Statsbudsjett merka EU

En vaklende euro skal sikres med straff – og denne gang er det alvorlig ment!


Straff må til dersom valutaunionen skal henge sammen. Det har vært budskapet lenge – fra EUs sentralbank, fra EU-kommisjonen, fra Angela Merkel.

På onsdag la EU-kommisjonen fram et forslag til hvordan valutaunionen skal strammes opp. Det er ikke nok at de 16 eurostatene har samme mynt og samme rente bestemt av sentralbanken. De må også ha statsbudsjett som EU-kommisjonen kan godkjenne – og som regjeringene deretter spikrer fast ved flertallsvedtak.

Regjeringene må hvert år legge fram forslaget til nytt statsbudsjett i april. Forslaga skal så bli vurdert av EU-kommisjonen som deretter vil legge fram ”land-spesifikke retningslinjer” tidlig i juli. Slike retningslinjer har EU-kommisjonen kommet med i flere år. Men de har ikke vært bindende, og de er ikke fulgt opp med sanksjoner hvis en regjering bryter dem. Heretter skal de være bindende, og sanksjoner skal sørge for at de følges.

Opprinnelig hadde EU-kommisjonen foreslått at sanksjonene skulle settes inn i form av kutt i regionalstøtten. Det var et så provoserende forslag at det knapt kan ha vært alvorlig ment. Kutt i regionalstøtten ville i alt vesentlig ramme land i Sentral- og Øst-Europa og til en viss grad Hellas, Italia, Spania og Portugal.

EU-kommisjonen fastslår nå at sanksjonene også kan bestå i kutt i landbruks- og fiskeristøtten. Dermed kan sanksjonene også rettes mot Frankrike, Spania, Tyskland og Storbritannia.

Økonomikommissær Olli Rehn har vært raskt ute med å presisere at det er overføringene til regjeringene som kuttes, ikke støtten til den enkelte bonde. Den har regjeringene ansvar for å betale ut også om det ikke kommer noen landbrukspenger fra Brussel.

Dette viser hvor ugjennomførbart sanksjonsopplegget er. En regjering med store underskudd på statsbudsjettet og stor statsgjeld, og som ikke klarer å legge fram et forslag til statsbudsjett som EU kan godta, har sjølsagt heller ikke penger til å betale ut den landbruksstøtten som bøndene har krav på. De pengene må lånes, og det blir i en slik situasjon svært dyre lån. Dermed øker underskuddet på statsbudsjettet og statsgjelden ytterligere, og det blir enda mer umulig å klare krava til underskudd og statsbudsjett året etter.

Hele hensikten med sanksjonsopplegget kan derfor ikke være at det skal gjennomføres i praksis. Det skal brukes til å skremme regjeringene fra å sette seg i en situasjon at sanksjoner utløses. Men da må trusselen om sanksjoner være troverdig.

Det har den nåværende ”stabilitetspakten” ikke vært. Den skulle disiplinere euro-regjeringene ved at de måtte betale bøter dersom de nasjonale statsbudsjettene hadde et underskudd som var større enn 3 prosent av nasjonalproduktet.

Størrelsen på boten er fastlagt i Maastricht-traktaten. Den er ingen bagatell. For hver prosent som underskuddet overstiger de tre prosentene, skal fjerdeparten - altså en kvart prosent av nasjonalproduktet - betales i bot til Brussel, en bot som først betales tilbake når underskuddet på nytt er kommet under tre prosent.

Problemet med bøter i den størrelsen er naturligvis at de bare gjør det verre å hanskes med store budsjettunderskudd. For å overføre så mye penger til Brussel – om aldri så midlertidig – måtte pengene lånes. Og dermed øker budsjettunderskuddet og statsgjelden.

Praksis avslørte at stabilitetspakten ikke var troverdig. Noen bøter har aldri blitt betalt inn til Brussel til tross for at de fleste euroland har hatt budsjettunderskudd i overkant av 3 prosent i flere år.


I 2003 krevde EU-kommisjonen at de tyske statsutgiftene måtte kuttes med 50 milliarder kroner. Det er godt over halvparten av den tøffe sparepakka som Merkel påtvinger tyske arbeidstakere i dag. Tilsvarende krav ble stilt til Frankrike.

Bakgrunnen var at begge land for tredje år på rad lå an til å få et underskudd på statsbudsjettet større enn tre prosent av nasjonalproduktet. Verken Tyskland eller Frankrike bøyde seg for EU-kommisjonen.

Begge land sleit med haltende økonomisk vekst og økende arbeidsløshet. Dermed svikta skatteinngangen, mens utgiftene til dagpenger økte. Hvis de offentlige utgiftene skulle kuttes, ville problemene forverres. Vekstmulighetene ville rammes og arbeidsløsheten ville øke enda mer.


Ironisk nok var det Tyskland som insisterte på at valutaunionen måtte sikres med en slik ”stabilitetspakt”. Hensikten var at land som Italia, Spania og Hellas skulle disiplineres. Tyskerne ville ikke risikere å bytte stabile D-mark med en ustabil euro uten troverdighet på internasjonale markeder.

Så var det Tyskland som - sammen med Frankrike – ble første land som åpent satte seg ut over reglene i denne stabilitetspakten. Etter det var det ingen som tok stabilitetspakten alvorlig, verken regjeringer eller EU-kommisjonen. Mange begynte å kalle den ”stupiditetspakten” etter at kommisjonspresident Romano Prodi ved en anledning kalte den ”tåpelig”.

Etter 2004 har EU-kommisjonen ved flere anledninger gått inn for å svekke straffereglene. Men det var før underskuddene eksploderte etter at krisa slo ut høsten 2008.

Situasjonen til Hellas viser hvor meningsløst stabilitetspakten ville fungere i dagens situasjon. Det er sannsynlig at budsjettunderskuddet i Hellas vil komme opp i 13 prosent av bnp til neste år. Det er 10 prosentpoeng over den tillatte grensa på tre prosent. Hvis fjerdeparten av disse 10 prosentene skulle betales som bot til Brussel, ville det automatisk øke underskuddet fra 13 til 15,5 prosent av bnp. Skulle Hellas berges fra konkurs, måtte EU-statene og IMF ha gått inn med enda større redningspakker enn den de med mye slit fikk på plass i mai.

Det nye straffeopplegget til EU-kommisjonen er derfor ment som et allmennpreventivt tiltak. Det skal skremme regjeringer fra å havne i en situasjonen at en så nådeløs straff vil ramme dem. Men først må alle statsbudsjett godkjennes i Brussel.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. juli 2010)