Korthuset som kan rase

Tjenestedirektivet forverres hvis EF-domstolen får bestemme også i Norge.


Fire ferske dommer i EF-domstolen har satt støkk i faglige miljøer rundt om i Europa, men de tas med stor ro i det høringsnotatet om tjenestedirektivet som Næringsdepartementet har sendt ut. Er det grunn til det?

Det dreier seg foreløpig om fire dommer (Viking Line, Laval, Rüffert og Luxemburg) som hver på sin måte forrykker maktforhold mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.


I alle nordiske land har EU-tilhengere spredt illusjonen om at EU ikke kan gripe inn overfor den nasjonale arbeidsretten. Men som vern av nasjonal arbeidsrett bygger EUs regelverk ikke opp noe mer enn et korthus som når som helst kan rase hvis EF-domstolen fortsetter i det sporet den har fulgt de siste månedene.

I debatten om tjenestedirektivet er det nødvendig å se hvordan disse dommene griper inn i forholdet mellom tjenestedirektivet, utstasjoneringsdirektivet og EU-traktatens grunnleggende bestemmelser om de fire markedsfrihetene, etableringsretten og konkurransereglene.

De fire dommene dels fastslår, dels tar for gitt, at den nasjonale arbeidsretten er underlagt EU-retten. Dette er forsøkt framstilt som om det ikke er noe nytt, siden EF-domstolen alt for tredve år sia fastslo at alle nasjonale lover må vike for EU-reglene hvis det er motstrid. Dermed også alle deler av det arbeidsrettslige regelverket.

Men faglige rettigheter som organisasjons- og streikerett er også i EU-retten anerkjent som del av de grunnleggende menneskerettighetene. Dermed oppstår spørsmålet: hvordan skal slike grunnleggende rettigheter veies mot de markedsfrihetene som hele tida har vært kjernen i EU-traktaten?


Så seint som i 2003 la EF-domstolen til grunn at de menneskerettighetene var juridisk likestilt med markedsfrihetene og at en i konkrete saker derfor måtte finne fram til ”en korrekt balanse” mellom dem.

Med de fire dommene om arbeidslivsforhold som EF-domstolen har felt fra desember 2007, er alle forestillinger om ”balanse” forlatt. EF-domstolen har nå innført et regelhierarki der markedsfrihetene settes over alle menneskerettigheter. Slike rettigheter kan tillegges vekt, men bare hvis de ikke på utilbørlig måte setter markedsfriheter til side. Det som må begrunnes, er inngrep i markedsfrihetene, ikke begrensninger i grunnleggende menneskerettigheter.

Grunnleggende rettigheter som organisasjons- og streikeretten skal ikke ha ”større spillerom i forhold til EF-retten enn medlemsstatenes politiske handlefrihet”, som professor Hans Petter Graver uttrykte det i Klassekampen 2. juli.


Når det først er blitt slik, er det grunn til å frykte enhver ny dom i EF-domstolen i saker som angår forhold i arbeidslivet. De fire aktuelle dommene piller hver sine biter vekk av handlefriheten både til fagbevegelsen og til offentlige myndigheter når det gjelder å hindre urimelige forhold i arbeidslivet.

I desember 2007 satte Viking Line-dommen forbud mot å ta i bruk faglige kampmidler for å hindre utflagging til et land med lavere lønnsnivå, mens Laval-dommen feide til side svenske lover som ga anledning til å bruke blokade for å få inngått tariffavtale med utenlandsetablerte selskap som har oppdrag i Sverige.

Rüffert-dommen fra april nekta en tysk delstat å kreve tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag. I juni falt dommen over Luxemburg som satte stopper for en serie med vilkår som skulle sikre at utenlandske arbeidstakere utstasjonert i Luxemburg fikk rimelige lønns- og arbeidsvilkår.


Disse dommene griper ikke direkte inn i norske forhold. Men de hindrer for det første vår egen framtidige handlefrihet i kampen mot ulike former for sosial dumping. Det som EF-domstolen har forbudt i Finland, Sverige, Tyskland og Luxemburg, vil nok møte liten forståelse også i ESA og EFTA-domstolen.

Men de fire dommene endrer i tillegg hele debatten om grensekryssende tjenester og dermed om tjenestedirektivet. De begrenser konfliktretten (Viking Line og Laval), muligheten for å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag, og dermed utstasjoneringsdirektivet og kanskje ILO-konvensjon 94 – og hvis NHO hadde fått bestemme, også allmenngjøringsloven (Rüffert) og en serie offentlige tiltak mot sosial dumping (Luxemburg).


Det er all grunn til å tro at nye rettssaker vil føre til at også andre vern mot sosial dumping kan komme i fare. Vi ser hvordan arbeidsgiverorganisasjonene både i Norge og Sverige hilser dommene velkommen og haster vekk fra den samarbeidslinja som har vært grunnlaget for den såkalte ”nordiske modellen”, den som stadig hylles – også fra sentralt EU-hold - som løsningen på de mange problemknutene i det moderne arbeidslivet.

Et så dramatisk skifte av strategi vil sjølsagt føre til at det fins nok av arbeidsgivere som fristes til å reise saker som kan gi dem nye juridiske seire i en EF-domstol som legger til grunn at de grunnleggende faglige rettighetene nå er underordna markedsfrihetene.


Utstasjoneringsdirektivet har vært kronargumentet for at det kunne gå an å leve med tjenestedirektivet. Det ble innført for å gjøre det mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere et nasjonalt sikkerhetsnett når det gjelder lønn og arbeidsvilkår. EF-domstolen har med dommene sine revet hull i dette sikkerhetsnettet.

For oss i Norge er det av avgjørende betydning at ikke EFTA-domstolen feller tilsvarende dommer over forhold i norsk arbeidsliv. Et viktig skritt i den retningen kan tas denne høsten ved å sikre at EØS-retten på varig grunnlag blir annerledes enn EU-retten når det gjelder den frie flyten av tjenester mellom Norge og EU. Det er den store utfordringen for den rødgrønne regjeringen i spørsmålet om tjenestedirektivet – og dermed også for hele den faglige alliansen bak denne regjeringen.


(Artikkelen er trykt i Nationen lørdag 13. septemer 2008)