Kamp eller tilpasning?

Opprøret mot EF-domstolen styres vekk fra en konfrontasjon med EU.


Europeisk fagbevegelse har reagert kraftig på de fire dommene til EF-domstolen, men er i villrede om hvordan de kan motvirkes. Det fins nok av tøffe uttalelser, som for eksempel når John Monks, generalsekretær for Euro-LO, sier at ”tunnellsynet” til EF-domstolen må vekk. Men det er ikke tatt noen som helst effektive grep for å få til en felles strategi for den europeiske fagbevegelsen, langt mindre for å sette hardt mot hardt gjennom en samordna politisk kamp.

Foreløpig er det fire spor som følges:

1. Det er foreslått tillegg til Lisboa-traktaten i form av en sosialprotokoll som skal fastslå at arbeidsretten ikke må underordnes de fire markedsfrihetene.

2. Det er stilt krav om at utstasjoneringsdirektivet må endres slik at det blir mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere nasjonale lønns- og arbeidsvilkår.

3. Det foreslås å forhandle fram unntak fra Lisboa-traktaten, unntak som innebærer at enkelte medlemsstater kan beholde den nasjonale arbeidslivsmodellen

4. En tilpasser seg den nye rettstilstanden ved å endre de nasjonale lovene som EF-domstolen ikke godtar.


En sosialprotokoll som fastslår at arbeidsretten ikke skal underordnes de fire markedsfrihetene,.er foreslått av Euro-LO, svensk LO, de svenske sosialdemokratene og av mange fagforbund rundt om i Europa.

Muligheten for å få til en protokoll som endrer EU-traktaten på et så grunnleggende, men omstridt, område, er nok minimal. Uansett hvordan den utformes, ville det kreve at alle EU-regjeringene var enige om det. Sjansen for det er liten, tatt i betraktning at flere land, bl.a. Storbritannia og Polen engasjerte seg aktivt til støtte for Latvia i Laval-saken.


Det som derimot i teorien ikke helt kan utelukkes, er nye tolkninger av traktaten. Det er ingen tvil om at EF-domstolen med de siste dommene har endra sin egen tolkning av forholdet mellom grunnleggende menneskerettigheter og markedsfrihetene – i motsatt retning av hva fagbevegelsen ønsker seg. Det betyr sjølsagt at en endring andre veien også i prinsippet er tenkelig. Men det er knapt særlig realistisk i dagens politiske konjunkturer.

Medlemsstatene har hvert sitt medlem i EF-domstolen, og innrykket av åtte nye dommere fra Øst-Europa i 2004 har ganske sikkert endra balansen i domstolen til fordel for markedsfrihetene og til at den juridiske statusen til faglige rettigheter er svekka.

Men også politisk er forkjemperne for markedsfriheter på frammarsj. For ti år sia var forsiktige sosialdemokratene i ledelsen for 11 av 15 EU-regjeringer. For tida leder de 4 av 27 regjeringer, og de markedsliberalt orienterte partiene har et klart flertall i EU-parlamentet.

Når kravet om en sosialprotokoll likevel løftes så høyt av ledelsen i Euro-LO, til tross for at mulighetene for å få noe ut av det er så minimale, kan hensikten bare være indremedisinsk: forslaget om en sosialprotokoll skal styre protestene og kampviljen innen europeisk fagbevegelse i en ”ufarlig” retning – vekk fra mer grunnleggende EU-kritikk og fra en konfrontasjon med EU.


En endring av utstasjoneringsdirektivet som kan sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere bedre, er også stilt som krav i mange land, av mange partier og av mange fagforbund.

Men å endre en EU-lov er ikke gjort i en håndvending. For det første er det bare EU-kommisjonen som har forslagsrett til slikt. Det er ingen tegn til at dagens EU-kommisjon tenker i den retningen.

Hvis det likevel skulle komme et forslag fra EU-kommisjonen om å styrke de faglige rettighetene i forhold til markedsfrihetene, må det vedtas både i Ministerrådet og i EU-parlamentet. I parlamentet er det nok med vanlig flertall, men i Ministerrådet trengs det såkalt kvalifisert flertall. Det er nok å samle 29 prosent av stemmene i Rådet for å hindre ethvert vedtak.

Utsiktene til at utstasjoneringsdirektivet skal kunne endres slik at dommer av typen Rüffert og Luxemburg kan unngås, er derfor ikke særlig lovende.


Fra flere hold innen svensk og dansk fagbevegelse er det stilt krav om å få unntak fra Lisboa-traktaten slik at den svenske og danske arbeidslivsmodellen kan beholdes. Det ser ikke ut til at det er noe flertall for noe slikt verken i den svenske Riksdagen eller i det danske Folketinget.

Derimot prøver regjeringene både i Danmark og i Sverige å endre nasjonale lover for å tilpasse seg til den rettstilstanden som EF-domstolen har etablert gjennom dommene sine.

Danmark har allerede funnet fram til hvordan utstasjoneringsloven skal endres, den som omgjør utstasjoneringsdirektivet til dansk lov. Dette forslaget har støtte fra partene i arbeidslivet og fra et stort flertall i Folketinget. I Sverige er det satt i gang et utredningsarbeid med samme formål.

Den danske løsningen er å endre utstasjoneringsloven ved å skrive inn i loven
- at tariffbestemte fordeler som rett til ferie og fødselspenger utover det som er fastsatt ved lov, omregnes til lønn slik at det som defineres som minstelønn, tar hensyn til slike fordeler,
- at akkordregler, regler om personlige tillegg, lønn etter ansiennitet, tillegg for ubekvem arbeidstid innregnes i minstelønna hvis reglene er så ”presise og utvetydige” at det blir klart for et utenlandsk selskap hvilke lønnsutgifter de pådrar seg ved oppdrag i Danmark,
- og at loven på dette grunnlaget gir adgang til å sette i verk ”kollektive kampskritt” overfor utenlandske selskap på samme måte som overfor danske for å sikre at selskapene overholder den minstelønna som defineres på denne måten.

Det ubesvarte spørsmålet er sjølsagt om dette finner nåde for EF-domstolen. Men løsningen er også kraftig kritisert fra faglig hold, for eksempel fra de bransjene der store deler av lønnsfastsettelsen skjer ved lokale eller regionale forhandlinger. Slike lønnsavtaler har utstasjonerte arbeidsinnvandrere ingen glede av. Det er bare minstelønna i landsomfattende avtaler de har krav på.


(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 20. september 2008)