Er EØS i fare?

EØS-avtalen varer så lenge EØS-tilhengerne vil ha den

De siste ukene har aviser og etermedier stadig kunnet fortelle at EØS er i fare. Hele avtalen kunne ryke hvis Norge reserverte seg mot tjenestedirektivet – eller hvis Island meldte seg inn i EU. Begge deler er dårlig fundert i reelle forhold, men er karakteristisk for det hysteriet som ja-sida stadig pisker opp omkring EØS-avtalen.

Samtidig opplever vi at EØS-avtalen kritiseres også av mange som i 1992 ville ha denne avtalen, men som helst vil se Norge som medlem av EU. Det paradoksale er at kjernen i kritikken fra EU-tilhengerne er identisk med hva EØS-motstanderne sa den gang debatten om EØS-avtalen raste i 1992: ”Norge blir på viktige områder medlemmer av EU uten stemmerett. Vi må finne oss i alt som EU vedtar uten at vi får være med på å bestemme.”

Nå er det ikke sant at vi må finne oss i ”alt som EU vedtar”.
- Vi bindes for eksempel ikke til den penge- og rentepolitikken som ved oljepris-sjokk o.l. kan ramme Norge hardt fordi Norge har en nærings- og eksportstruktur som gjør at økonomien vår svinger “i utakt” med de fleste EU-land.
- Vi kan fortsatt føre vår egen landbruks- og fiskeripolitikk.
. Vi overlater ikke til EU å utforme handelspolitikken overfor den tredje verden.
- Og vi beholder taleretten ved viktige internasjonale forhandlinger – i alle sammenhenger der EU opptrer utad på vegne av medlemsstatene. De blir etter hvert mange.

EØS omfatter derfor bare en del av det EU vedtar. Men virkningene av EØS-avtalen blir tydeligere på stadig flere områder. På disse områdene innebærer EØS kraftige inngrep i det norske demokratiet. Norske myndigheter tvinges til retrett i sak etter sak der en trodde gode hensikter, sosiale hensyn og sunn fornuft kunne legges til grunn i tolkningen av EØS-regelverket. Det setter overvåkingsorganet ESA og EFTA-domstolen bom for. Rettsreglene til EU går foran det norske demokratiet.

På ja-sida hamres det nettopp derfor på samme budskap som i 1992: vi må ha EØS-avtalen for å sikre markedsadgang til EU-markedet. Argumentene til ja-sida var sterkt villedende i 1992 – og er like villedende i dag.

Da vi inngikk EØS-avtalen i 1992 hadde vi hatt en frihandelsavtale med EU i 19 år – en avtale av samme slag som de frihandelsavtalene Sverige, Finland, Sveits og Østerrike den gang hadde.

Frihandelsavtalen innebar at norsk industri fra 1977 hadde tollfrihet på all eksport til EU. Næringsmiddelindustrien var eneste unntaket. Det har vært toll på bearbeidede landbruksvarer (etter norsk ønske) og på bearbeidede fiskeprodukter (etter EUs ønske). Men på alle andre industriprodukter og på alle råvarer har det i 25 år vært full tollfrihet og ingen kvotebegrensninger på handelen med EU.

Likevel er det overdøvende budskapet til denne dag at vi trenger EØS-avtalen for å sikre markedsadgangen til EU. Denne innsatsen førte fram. En meningsmåling av MMI i september 1994 viste at to tredeler av velgerne mente det ville være toll på eksport av industrivarer til EU hvis Norge ble stående utafor EU. Det var ikke rart at de kunne finne på å stemme ja. Blant EU-motstanderne hadde en tredel samme oppfatning.


Det er den strie strømmen av lovtekster fra Brussel som har skapt den avmaktssituasjonen både EØS-motstandere og EØS-tilhengere reagerer på. EØS-tilhengerne ville ha det slik og har til nå forsterka avmakten på to måter:
¨ Ved å avvise enhver tanke om å bruke vetoretten i EØS-avtalen mot EU-lover som utfordrer norske verdier og interesser,
¨ og ved å unngå alt som kunne skape oppmerksomhet om uheldige sider ved EØS-avtalen, også den oppmerksomheten som må til om norske interesser skal hevdes effektivt innad i EU.

Motstanden mot å ta i bruk vetoretten er enkel å forstå: Ethvert norsk veto blir et tungt nei-argument hvis det på nytt blir en debatt om medlemskap i EU. For da må vi godta den EU-loven som vi la ned veto mot.

Motstanden mot å legge til rette for bred norsk innsats innad i EU er også lett å forstå: Det ville rette oppmerksomheten mot sider ved EØS-avtalen som kunne skape motvilje mot hele avtalen.


Her i Norge er EØS-avtalen trygg så lenge EØS-tilhengerne vil ha den. I EU er avtalen også trygg. Handelspolitisk er den til større fordel for EU enn for Norge. EU vinner markedsandeler i Norge på bekostning av norsk næringsliv, mens det er få tegn til det motsatte på EU-markedet.

EØS-avtalen er trygg også fordi EU bare kan si den opp dersom alle EU-regjeringene er enige om det. Og det blir de knapt, så uunnværlig norsk olje og gass er for mange av dem. Derfor er det liten grunn til å legge vekt på om enkeltmedlemmer i EU-kommisjonen skulle irritere seg over muligheten for en norsk reservasjon.


En helt annen sak er det at denne gode forhandlingssituasjonen burde brukes til kreve en nedbygging av EØS-avtalen på de områdene der norske interesser rammes mest.

Her er det mye å velge mellom:
- Vi burde ha rett til å stille strengere krav til produkter ut fra helse- og miljøhensyn,
- rett til å utforme regionalpolitikken uavhengig av EUs regelverk,
- rett til unntak fra EUs anbudskrav på enkelte områder, for eksempel i kollektivtransporten,
- rett til å skjerme enkelte sektorer fra EUs liberaliseringsregler, for eksempel innenlandske posttjenester,
- rett til å ha konsesjonsregler som ikke diskriminerer mot utlendinger, for eksempel bedre regler for hjemfallsrett enn dem som vi nå lirker til.
- Og aller mest: rett til å skjerme norsk arbeidsrett mot EU-dommer av det slaget som gjør tjenestedirektivet ekstra problematisk.

De partiene som ser EØS-avtalen som en varig – eller i hvert fall en langvarig – løsning for Norge, bør være ekstra interessert i å få vekk det som provoserer norsk opinion mest.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 22. november 2008)