Veto mot datalagring?

Reservasjonsretten i EØS-avtalen – hva skjer hvis den brukes?


På oppdrag for IKT-Norge leverte jus-professorene Finn Arnesen og Fredrik Sejersted ved Senter for Europarett i juni utredningen ”Datalagringsdirektivet og EØS”. Utredningen redegjør for hvordan reservasjonsretten i EØS-avtalen fungerer, og den har derfor interesse også utover den konkrete diskusjonen av datalagringsdirektivet.

EUs direktiv om datalagring har utløst debatt over hele Europa. Direktivet pålegger teleselskap og internettleverandører å lagre alle data som viser hvem du har ringt til, sendt sms eller e-post til, når og hvorfra det skjedde og når du surfer på nettet. Innholdet av samtalene og meldingene skal derimot ikke lagres. Det er politiet som skal ha tilgang til de dataene som lagres – hvis det trengs for å bekjempe ”alvorlig kriminalitet”.

Direktivet ble vedtatt som et indre-marked-direktiv i EU i mars 2006, og fristen for å gjennomføre det var 15.september 2007. For data fra internett og e-post kan medlemsstatene vente til 15. mars 2009 med å gjennomføre det.


Irland har gått til søksmål i EF-domstolen med påstand om at direktivet ikke har noe med det indre markedet å gjøre. Direktivet har som uttalt formål å bekjempe kriminalitet, og Irland argumenterer med at datalagring har svært lite med markeds- og konkurranseforhold å gjøre. Direktivet ble irsk oppfatning vedtatt som et indre-marked-direktiv fordi det ellers ville krevd enstemmighet å få det vedtatt.

Enstemmighet var det ikke. Irland og Slovakia stemte imot ved den endelige avstemningen. Men inntil spørsmålet er avklart i EF-domstolen, gjelder direktivet i alle EU-land. Fordi EU har vedtatt direktivet som et indre-marked-direktiv, legger EU legger til grunn at det skal inn i EØS-avtalen.


I EØS-avtalen har Norge en rett til å reservere seg mot EU-rettsakter som en ikke vil ta inn i avtalen.
Uten denne reservasjonsretten ville EØS-avtalen vært i strid med Grunnloven. Norge kan bare avgi suverenitet til organisasjoner vi er medlem av. Norge er medlem av EØS, men ikke av EU. Men det er EU som vedtar det regelverket som skal gjelde i EØS. Når EU vedtar nye lover (direktiver eller forordninger), gjelder de likevel ikke automatisk i Norge. Norsk lov kan bare endres av Stortinget. Derfor har regjering og Storting denne retten til å reservere seg mot rettsakter som EU vedtar.
Som det sies i utredningen til Arnesen og Sejersted: ” Utgangspunktet er at EØS-avtalen ikke innebærer formell overføring av lovgivningsmyndighet. Det betyr at enhver medlemsstat formelt står fritt til å reservere seg mot nye rettsakter. Dette vil ikke være noe avtalebrudd, og kan heller ikke hevdes å være illojalt mot avtalen. Tvert imot må reservasjonsretten anses som en integrert og legitim del av den konstruksjon som EØS-avtalen innebærer.”

Det er i EØS-komiteen, beslutningsorganet for EØS-avtalen, at en reservasjon kan fremmes. I EØS-komiteen møtes representanter for Norge, Island og Liechtenstein med EU, og det er denne komiteen som vedtar om nye EU-rettsakter skal tas inn i EØS-avtalen.


De konkrete rettsaktene under EØS-avtalen er plassert i 22 vedlegg – alt etter hvilket saksfelt de regulerer. Dersom Norge velger å reservere seg mot en bestemt rettsakt, foreskriver avtalen en saksgang i to faser.

Først skal EØS-komiteen undersøke ”alle andre muligheter for at denne avtale (EØS-avtalen) fortsatt skal kunne virke tilfredsstillende”, blant annet ved å ”konstatere at lovgivningen skal anses likeverdig”. (Art. 102.4) Det betyr at det skal forhandles om Norge, eventuelt etter en tilpasning av sin lovgivning, har en lovgivning som gjør at EØS-avtalen ”fortsatt kan virke tilfredsstillende”.

Hvis det ikke blir enighet om det, ”skal den berørte del av vedlegget …. betraktes som midlertidig satt ut av kraft, med mindre EØS-komiteen bestemmer det motsatte”. (Art. 102.5)


Dette reiser to spørsmål:
- Hva er den ”berørte del av vedlegget”?
- Siden EØS-komiteen kan ”bestemme det motsatte”, blir neste spørsmål om EU vil ønske at ”den berørte delen av vedlegget” settes ut av kraft?

Utredningen til Arnesen og Sejersted fastslår at datalagringsdirektivet hører inn under vedlegg XI om telekommunikasjonstjenester. I dette vedlegget er rettsaktene fordelt på fire kapitler:
- telekommunikasjonstjenester (27 rettsakter)
- posttjenester (2 rettsakter)
- databeskyttelse (13 rettsakter)
- informasjonssamfunnstjenester (10 rettsakter)

Arnesen og Sejersted mener at den ”berørte delen av vedlegget” må finnes i kapitlet om databeskyttelse, og i det kapitlet er det bare to rettsakter som reelt er berørt av datalagringsdirektivet. I disse rettsaktene er det bare én bestemmelse i ett av dem som er i strid med datalagringsdirektivet.

Konklusjonen er derfor at det er ”kun meget beskjedne deler av EØS-avtalens vedlegg XI som kan sies å kunne bli direkte berørt dersom Norge reserverer seg mot datalagringsdirektivet”.

Det betyr da også at hvis EU skulle velge å suspendere ”de berørte delene av vedlegget”, vil det knapt ha betydning verken for norsk handlefrihet når det gjelder datalagring, for norsk adgang til
EU-markedet eller for stillingen for norske brukere.


Arnesen og Sejersted anbefaler at Norge venter med å ta standpunkt til datalagringsdirektivet til EF-domstolen har avklart om Irland har rett i at det ikke skulle vært vedtatt som et indre-marked-direktiv. Hvis domstolen gir Irland rett idet, er direktivet ugyldig.

De to utrederne mener det uansett kan argumenteres for at direktivet faller utenom virkeområdet til EØS-avtalen, og at det er den mest ”naturlige og legitime begrunnelsen” for en eventuell norsk reservasjon mot direktivet.

Uansett: Det vil ha helt bagatellmessige konsekvenser – både for EU og for Norge – om Norge reserverer seg mot datalagringsdirektivet. En norsk reservasjon mot tjenestedirektivet kan få langt større konsekvenser.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 27.9.2008)