Fri flyt av pasienter?

Helsetjenester skal flyte fritt - har EF-domstolen bestemt.


EU-kommisjonen la 2. juli fram forslaget til helsedirektiv – eller ”Direktiv om pasientrettigheter i forbindelse med grenseoverskridende helsetjenester” som er det offisielle navnet.

Forslaget har vært annonsert lenge, men er utsatt flere ganger. Det har vært stor strid blant regjeringene om hvor langt en skulle gå i retning av friere flyt av helsetjenester. Storbritannia og Danmark er blant dem som har holdt mest igjen. (Mer om denne striden neste lørdag.)

Hjemmelen for helsedirektivet er lagt til EF-traktatens artikkel 95, et indre-marked-direktiv og ikke til artikkel 152, som EU-kommisjonen også viser til i innledningen til direktivet og som handler om folkehelse. Ingen av de to artiklene sier noe om at det skal være fri flyt av helsetjenester.


Det er EF-domstolen som har bestemt at helsetjenester er tjenester som alle andre, og dermed underlagt prinsippet om fri flyt. Det har den fastslått gjennom en serie med dommer i enkeltsaker uten at den fra starten hadde politisk støtte fra noen EU-regjering – ja, under sterk motstand fra flertallet av EU-regjeringene.

Disse dommene innebærer ikke bare at EU-borgere har rett til å søke helsetjenester hvor som helst i EU, men også at de har krav på at ens egen stat betaler for helsetjenestene uansett hvor behandlingen skjer. (Betraktning 18 i innledningen til direktivet)


Direktivet gjelder helsetjenester ”uansett hvordan de tilrettelegges, finner sted og finansieres, og om det skjer i offentlig eller privat regi”. (Art. 2) Direktivet gjelder ikke for omsorgstjenester ”over lengre tidsrom”.

Siden direktivet er definert som et indre-marked-direktiv, skal det etter forutsetningene inn i EØS-avtalen.


Hvis helsedirektivet godtas av regjering og Storting, plikter Norge å betale for helsetjenester i andre EU- og EØS-land hvis det dreier seg om behandling som en har krav på etter norsk lov. (Art. 6.1) Det må betales minst så mye som det ville kosta om behandlingen fant sted i Norge, men ikke mer enn hva behandlingen faktisk har kosta der den er utført. (Art. 6.2)

Dette innebærer at pasienten må ta den økonomiske risikoen for at behandlingen ute kommer til å koste mer enn den ville gjøre hjemme. Det vil derfor være velstående mennesker som i størst grad vil kunne dra nytte av direktivet..

EU-kommisjonen erkjenner at ikke alle medlemsland har et opplegg for å fastslå kostnadene ved alle de helsetjenestene som kan bli aktuelle. De må derfor opprette en ordning for å beregne kostnadene for trygdesystemet ved slike grensekryssende helsetjenester. Ordningene ”skal være basert på objektive, ikke-diskriminerende kriterier som er kjent på forhånd”. (Art. 6.4)


Spørsmålet om det skal kreves forhåndstillatelse for å få refundert utgifter til helsetjenester i utlandet, har vært blant de mest omstridte. Direktivforslaget går langt i å fjerne kravet om slik forhåndstillatelse.

Det kan for det første ikke kreves forhåndstillatelse for å få godtgjort utgifter til helsetjenester som ikke krever sjukehusbehandling. (Art. 7)

Med sjukehusbehandling forstås da
- behandling som krever at pasienten er innlagt minst ei natt,
- poliklinisk behandling som krever bruk av høyt spesialisert og kostnadskrevende infrastruktur eller medisinsk utstyr eller som utgjør en særlig risiko for pasienten eller befolkningen – behandlinger som vil bli oppført på egen liste. (Art. 8.1)


Direktivet vil gi Norge anledning til å kreve at det er gitt forhåndstillatelse for å få godtgjort utgifter til sjukehusbehandling i et EU- eller EØS-land, men bare under bestemte vilkår. Det må for det første dreie seg om en behandling som ville vært gratis hvis den var gitt i Norge. For det andre kan forhåndstillatelser bare kreves hvis ”utstrømningen av pasienter” er så stor at den ”griper alvorlig inn i, eller sannsynligvis vil gripe inn i,
- ”den økonomiske likevekt” i norske trygdeordninger,
- eller i ”den planlegging og rasjonalisering i sjukehussektoren som gjennomføres for å unngå overkapasitet på sjukehusene, ubalanse i tilbudet av sjukehusbehandling samt logistisk og økonomisk sløseri”,
- eller for å ”opprettholde et avbalansert system for lege- og sjukehusbehandling som er tilgjengelig for alle”,
- eller for å ”opprettholde behandlingskapasitet eller medisinsk kompetanse” i Norge. (Art. 8.3)

Det er medlemsstatene som må påvise at slike problem er oppstått eller vil oppstå.



I dag utgjør grensekryssende helsetjenester rundt 1 prosent av de samlede helseutgiftene i EU. En stor del av disse tjenestene retter seg mot folk som bor i grenseregioner, mot turister og mot pensjonister som for kortere eller lengre tid oppholder seg i andre land.

Så lenge grensekryssende helsetjenester ligger på et så lavt nivå, vil de ikke være noen trussel mot de nasjonale helsesystemene. Med helsedirektivet vil omfanget øke. Det er hensikten med direktivet. Noen prognose for hvor mye grensekryssende helsetjenester vil øke, har EU-kommisjonen ikke lagt fram.


EU-kommisjonen forsikrer i innledningen til direktivet at det ”respekterer den kjensgjerning at helsesystemene primært er medlemsstatenes ansvar” slik det fastslås i EU-traktatens artikkel 152. Men likevel kan medlemsstatene ” ha plikt til å foreta visse tilpasninger av deres nasjonale helse- og trygdesystemer. Som domstolen har fastslått, betyr det ikke at det gjøres inngrep i deres enekompetanse på dette området.” Påstanden er ikke overbevisende.

Forslaget til helsedirektiv skal nå politisk behandling i EU-parlamentet og Ministerrådet. Dette kan tid fordi det både i parlamentet og blant regjeringene er ulike synspunkter på deler av direktivet. Første plenumsbehandling i parlamentet ventes tidligst våren 2009.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 2. august)