Når elektrikerne drar

Island kan ennå vri seg unna skjebnen til Hellas, Irland og Portugal

På overflaten ser Reykjavik som før. Men bak fasadene har mange fått livet snudd opp-ned. Det ryktes at mer enn ett tusen elektrikere har fått seg jobb i andre land. Så mange er det nok ikke. Men folketallet på Island faller. Det er 4.000 lavere enn for to år sia.

Det er fortsatt byggekraner å se i enkelte deler av Reykjavik. Men de står stille - og har gjort det et par år nå. Nybygde Aker-brygge-kvartaler står halvtomme. Det store spørsmålet er om elektrikerne kommer tilbake igjen når det på ny skal bygges hus på Island.

Island er det ekstreme eksemplet på hvordan en håndfull spekulanter klarte å overta de tre store bankene som etter 1995 i tur og orden ble privatisert - og hvordan de med bankene som springbrett tok sjanser som staten, skattebetalerne og forbrukerne i årevis må svi for.

Statsgjelda på Island var lav, og statsregnskapet viste overskudd i mange år før spekulasjonsboblene sprakk. Da staten måtte overta gjelda til de tre bankene i oktober 2008, var denne bankgjelda blitt ti ganger så stor som hele bruttonasjonalproduktet på Island.


Men det var ikke bare banksjefer og deres nærmeste som hadde spekulert over evne i forhold til utlandet. Det gjorde også alle som tok opp valutalån på boligen sin eller til bedriften sin, og alle som pantsatte fiskeskøyta i utenlandske banker.

Nå sitter de med ei gjeld i utenlandsk valuta som langt overstiger salgsverdien av boligen, bedriften eller båten. IMF anslår at 63 prosent av den samlede lånemassen i utenlandsk valuta ikke lar seg betjene. Under normale forhold ville de blitt slått konkurs.

For folk flest er boliggjelda mest dramatisk. En stor del av boligeierne har ingen mulighet til å betjene gjelda si. Ifølge statsministeren dreier det seg om 39.000. I så fall kan det være snakk om rundt 100.000 mennesker – eller nesten tredjeparten av alle som bor på Island.

Regjeringen har nekta bankene å sette folk på gata sjøl om avdrag ikke betales – og fristen for å bo videre i boligen som de ikke lenger eier, forskyves stadig noen måneder av gangen. Det er i strid med den avtalen Regjeringen har inngått med IMF.

Regjeringen prøvde seg med å foreslå at alle med håpløse boliglån skulle få ettergitt 15 prosent av gjelda. Det skar seg da pensjonsfonda nekta å være med på en slik løsning. De ville ikke ofre pensjoner for å hjelpe gjeldsofre. Det kunne jo være samme mennesket. Ettergivelse av privat gjeld har IMF vært sterkt imot, så det er mulig at IMF også var med på å stoppe et slikt forslaget.

Regjeringen har prøvd seg med et lovforslag som i snitt ville senke all boliggjeld tatt opp utenlands med 13.500 euro (rundt 110.000 kroner) – slik at utenlandske kreditorer måtte ta valutatapet. Det er enda mindre grunn til å tro at det finner nåde i IMF. Men alt må vel prøves. Det er bedre at IMF blir syndebukken enn at regjeringen blir det.

Fram til det siste har regjeringen så noenlunde klart å holde på velgerne sine fra valget i mars 2009. Men ved siste måling (i oktober) var de to regjeringspartiene, både sosialdemokratene og de Venstre-Grønne, begge nede på 18 prosent. Folk er nå så utålmodige at regjeringen kan sprekke hvilken dag som helst.


Det gjør ikke de sosiale problemene mindre at offentlige pensjoner er lave på Island, og at mange har hatt tjenestepensjoner og private pensjoner som er spekulert vekk eller som ble kraftig redusert da krisa slo inn høsten 2008.

Regjeringens siste utvei er enten å nasjonalisere hele den boligmassen som er alt for tungt belånt eller på annen måte ta over den delen av den private gjeldsbyrden som ikke lar seg betjene. Det kan bli dyre lån for den islandske regjeringen å finansiere noe slikt, men det kan være nødvendig for å dempe de sosiale vulkanutbruddene som ellers kan gjøre Island helt uregjerlig.


To tiltak har avverga den totale sosiale katastrofen. Det første var vedtaket om å dekke alle tap - opp til drøye 20.000 euro - som islandske innskytere ble påført da bankene gikk konkurs. De 400.000 utenlandske innskyterne i nettbanken Icesave hadde den islandske staten ingen mulighet for å holde skadesløse.

Langt viktigere var likevel det andre grepet: kapitalkontrollen. Det ble satt full stopp i den frie flyten av penger over Islands grenser. Hvis ikke det var blitt gjort, ville den islandske krona sunket som en stein, langt under det i og for seg lave nivået den har vært på de siste par åra.

Ei knust krone ville fått utenlandsgjelda til å stige til helt uhåndterlige høyder, og Island kunne for lenge sida ha havna der hvor Hellas, Irland og kanskje Portugal kan befinne seg om få dager eller uker.

Den svake islandske krona har så langt hatt sine fordeler: det har vært bra for den islandske konkurranseevnen. Eksporten fra Island har økt fra måned til måned, mens importen sank brått de første månedene etter at krisa slo inn høsten 2008. Turismen har også holdt seg godt oppe siden det plutselig ble så billig å feriere og å kjøpe islandske gensere for dollar- og eurobeslåtte turister.

Alt dette sikrer at Island får inn langt mer utenlandsk valuta enn det som må til for å betale for importen. Dermed stiger valutareservene, og utenlandsgjelda blir noe lettere å bære. Samme virkning har det at den islandske krona – langsomt, langsomt - har steget i verdi det siste året.

Økt eksport og stigende turisme har bidratt til at arbeidsløsheten synker. Den passerte aldri ti prosent sjøl da det sto på som verst, og i følge de siste talla er den nå nede på 6,4 prosent, klart lavere enn i de fleste EU-land

Det er likevel mye for et land der arbeidsløsheten tradisjonelt har svingt rundt én prosent, og der svært mange hadde både halvannen og to jobber. Og fortsatt er andelen i jobb klart høyere på Island enn i noe annet europeisk land. – både blant menn, kvinner, ungdom og eldre.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 20. november 2010)