Stoltenbergs bløff

På to punkter villeder Stoltenberg ukritiske media – og dermed opinionen – i begrunnelsen for å godta tjenestedirektivet:
1. Det fins ingen utredninger som viser at regjeringens tiltak mot sosial dumping kan hindre at tjenestedirektivet øker omfanget av sosial dumping i Norge.
2. Regjeringen kan ikke gi noen av de garantiene som LO-ledelsen har bedt om som vilkår for å gi opp motstanden mot tjenestedirektivet.

Ingen av de sju utredningene som regjeringen bestilte i desember 2007 skulle ta for seg spørsmålet om tjenestedirektivet ville føre til økt sosial dumping.

FAFO ble gitt oppgaven om å ”vurdere hvilke konsekvenser tjenestedirektivet kan ha for regjeringens handlingsplan mot sosial dumping”. Det eneste FAFO ble bedt om å utrede, var altså om regjeringens tiltakspakke mot sosial dumping var i strid med tjenestedirektivet – ikke om tjenestedirektivet ville føre til økt lønnsdumping.

Svaret fra FAFO var at ikke noe tiltak i tiltakspakka var i strid med tjenestedirektivet. På et par punkter kan det være en diskuterbar konklusjon. Men det springende punktet er jo om tiltakspakka til regjeringen er tilstrekkelig til å hindre at tjenestedirektivet fører til økt sosial dumping. Det ble FAFO ikke bedt om å undersøke.

Dermed måtte utredningen til FAFO bli en total avsporing i forhold til den uroen som uttrykkes i Soria Moria-erklæringen når regjeringen der forplikter seg til å ”arbeide for at EU ikke gjennomfører et tjenestedirektiv som fører til sosial dumping”.

FAFO ble bedt om å utrede noe som ikke kunne bety noe for den egentlige debatten: om tjenestedirektivet vil øke faren for sosial dumping i det norske arbeidslivet.

Det er å føre folk bak lyset når først Dag Terje Andersen, så Sylvia Brustad og nå Jens Stoltenberg hevder at utredninger viser at tjenestedirektivet ikke vil øke faren for sosial dumping i Norge.

Det blir desto mer pinlig når det foreligger to fyldige utredninger fra de Facto som går grundig inn på om tjenestedirektivet øker faren for sosial dumping. De utredningene er verken nevnt, kommentert eller imøtegått i det høringsnotatet som ble sendt ut i sommer fra Sylvia Brustads departement. Det er både uredelig og feigt når de utredningene til de Facto er de eneste utredningene som har tatt for seg det LOs representantskap ville vite noe om: Blir det verre å motvirke sosial dumping hvis vi tar tjenestedirektivet inn i norsk lov?

Oversett blir det også at FAFO-utredningen på ett punkt påviser at et viktig tiltak mot sosial dumping faktisk er i strid med tjenestedirektivet. Det gjelder den såkalte anti-kontraktørklausulen i anskaffelsesforskriften. Det er den klausulen som gjør det mulig for offentlige oppdragsgivere å hindre at entreprenøren lar ”sjølstendige næringsdrivende” gjøre jobben og kan underby andre entreprenører fordi jobben da gjøres av folk som verken har rett til inntekt på linje med tarifflønn, sjukepenger, pensjonsordninger eller oppsigelsesvern.



LO-ledelsen har bedt om en serie garantier for at norsk arbeidsrett kan bestå. Slike garantier har Stoltenberg ikke noe grunnlag for å gi.

I forbindelse med forhandlingene om svensk medlemskap i EU krevde hele fagbevegelsen at svenske tariffavtaler må kunne gjelde når utenlandske selskap utfører arbeid i Sverige - og at fagbevegelsen må kunne sette inn kamptiltak for å få til en tariffavtale med et slikt selskap.

Fra regjeringen og fra LO-ledelsen ble det høsten 1994 kjørt en knallhard kampanje om at alle faglige rettigheter ville være trygge hvis Sverige ble medlem av EU.

De ferske dommene til EF-domstolen viser hvor misvisende det var:
- Domstolen banker inn at nasjonal arbeidsrett er underlagt EU-retten. Det fikk ikke svenske velgere vite i 1994.
- Hvis et firma fra et EU-land vinner et oppdrag i Sverige, kan ikke svensk fagbevegelse kreve at dette firmaet inngår tariffavtale med et svensk fagforbund. Det visste ingen tillitsvalgte i svensk fagbevegelse i 1994
- Svenske fagforeninger kan ikke gå til blokade og sympatistreik mot et slikt firma for å tvinge fram en tariffavtale, tiltak som etter svensk lov (Lex Britannia) har vært lovlige siden 1991. Det ante ikke medlemmene i Byggnads noe om i 1994.

Men garantiene om at alt dette var i orden, ble spredt med store bokstaver og høyt lydnivå hele høsten 1994 fra regjeringen til Ingvar Carlsson og fra den svenske LO-ledelsen.

Det eneste disse garantiene hvilte på, var et brev som arbeidsmarkedsminister Börje Hörnlund fikk fra Padraig Flynn, den i EU-kommisjonen som hadde ansvaret for arbeidsliv og sosiale spørsmål. I dette brevet sto det at ”Maastricht-avtalen ikke på noen måte krever at svensk praksis på arbeidsmarkedet endres”. (Det var på grunnlag av Maastricht-traktaten at Sverige – og Norge - hadde søkt medlemskap i EU.)

Dette brevet hadde sjølsagt ikke noen juridisk status. De svenske forhandlerne forsøkte derfor å få en tilsvarende garanti inn i forhandlingsprotokollen mellom EU og Sverige. Det endte med en ensidig protokoll fra svensk side, en protokoll som EU-kommisjonen ikke skrev under på.

Men garantert ble det – fra den svenske regjeringen.

Det hjelper heller ikke om Stoltenberg klarer å få EU-kommisjonen til å bekrefte de garantiene som han forsøker å berolige LO med. I forbindelse med Vaxholm-saken ga EU-kommisjonen langt på vei støtte til Sverige i en vurdering som ble sendt til EF-domstolen. Domstolen tok ikke hensyn til denne vurderingen. Seinere har EU-kommisjonen i alle tilsvarende saker lagt domstolens premisser til grunn.

Det viser at heller ikke EU-kommisjonen kan gi noen garantier om rettstilstanden i EU. Rettstilstanden i EU fastlegges av EF-domstolen – og bare der. Derfor bløffer Stoltenberg også på dette punktet. Han lover LO noe som EF-domstolen når som helst kan feie til side

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag15. november 2008)