EU ser fram mot 2030

- Det vi kan se, er ikke betryggende verken for EU eller for våre borgere



De 27 regjeringssjefene i EU satte i desember 2007 ned ei såkalt refleksjonsgruppe til å svare på to spørsmål: Hvilke utfordringer står vi overfor de neste 20 åra – og hvordan skal vi løse dem?

Svara forelå i mai 2010 i dokumentet ”Prosjekt Europa 2030” – etter at finans- og økonomikrisa har snudd opp-ned på mange gamle sannheter. Prosjektrapporten starter da også med et budskap som er høytidelig nok: ”Europa står i øyeblikket ved et vendepunkt i sin historie.”

Krisa ”har ramma Europa hardere enn noen annen region i verden og har avslørt strukturelle svakheter i den europeiske økonomi”. Men hvilke svakheter? Det står det ikke noe om.

Det innrømmes riktig nok at det er gjort lite for å endre de finansinstitusjonene som førte inn i krisa ”bortsett fra å begrense utlånet deres betydelig”. EU må utvikle nødvendig regulering, kontroll og tilsyn på egen hånd hvis ikke G20 gjør det: ”Våre borgere vil simpelt hen ikke tolerere en redningsoperasjon i den størrelsesorden vi har vært vitne til.”

Da blir det avgjørende å ”motstå proteksjonistiske fristelser”. Hvilke fristelser det er snakk om, sies det ikke noe om. Det gjentas bare med andre ord: ”EU må styrke det indre marked i forhold til fristelsene til økonomisk nasjonalisme og fullføre det slik at det også omfatter tjenesteytelser og det digitale samfunn.”


Refleksjonsgruppa fastslår at Europa har tapt betydelig terreng i kappløpet om å utvikle en ”kunnskapsøkonomi”. Regjeringssjefene i EU vedtok i juni 2000 at innsatsen for forskning og utvikling skulle økes fra 1,9 prosent av bruttonasjonalproduktet til 3 prosent i 2010. I 2009 var bevilgningene på 1,8 prosent. Refleksjonsgruppa er redd for at Asia i 2025 kan være i spissen for den vitenskapelige og teknologiske utviklingen ”på bekostning av EU og USA”.

Det var på det samme møtet regjeringssjefene vedtok at EU innen 2010 skulle bli ”det mest dynamiske og det mest konkurransedyktige område i verden”.

Det skulle skje ved å “fullføre” det indre markedet, privatisere offentlige tjenester, gjøre pensjonsordningene “bærekraftige”, få arbeidsmarkedet mer fleksibelt (dvs. skape flere utrygge arbeidsplasser) og holde fast ved stabilitetspakten i valutaunionen.

Nå fastslår refleksjonsgruppa at EU har tapt konkurranseevne både overfor det de kaller ”vekstøkonomiene” i den tredje verden (Kina, Brasil) og flere OECD-land utafor EU. Samtidig er ”balansen mellom sosiale og markedsmessige” mål blitt forrykket ”i og med at de sosiale ulikhetene er vokst”.

Nå har det i hele EUs historie aldri vært noen balanse mellom sosiale og markedsmessige mål – trass i alt som har vært sagt om denne balansen. Etter at EU-domstolen fra desember 2007 slo til med en serie dommer som skjøv faglige og sosiale rettigheter til side hvis de kom i konflikt med markedsfrihetene, er alt snakk om balanse uten innhold.


Refleksjonsgruppa slår fast at arbeidsmarkedet må reformeres og moderniseres. Reform og modernisering var honnørorda da EU-kommisjonen la fram visjonene sine om det gode arbeidslivet i grønnboka om ”Modernisering av arbeidsretten for å møte det
21. århundredets utfordringer”.

Her var flexicurity det sentrale ordet – dette sesam-sesam for å få i pose og sekk, både fleksibiliteten i arbeidslivet og tryggheten i velferdsordningene.

Det er Danmark som er gjort til modell for et slikt ”fleksitrygt” samfunn. Det er der arbeidsgiverne står friest både til å ansette og til å si opp folk. Og det er der velferdsordninger gir trygghet når en faller ut av arbeidslivet – uansett om det er på grunn av omstillinger, sjukdom eller sviktende arbeidsevne.

Refleksjonsgruppa sier greitt: “I en verden i rask endring er det ikke jobber som skal beskyttes, men den personen som mister en jobb.” Det EU da trenger, er en ny “politikk for jobbmobilitet”. Men hva det skal bety, får vi ikke vite.


Refleksjonsgruppa vier et helt kapitel til “den demografiske utfordringen”. Utgangspunktet er kjent nok også fra den norske debatten: Hvis vi ikke gjør noe med det, vil våre aldrende samfunn legge et uholdbart press på våre pensjons-, helse- og velferdssystem og underminere vår økonomiske konkurranseevne.

Gruppa ser to utveier: at langt flere kommer i arbeid, særlig kvinner, og at EU fører en “avbalansert, rettferdig og proaktiv innvandringspolitikk”. Hvis ikke begge deler skjer, vil tallet på yrkesaktive gå ned med 68 millioner innen 2050.

Det er velutdannede innvandrere det er viktigst å få tak i. Siden det kan føre til “hjerneflukt” fra fattige land, må det inngås bilaterale avtaler om “toveismobilitet” og om EU-støtte til videregående utdanning som “begge parter” kan dra nytte av.


Klimautfordringene tas på alvor: Virkningene av klimakrisa vil langt overskygge virkningene av finans- og økonomikrisa. Beskrivelsen er sånn at Aslak Sira Myhre ville spy: Hvis vi ikke treffer effektive mottiltak, vil “hele regioner forsvinne, det strømmer inn med klimaflyktninger, milliarder av mennesker har ikke lengre vann”.

Og med adresse til all verdens Bergens-halvøyer: Energisparing er det mest effekive tiltaket mot CO2-utslipp. ”Billigste og reineste form for energi er den energi som ikke forbrukes.”



Faktaboks:

Rapporten til refleksjonsgruppa starter slik:
”De resultatene vi er kommet fram til er ikke betryggende verken for EU eller for våre borgere: en verdensomspennende krise, stater som kommer banker til unnsetning, aldrende befolkninger som utgjør en trussel for konkurranseevne og våre sosiale modellers holdbarhet, press nedover på omkostninger og lønninger, utfordringene fra klimaforandringer og stigende energiavhengighet samt en forskyvning mot øst av den samlede fordelingen av produksjon og oppsparing. I tillegg har vi truslene fra terrorisme, organisert kriminalitet og spredning av masseødeleggelsesvåpen hengende over oss.”

Det ser virkelig ikke lyst ut.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. september 2010)