- Skjerp konkurransen!

Barnier: ”Det indre markedet er mer og mer nødvendig og mindre og mindre populært.”


På onsdag la EU-kommisjonen fram 50 forslag som skal gjøre den frie flyten på det indre markedet friere og mer effektiv (The Single Market Act) Konkurransen på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft er fortsatt ikke sterk nok.

Bakgrunnen for forslaga er den såkalte Monti-rapporten som ble lagt fram i mai. EU-kommisjonen har i stigende grad vært opptatt av den ”økonomiske nasjonalismen” som angivelig frister mange EU-land som svar på kriseproblemene. Tidligere EU-kommissær Mario Monti fikk derfor i oppdrag å få det indre markedet ”tilbake på sporet”.


Et mer effektivt indre marked betyr å sikre mer effektiv konkurranse på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. For arbeidstakere betyr dette en stadig mer nådeløs konkurranse dem i mellom.

Kravet om konkurranse begrunnes med at den skal styrke EU-statenes konkurranseevne utad – både mot konkurranse fra industriland som USA og Japan og mot lavkostland som Kina og India.

Men EU-land handler mye mer med hverandre enn med land utafor EU. Det er denne konkurransen innad i EU som siden 1980-tallet har forsterka utstøtingen fra arbeidslivet av dem som klarer arbeidspresset dårligst, og som har ført til tretti år med massearbeidsløshet i alle EU-land (unntatt Luxemburg). Det er ingen ting som tyder på at EU kan konkurrere seg ut av arbeidsløsheten.

I tillegg har EU-domstolen med en serie dommer fra 2007-2008 (VikingLine, Laval, Rüffert, Luxemburg) undergravd det som er kjernen i all fagorganisering: retten til å bekjempe sosial dumping gjennom organisering og faglig aksjon. Wanja Lundby-Wedin, leder både for svensk LO og for Euro-LO, reagerte på dommene med å fastslå at ”balansen mellom faglige rettigheter og de økonomiske frihetene kan utvikle seg til et skjebnespørsmål for EU”.

*

I frykt for ”at fagbevegelsen skal vende ryggen til det indre markedet”, gikk Monti i sin rapport inn for en lovendring som garanterer at faglige rettigheter ikke innskrenkes av reglene på det indre markedet. Men han gikk imot å ta inn i Lisboatraktaten en ”sosialklausul” som sikrer slike rettigheter, slik som Euro-LO har krevd.

I EU-kommisjonens forslag om The Single Market Act lå det opprinnelig inne et forslag om å innføre en sosialklausul om å styrke retten ”til kollektive avtaler og til å streike” i forhold til kapitalens etableringsrett. (Europaportalen 27. okt)

Dette forslaget møtte så sterk motstand både innad i EU-kommisjonen og fra flere regjeringer, blant annet fra de nye regjeringene i Storbritannia og Sverige, at det ble tatt vekk.

I stedet nøyer EU-kommisjonen seg med å vise til Lisboatraktatens mål om en ”sosial markedsøkonomi med høy konkurransekraft” og til Charteret om borgernes grunnleggende rettigheter som ble tatt inn i Lisboatraktaten. Et vagt løfte om å endre utstasjoneringsdirektivet i løpet av 2011 kan bli som skrift i sand for fagbevegelsen.

Ikke noe av dette endrer det rettsgrunnlaget som EU-domstolen bygger på når den systematisk angriper faglige rettigheter og fagbevegelsens handlefrihet på en måte som forrykker enhver mulighet for balanse mellom arbeid og kapital i konkurransen på det grenseløse indre markedet.

Michel Barnier, ansvarlig for det indre markedet i EU-kommisjonen, ble på pressekonferansen onsdag spurt hvorfor sosialklausulen om forhandlings- og streikerett var tatt ut. ”Men streikrätten existerer, sa Barnier med et skratt och såg oförstående ut” - ifølge den svenske Europaportalen.


Wanja Lundby-Wedin, leder både for svensk LO og for Euro-LO, var skuffa over at kommisjonspresident Barroso har brutt det løftet som han ga i 2009 for å bli gjenvalgt. Da lovte han å ”skaffe en bedre balanse mellom det indre markedets krav om fri flyt og de rettighetene som lønnstakerne har”.

Poul Nyrup Rasmussen, som for tida er leder for det europeiske sosialistpartiet (sosialdemokratene) uttrykte uro over ”gapet mellom økonomiske interesser og folkets interesser” og fastslo at den sosiale dimensjonen i The Single Market Act ikke er tilstrekkelig til å møte ”utfordringen med 23 millioner arbeidsløse og 80 millioner som lever i fattigdom”

Arbeidsgiverorganisasjonen BusinessEuropa er derimot svært fornøyd med at EU nå skal fjerne ”gjenstående gap og flaskehalser for de fire grunnleggende frihetene”. Retten til ”kollektive tiltak” trenger ingen ekstra garanti utover det som står i Charteret om de grunnleggende rettighetene. Men arbeidsgiverne må bli rådspurt om ”ethvert framtidig initiativ i forhold til den sosiale dimensjonen ved det indre markedet”. (Pressemelding 28.10) Slik EU fungerer, er det ingen fare for at det ikke skjer.


Det er krisa som er bakgrunnen for den stadig mer desperate tonen fra EU-kommisjonen. Behovet for å bringe det indre markedet ”tilbake på sporet”, uttrykkes slik: ”Tilliten til europeisk integrasjon er undergravd av finanskrisa.. Mye av den økonomiske veksten og mange av jobbene skapt mellom 1992 og 2006 er feid vekk. Produksjonen er tilbake på 1990-nivå. 23 millioner mennesker er arbeidsløse.”

I tillegg har gjeldskrisene fyrt oppunder spredningen av nasjonalisme og reist spørsmål om framtida for euroen – fortsatt ifølge EU-kommisjonen. Det er ikke rart at folk går ut på gatene i mange EU-land.

EU-parlamentet så det slik i mai: ”Europeiske borgeres oppmerksomhet, forståelse og kunnskap om det indre markedet er lav, ikke-eksisterende(!), forvirra og til og med negativ”. Det er derfor nødvendig å ”endre folkelige oppfatninger om det indre markedet”. Det skal skje med bedre informasjon om regelverket på det indre markedet! Som om det vil hjelpe.

Men det hjelper nok ikke at The Single Market Act er stappfull av retorikk om at det indre markedet er ”lagd for de europeiske borgerne og må lages sammen med dem”. Michel Barnier sa det slik på onsdag: ”Det indre markedet er mer og mer nødvendig og mindre og mindre populært.”


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 30. oktober 2010)