO 94 ivaretatt.

Det politiske klimaet for slik innsats burde være gunstig. EU-kommisjonen strever med å blidgjøre fagbevegelsen etter Rüffert-dommen fra mai 2008, den dommen som ESA legger til grunn for å avvise den norske forskriften. Både for EU-kommisjonen og for mange EU-regjeringer er forholdet til fagbevegelsen ekstra viktig i ei krise der alle belastningene i land etter land legges på lønnstakerne – og der faren for sosial dumping er mer åpenbar enn noen gang.

Når ESA vil feie ILO 94 til side i Norge, er det grunn til å merke seg at EUs viktigste organ gang på gang har vedtatt at alle ”oppdaterte ILO-konvensjoner” må ratifiseres av alle EU-land. ILO 94 er én av 76 oppdaterte ILO-konvensjoner.

Bare følg med:



Setningen om at ”alle EU-land må ratifisere alle oppdaterte ILO-konvensjoner” ble slått fast i et målsettingsdokument fra EU-kommisjonen om såkalt ”anstendig arbeid” (decent work) i 2006. Samme setning står i et vedtak fra EUs Ministerråd av 1. desember 2006.

Den står også i et vedtak i EU-parlamentet fra mai 2007 om hvordan EU skal bidra til ”anstendig arbeid over hele verden”. Dermed hadde begge EUs beslutningsorgan, parlament og Ministerråd, vedtatt at alle EU-land må ”ratifisere og sette ut i livet alle ILO-konvensjoner som ILO har klassifisert som oppdaterte”.

Men EU-parlamentet gikk enda lengre. Vedtaket fastslår at ILO-konvensjonene har ”universell gyldighet”, og banker fast i en serie med punkter hvordan EU må bruke handelspolitiske maktmidler overfor land som ikke godtar kjernekonvensjonene til ILO.

ILO-standardene må, ifølge EU-parlamentet, respekteres ikke bare i EU, men også av medlemsstatene i WTO, og det må brukes sanksjoner mot land som ikke respekterer dem. EUs handelspreferanser må for eksempel bare omfatte land som følger disse ”grunnleggende standardene”.

Av mest direkte relevans for ILO 94 er det at EU-parlamentet ba EU-kommisjonen om å sørge for at ILOs arbeidsstandarder ”er en forutsetning for Kommisjonens innkjøps- og avtalevirksomhet”.



Men disse vedtakene fra EU-kommisjonen, EUs Ministerråd og EU-parlamentet var fra tida før EU-domstolen ga ILO 94 dødsstøtet med den såkalte Rüffert-dommen i mai 2008.

Da er det påfallende at alle EUs beslutningsorgan fortsetter å fatte samme type vedtak om ILO-konvensjonene også etter mai 2008, som om Rüffert-dommen ikke har noen betydning verken for ILO 94 eller for andre ILO-konvensjoner.

I en rapport fra EU-kommisjonen i juli 2008 om ”hvordan EU skal bidra til anstendig arbeid i verden”, står nøyaktig det samme som før: ”Det er viktig at alle EUs medlemsland ratifiserer og anvender de konvensjonene som ILO har klassifisert som oppdaterte.” (Uthevelsen er EU-kommisjonens.)

EU-kommisjonen understreker at dette er viktig også fordi det bidrar til ”EUs troverdighet for å fremme anstendig arbeid rundt om i verden”.

Dette kan ha vært et ubetenksomt glipp fra EU-kommisjonen tre måneder etter Rüffert-dommen. Men 9.desember 2008 ga EU-kommisjonen tollfri adgang for 16 u-land under forutsetning av at de ratifiserer og ”effektivt anvender 27 av FNs og ILOs kjernekonvensjoner”.

På en ILO-konferanse i juni 2009 ble den såkalte Global Jobs Pact vedtatt enstemmig av treparts-delegasjonene fra 183 land. På aller høyeste EU-nivå, på EU-toppmøtet foran G20-møtet i september 2009, slutta EUs regjeringssjefer seg til dette ILO-vedtaket. I vedtaket står det at det skal arbeides for at ”respekten for ILOs kjernekonvensjoner og andre oppdaterte konvensjoner skal styrkes”.

Siste ledd i denne kjeden av EU-vedtak kommer fra EU-parlamentet. Det vedtok i november 2009 med stort flertall at EU-kommisjonen og EU-rådets president må sette inn ”nye anstrengelser for ratifisering og implementering av ILO-konvensjoner som ILO klassifiserer som oppdaterte”. ILO 94 er som nevnt én av dem.

ILO-konvensjonene springer ut av et globalt trepartssamarbeid av avgjørende betydning for standarder i arbeidslivet over hele kloden. Det er ingen grunn til å godta at ESA og EFTA-domstolen har myndighet til å avgjøre hvilken status ILO-konvensjoner skal ha i Norge.

Det vil være stor forståelse rundt om i EU for at ILO 94 må forsvares. Men da må det jobbes iherdig politisk innover i EU både fra regjering, partier og fagforbund.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 14.august 2010)