Indremedisinsk fra LO

LO-sekretariatet stiller betingelser som EFTA-domstolen gir blaffen i.

LO-sekretariatet har enstemmig godtatt vikarbyrådirektivet. Enstemmigheten var overraskende siden flere LO-forbund, LO-foreningene i de fem største byene og mange foreninger og klubber har krevd at Norge reserverer seg mot dette direktivet.

LO-sekretariatet ”ser med bekymring på utviklingen i bemanningsbransjen. Det er sterk vekst i antall vikarbyråer, og deler av bransjen må karakteriseres som useriøs.”

Da er det sterkt at LO-sekretariatet anbefaler et direktiv som har til formål å øke innslaget av innleie i arbeidslivet. Hvis vi godtar å ta direktivet inn i EØS-avtalen, pålegger direktivet oss å fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”.

”Tvingende allmenne hensyn” er noe som EU-domstolen har fullt herredømme over. De hensyn som EU-domstolen godtar, er hensynet til ”offentlig orden, offentlig sikkerhet, folkehelse og miljøvern”.
Ifølge EU-kommisjonen må det foreligge ”en reell og alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnsinteresser” for at slike forhold skal tas i betraktning. Det er de land som påberoper seg slike hensyn, som har bevisbyrden.

I praksis betyr direktivet at vi må fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft – og det er EFTA-domstolen som avgjør hvilke hindringer det er. Da kan det etter hvert bli nødvendig å endre både lovregler og tariffbestemmelser.

Både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere. Det er gode grunner for. Høringsnotatet til Arbeidsdepartementet benekter at disse begrensningene er i strid med direktivet. NHO vil ha vekk slike begrensninger på innleie og reiste alt i 2008 krav om at Arbeidsmiljøloven må endres for å imøtekomme vikarbyrådirektivet. LO-sekretariatet tar sjansen på at departementet får rett.

Hva dreier det seg om?

§ 14-12 i Arbeidsmiljøloven sier at innleie av arbeidskraft bare kan skje hvis det dreier seg om arbeid der loven åpner for midlertidig ansettelse. Midlertidig ansettelse kan etter lovens § 14-9 bare brukes i helt bestemte situasjoner. De to viktigste er når ”arbeidets karakter tilsier det, og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres” og når det dreier seg om et vikariat for en avgrensa periode.

Når LO-sekretariatet legger til grunn at paragrafene 14-12 og 14-9 i Arbeidsmiljøloven kan videreføres, er det en forutsetning som ingen norske myndigheter kan garantere. På disse punktene setter Arbeidsmiljøloven klare begrensninger på bruken av innleid arbeidskraft. EFTA-domstolen vil avgjøre om disse begrensningene kan begrunnes i ”tvingende allmenne hensyn”. Kan de ikke det, må de vekk.

Enda mer utsatt kan situasjonen bli for avtaler som partene i arbeidslivet har inngått og som har til formål å begrense eller styre bruken av innleie. Her er noen av dem:
• Fellesforbundet har en avtale med Byggenæringens landsforbund om at det skal forhandles om innleie. Arbeidsgiveren kan ikke avgjøre slikt på egen hånd. EL&IT-forbundet har en tilsvarende avtale med Energibedriftenes landsforening.
• EL&IT-forbundet har en avtale med Norsk Teknologi (NHO) som for elektrofagene ikke åpner for innleie fra vikarbyråer i det hele tatt, bare fra bedrifter som er godkjente opplæringsbedrifter og har minimum 50 % egenproduksjon. I tillegg forutsettes det forhandlinger hvis omfanget av innleie er mer enn 10 % av ansatte i fagområdet.
• Heisoverenskomsten til EL&IT-forbundet fastslår at ”innleie skal foregå fra bedrifter som ikke har som formål å drive utleie”
• Speditøroverenskomsten til Norsk Transportarbeidsforbund, inngått i vår, fastslår at overenskomsten omfatter alle som driver med varehåndtering i lager/på terminal enten de er innleid eller ikke. NHO sentralt nekter foreløpig å undertegne denne avtalen.
• NNN har flere tariffavtaler, bl.a. med NHO Mat og Bio og med Landbrukets Arbeidsgiverforening om at direkte ansettelser skal forsøkes før det åpnes for bruk av vikarbyråer, og at det skal forhandles før det avgjøres om vikarbyråer skal brukes.

Det er ikke lenger styrke- og samarbeidsforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere som vil avgjøre om slike avtaler kan inngås og bestå. Godtas vikarbyrådirektivet, kan en NHO-forening når som helst prøve en slik avtale mot EU-retten.


Vedtaket til LO-sekretariatet ble framstilt som at LO stiller ”sterke betingelser” for å godta direktivet. Men hvem stilles det betingelser til?

Regjeringen og et flertall på Stortinget kan sørge for at en del av betingelsene til LO-sekretariatet kommer på plass. Men det gjelder ikke alle. Det gjelder ikke de betingelsene som først vil klarlagt når overvåkingsorganet ESA og EFTA-domstolen har fastslått hva vikarbyråkratiet betyr. Har vi da godtatt direktivet, er det for seint å reservere seg.

Mye av det LO-sekretariatet setter opp som sine ”sterke betingelser”, kan ordnes med vedtak i Stortinget. Det gjelder for eksempel at innleide arbeidstakere skal ha samme lønns- og arbeidsforhold som de fast ansatte i innleiebedriften. og at det må bety at akkordlønn, bonusordninger og pensjonsordninger inngår. Mer ressurser til Arbeidstilsynet kan også Stortinget sikre.

Men det som på ingen måte kan ordnes av regjering og et stortingsflertall, det er å imøtekomme direktivets krav om at vi må fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”.

Dette har fått NTL, Norsk Transportarbeiderforbund og EL & IT-forbundet til å kreve at Norge reserverer seg mot vikarbyrådirektivet. Motforestillingene er sterke også innen Fagforbundet og Skolenes Landsforbund. Handel og Kontor ber om at regjeringen avklarer ”at norsk lov- og avtaleverk ikke forringes” og mener at den ”må vurdere om man skal nedlegge veto” mot direktivet hvis det ikke avklares.