Om å bankes inn i EU

Ingen nye søkerland kan forhandle om medlemskap i EU på samme måte som Norge kunne i 1994


Forhandlingene med EU skaper stadig nye problemer for regjeringen på Island. EU-kommisjonen påtvinger islendingene forhandlinger der de må EU-tilpasse samfunnet sitt mens forhandlingene pågår.

Det vakte oppsikt at justis- og innenriksminister Ögmundur Jonasson fra de Venstre-Grønne (SVs søsterparti) for et par uker sia gikk ut med krav om at forhandlingene måtte legges om til det han kalte ”reelle forhandlinger”.

Han krevde at det først måtte forhandles om det som det er viktigst å avklare, om fisk, landbruk og kontrollen over naturressurser generelt. De forhandlingene måtte kunne gjøres unna på to måneder for å finne ut om det var noen vits med fortsatte forhandlinger.

Det måtte da være en forutsetning at islandske lover bare skulle tilpasses EU-regler hvis det ble ja-flertall ved en folkeavstemning. Det var slik Norge forhandla om medlemskap i 1994.

I følge Ögmundur Jonasson la EU om forhandlingsopplegget foran østutvidelsen i 2004. Da måtte søkerlanda nettopp endre lovene sine mens forhandlingene pågikk for at EU skulle være interessert i fortsatte forhandlinger.

Dette bekreftes av Angela Filota, EU-kommisjonens talsperson ved utvidelsesforhandlinger. Hun sa til netttavisa EUObserver 18. november at verken Island eller noe annet land kan behandles som Norge for to tiår sia. Det skyldes de endringene som ble gjort i opptaksreglene ved forhandlingene med østeuropeiske land.

Filota siteres slik: ”Det ble en fornya enighet om dette (om opptaksreglene) i 2006 som grunnlag for alle nye forhandlinger. Det er grunnleggende et sett regler for hvordan forhandlinger skal gjennomføres mellom medlemslanda og et søkerland. Island godtok disse rammene. De kan ikke gå tilbake på det nå.”

Dette har ikke klart å berolige Ögmundur Jonasson. Tvert imot: Dette opplegget ”passer inn i drømmene til de gamle kolonimaktene i Europa. ”

For utvidelsestalsperson Filota er saken enkel: ”Ethvert land slutter seg til når det er 100 prosent beredt til det.”

Det gjør ikke denne framgangsmåten mindre provoserende for EU-skeptikerne på Island at EU-kommisjonen har tenkt å bruke en kvart milliard norske kroner (30 millioner euro) for å ”smøre” forhandlingene, det såkalte IPA-opplegget (Instrument of Pre-Accession Assistance). Pengene skal dels brukes til en ”informasjonskampanje” og dels til å styrke Islands ”institusjonelle kapasitet” til å gjennomføre forhandlingene med EU og til å delta i EUs institusjoner allerede før landet er medlem.


Velgerne på Island har – sikkert av mange grunner - blitt mer og mer skeptisk til medlemskap i EU det siste halvannet året. De siste meningsmålingene viser omtrent samme situasjon som i Norge, over 60 prosent nei og under 30 prosent ja.

EU-spørsmålet splitter både regjeringen og de politiske partiene på måter som kan lamme all islandsk politikk hvis det spisser seg til.

Det er betegnende at da Alltinget sommeren 2009 vedtok å sende en søknad om medlemskap i EU, var det i virkeligheten ikke noe flertall for EU-medlemskap i salen. Flertallet var så knapt som 33-28 med to avholdende. Sju av de 33 som stemte for å sende en søknad til Brussel, alle fra partiet ”Venstre-Grønne”, sa fra talerstolen at de var mot medlemskap i EU - og at de ville jobbe for et nei-flertall hvis det ble en folkeavstemning om islandsk medlemskap.

Voteringen splitta alle partigruppene med unntak av sosialdemokratene. Alle de tjue sosialdemokratene på Alltinget stemte for å søke medlemskap.

Fra Selvstendighetspartiet, det store høyrepartiet som på grunn av tett kobling til fiskebåtrederne har vært et klart nei-parti, var det bare én som stemte for å søke medlemskap, mens 14 stemte nei og én avholdt seg. Fremskrittspartiet, Islands senterparti, delte seg med seks nei og tre ja.

Dermed var det stemmene til de Venstre-Grønne som ble avgjørende. Åtte stemte for å søke medlemskap, fem stemte imot, og gruppelederen avholdt seg fra å stemme.


Ved valget i 2009 fikk de to partiene til venstre flertall i Alltinget for første gang fordi det store høyrepartiet, Selvstendighetspartiet, sammen med Fremskrittspartiet fra midten av 1990-tallet hadde det historiske ansvaret for å slippe de såkalte ”finansvikingene” fri til å herje som de ville. De to venstrepartiene gikk derfor sammen i regjering og påtok seg dermed den tøffe jobben med å rydde opp etter herjingene.

Denne regjeringen har ført en tøff innstramningspolitikk for å bringe landet så noenlunde på fote. Skatter og avgifter er økt - og offentlige ytelser er kutta.

Til tross for mange og høylytte protester holdt oppslutningen om regjeringen seg forbausende lenge. Så seint som i september, etter halvannet år med påkjenninger, viste meningsmålinger at regjeringen og de to regjeringspartiene fortsatt hadde et knapt flertall av velgerne bak seg.

Men siden da har oppslutningen falt dramatisk. I oktober var velgeroppslutningen om regjeringen bare 30 prosent, og siste måling nå i november viser en oppslutning på 18 prosent!

Det røyner mest på for de Venstre-Grønne, og minst like mye innad som utad. Der måtte de for et par uker sia innkalle landsrådet, en forsamling på 70 personer fra hele landet, for å avgjøre om partiet skulle gå inn for å bryte forhandlingene med EU. Det ville i så fall innebære at regjeringen ville gå i oppløsning.

Etter kvass debatt endte det med at partileder og finansminister Steingrimur Sigfusson fikk støtte for at forhandlingene med EU skulle fortsette. Stemmetallet var 38 mot 28. Men mindretallet fikk inn i vedtaket at islandsk regelverk ikke skal EU-tilpasses mens det forhandles, og at regjeringen ikke skal ta imot penger fra EU-kommisjonen for å forhåndstilpasse forvaltningen til et medlemskap i EU.

Om regjeringspartneren Samfylkingin og EU-kommisjonen vil ta hensyn til slike krav, er foreløpig helt i det blå. Også hva som skjer hvis de ikke gjør det.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4. desember 2010)