Verdiløst, ja uverdig!

Et høringsnotat uten en setning om virkeligheten i arbeidslivet

Kampen om tjenestedirektivet er inne i sin avgjørende fase. Nærings- og handelsdepartementet har på vegne av regjeringen sendt ut et høringsnotat med høringsfrist 20. oktober. Notatet går utenom alt som burde vært diskutert ved dette direktivet.

Daværende næringsminister Dag Terje Andersen prøvde seg først med en overrumplingsstrategi bare dager etter at tjenestedirektivet ble vedtatt av EU i desember 2006. Direktivet ble sendt på høring rett før jul i 2006 med høringsfrist så kort som to måneder.

Det fikk LOs representantskap til å steile. Tilstrekkelig mange forbundsledere ville ikke ta standpunkt til direktivet før det var mulig å diskutere konsekvensene på et seriøst grunnlag..

Representantskapet krevde derfor at Regjeringen la fram ”en grundig konsekvensanalyse av hvilke virkninger tjenestedirektivet vil få i Norge med henblikk på arbeidsrettslige spørsmål og aktuelle tiltak mot sosial dumping samt mulighetene for å løse samfunnsmessige oppgaver gjennom offentlig sektor”

Deretter ville representantskapet ha en ny høringsrunde før regjeringen tok standpunkt til direktivet. Det er den høringsrunden vi er inne i nå.


Høringsnotatet fra desember 2006 var fullstendig ubrukelig som utgangspunkt for en debatt om hva tjenestedirektivet kunne føre til i norsk arbeidsliv og for det offentlige tjenestetilbudet. Det eneste spørsmålet som høringsinstansene ble bedt om å besvare, var hvilke endringer i lover og forskrifter en mente at direktivet ville kreve.

Den høringen det nå er lagt opp til, bygger på et høringsnotat som er like verdiløst, ja verre enn som så, det er uverdig.

Notatet, et dokument på langdryge 170 sider, forholder seg overhode ikke til den debatten om tjenestedirektivet som faktisk føres i fagbevegelsen. Høringsnotatet gir ingen ”grundig konsekvensanalyse” av noe som helst.
- Det viker unna diskusjonen om hva direktivet kan bety for faglige rettigheter.
- Det går ikke inn på om direktivet kan øke faren for sosial dumping.
- Det sier ikke et ord om hva direktivet kan bety for ”mulighetene for å løse samfunnsmessige oppgaver gjennom offentlig sektor”.
Forbundslederne i LO-sekretariatet har ikke fått noe av det de ba om i februar 2007.


Det første som skjedde, var at ingen ting skjedde. Ingen konsekvensanalyse ble satt i gang, ingen delutredninger ble bestilt. Bestillingene kom først i desember 2007, ti måneder etter møtet i LOs representantskap. Da ble det bestilt sju utredninger på svært avgrensede tema – og utrederne ble gitt 4-5-6 uker til å gjøre jobben. Mer useriøst kunne ikke et direktiv med gjennomgripende betydning for samfunnsutviklingen behandles..

De sju utredningene var gitt så begrensede mandat at de knapt har vært diskutert noe sted etter at de forelå i februar i år. Derimot foreligger det to fyldige utredninger fra de Facto som går grundig inn på om tjenestedirektivet øker faren for sosial dumping. De utredningene er verken nevnt, kommentert eller imøtegått i høringsnotatet – til tross for at de til dags dato er de eneste utredningene som har tatt for seg det LOs representantskap ville vite noe om: Blir det verre å motvirke sosial dumping hvis vi tar tjenestedirektivet inn i norsk lov?

Fagforbundet har stått bak en utredning om hva direktivet kan bety for de offentlige tjenestene i Norge. Den utredningen er heller ikke nevnt, kommentert eller imøtegått i høringsnotatet – til tross for at konklusjonene er sterkt i strid med konklusjonene i de utredningene som regjeringen bestilte og som stort sett besto av juridisk nærlesning av teksten i direktivet uten sideblikk til den faktiske virkeligheten.

Det eneste FAFO ble bedt om å utrede, var om regjeringens tiltakspakke var i strid med tjenestedirektivet – ikke om tjenestedirektivet ville føre til økt lønnsdumping. Svaret var naturligvis nei. Ikke noe tiltak i tiltakspakka var i strid med tjenestedirektivet. Det var sjølsagt det første ei regjering som bygde på EØS-avtalen, hadde forsikra seg om.


Høringsnotatet feier bort frykten for lønnsdumping ved å vise til at utstasjonerte arbeidstakere har krav på ”norsk lønn” hvis tariffavtalen er allmenngjort.

Men mange arbeidsinnvandrere er ikke utstasjonert av et selskap i utlandet. De skaffer seg arbeid individuelt. Fram til 1. mai neste år har vi en overgangsordning som sikrer dem tarifflønn der hvor tarifflønn fins. Høringsnotatet sier ingen ting verken om at overgangsordningen forsvinner – eller om hva arbeidsinnvandrere kan bli tilbudt av lønn etter 1. mai 2009.

Allmenngjøring hjelper dessuten ikke alle dem som jobber der det ikke fins noen tariffavtale. I privat sektor dekker tariffavtaler bare 55 prosent av arbeidstakerne. De verdiges ikke en setning i høringsnotatet. Heller ikke at avtaledekningen er særlig lav i de delene av arbeidslivet der mange innvandrere jobber.

Høringsnotatet nevner heller ikke at allmenngjøringsloven kan være i fare etter den såkalte Rüffert-dommen i EF-domstolen. NHO har med henvisning til dommen klagd hele loven inn for overvåkingsorganet ESA.


Den som leter etter hvordan høringsnotatet tar for seg andre brennende tema i debatten om tjenestedirektivet, kan være helt trygg. Notatet er kjemisk fritt for slikt.

Årsaken er enkel. Da måtte Næringsdepartementet forholdt seg til den sosiale virkeligheten, for eksempel slik: ”Det avdekkes stadig tilfeller av brudd på bestemmelser i allmenngjøringsforskriftene overfor utenlandsk arbeidskraft, blant annet doble sett kontrakter med ulike lønnsbestemmelser hvorav den som faktisk benyttes mellom partene er ulovlig. Ofte mangler kontrakter eller det foreligger falske kontrakter. ( …) Det ser ikke ut til at situasjonen utvikler seg positivt, men heller går i uønsket retning.”

Dette kunne en lese i høringsnotatet da tiltakspakka mot sosial dumping ble sendt på høring i desember 2006. Men da var det ikke tjenestedirektivet det gjaldt.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 6.september 2008)