På konkurransens alter

Først slippes jungel-konkurransen løs i arbeidslivet. Så klippes klørne av fagbevegelsen


Konkurransen på EUs indre marked skulle være til fordel til oss alle. Slik gikk det ikke. Det er blitt flere fattige. Flere enn før forsvinner ut av arbeidslivet. Mange må ha sosialhjelp sjøl om de er i full jobb fordi lønna er så lav.

Hva er det som skjer?

Langtidstendensen var at de sosiale forskjellene i de fleste europeiske land avtok til inn på 1980-tallet. Etter at EU fra 1985 slapp konkurransen løs for alvor på sitt stadig mer grenseløse indre marked, begynte den nye ulikheten å gripe om seg. Var det et tilfeldig sammenfall i tid?

Fram mot 1992-93 var det konkurransen på varemarkedene EU var mest opptatt av å fremme. Utover på 1990-tallet måtte viktige offentlige tjenester som tele, post, jernbane og strømforsyning tåle konkurranse fra private selskap, i tur og orden ble mange tjenestemarkeder liberalisert som økonomene kaller det. I tillegg er mange av de gamle monopolselskapene nå helt eller delvis i privat eie.

Men er det liberalisering og privatisering som har økt de sosiale forskjellene og skapt den nye fattigdommen?

Det har et stort anlagt forskningssamarbeid forsøkt å finne ut av. Forskningsmiljøer i seks europeiske stater har tatt for seg fire tjenestebransjer i hver av statene. Bransjene er strømforsyning, lokal kollektivtransport, posttjenester og sjukehus. De seks statene er Tyskland, Storbritannia, Polen, Belgia, Østerrike og Sverige.

Et tjuetall delrapporter går i gjennom erfaringene fra de enkelte land og bransjer. De sammenfattes på kryss og tvers. (Rapportene fins på nettstedet www.pique.at.) EU-kommisjonen har delfinansiert forskningsprosjektet som starta i 2006 og ble avslutta i 2009.

Virkningene av liberalisering og privatisering varierer fra bransje til bransje og fra land til land. De mest dramatiske virkningene har ramma postansatte i Tyskland og Østerrike. Der ”truer liberaliseringen og privatiseringen med å omforme en offentlig tjeneste til en lavlønns-sektor.” De nye konkurrentene baserte seg i stor grad på uorganiserte deltidsansatte, ekstremt lave lønninger og uryddige arbeidsforhold. Den langvarige arbeidsløsheten gjorde det lett å spille arbeidssøkere ut mot hverandre.

Hos de nye postselskapene betales det lønninger helt nede på 5-7 euro timen. Det setter de gamle monopolselskapene under press slik at de også må svekke lønnskostnadene sine. Det skjer blant annet ved å betale nyansatte langt lavere lønn enn før og ved å kvitte seg med arbeidsoppgaver som så overtas av firmaer med lavere lønninger.

I de fleste andre land og bransjer er presset på lønningene svakere. Men dette kan endre seg hvis konkurransen øker, hevder forskerne.

For også i de andre tjenestebransjene fører liberalisering og privatisering til at mange går ned i lønn og at de sosiale forskjellene øker. Det fører naturligvis også til at tjenester som før var offentlige, fordeles mer ulikt enn før. Lønnstaperne får færre tjenestegoder enn andre når de må kjøpe tjenestene på privatiserte markeder.

Konsekvensene er tydeligst i de sektorene der det konkurransen er skarp og der lønnskostnadene veier tungt. Det er der fagbevegelsen mest mister medlemmer og kampevne.

Alt i alt har endringene bidratt til å øke ulikhetene i samfunnet, både blant forbrukerne som ikke lenger er likestilte kunder av tidligere offentlige tjenester og blant lønnstakerne som i økende grad får ulike lønninger for samme arbeid.

Forskningsrapportene konkluderer med at liberalisering og privatisering av sentrale offentlige tjenester fører med seg et todelt arbeidsliv. Godt organiserte lønnstakere i det som en gang var offentlige monopoler klarer å hevde gamle standarder for lønn og arbeidsvilkår. Men mange andre må finne seg i jobber med lav lønn og dårligere arbeidsvilkår i selskap som konkurrerer innbitt seg i mellom for å overleve.

På grunn av konkurransen etablerer også tidligere monopolselskap todelte lønnsstrukturer ved å dele arbeidsstokken i en kjerne av fast ansatte og en periferi med løsere tilknytning til bedriften, som deltidsansatte og midlertidig ansatte.

Forskerne legger vekt på at denne utviklingen undergraver grunnlaget for solidaritet mellom ansatte i samme bransje og skaper en permanent trussel også mot relativt gunstig stilte kjernearbeidere. Dermed skjer det en oppflising av fagbevegelsen slik at den ikke lenger klarer ”å ta lønn og arbeidsforhold ut av konkurransen” mellom arbeidsplasser i samme bransje. Mye av konkurransen skjer nå nettopp ved at bedrifter satser på lav lønn for å slå ut konkurrenter.

Men kan ikke konkurranse i én sektor føre til økt lønnsomhet og flere arbeidsplasser i andre sektorer? Det har forskerne ikke klart å påvise. Ifølge forskerne har liberalisering og privatisering snarere ført til at det blir færre arbeidsplasser, at det i tillegg blir flere som jobber deltid, har midlertidig arbeid eller jobber som sjølsysselsatte kontraktører.

Konklusjonen på det store forskningssamarbeidet ser slik ut: ”Liberalisering og privatisering har så langt fremma en konkurransemodell som i stor grad er basert på reduserte lønnskostnader og ikke på kvalitetsforbedring og innovasjon. Så lenge liberalisering assosieres med forverring av arbeidsforhold vil den fortsette å mangle støtte og legitimitet blant store deler av de ansatte som berøres.”

Den politiske konklusjonen er da også klar nok: ”Det er et presserende behov for en sosial (re)regulering av liberaliserte og privatiserte sektorer. Det krever politisk handling både på nasjonalt og europeisk nivå.”

Da er det ekstra ille at nylige dommer fra EU-domstolen (Laval, Viking og Rüffert-sakene) fastslår ”at bestemte nasjonale reguleringer til vern for arbeidere er i strid med prinsippene om de økonomiske frihetene som er fastlagt i EU-traktaten.”