Strid om helsedirektiv

Valgfrihet for pasienter eller et solidarisk offentlig helsevesen?


EUs helsedirektiv ble i oktober sendt ut på høring med høringsfrist 1. desember. Direktivet gir alle EU-borgere samme rett til å oppsøke helsetjenester i alle EU-land.

Det var EF-domstolen som gjennom en serie dommer fra 1998 til 2004 bestemte at slik skal det være - under sterk motstand fra flertallet av EU-regjeringene. Men nå inviteres regjeringene og EU-parlamentet til å gjøre dette prinsippet til en eksplisitt EU-lov. Helsedirektivet er vedtatt som et indre-marked-direktiv, og skal dermed etter forutsetningene inn i EØS-avtalen.


FFO, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, og LHL, Landslaget for hjerte- og lungesyke, stiller seg i hovedsak positive til direktivet fordi det gir større valgfrihet og et bredere tilbud av helsetjenester.

Begge organisasjonene ser likevel at direktivet kan forrykke våre egne helsepolitiske prioriteringer og – slik FFO uttrykker det - ”og dermed utfordre en rettferdig fordeling av helseressursene”. Pasienter som behandles i utlandet vil for eksempel kunne ha behov for etterbehandling og oppfølging. Det vil vanligvis være lite aktuelt i utlandet. Slike pasienter vil da kunne forskyve pasienter som er høyere prioritert her hjemme nedover på ventelistene.

Det er Fagforbundet som er mest skeptisk: ”Retten til å oppsøke helsetjenester hvor som helst i EU, er på kort sikt en fordel for de pasientene som er best til å orientere seg om helsetilbud i andre land. Men fordi styring og budsjettkontroll kan glippe, kan denne retten gjøre det vanskeligere å utvikle et helsevesen som mestrer de vanskelige avveiningene av hvilket helsetilbud som i det lange løp er til fordel for befolkningen, og ikke minst hvilke prioriteringer som vil ivareta et solidarisk offentlig helsevesen.”

Fagforbundet konkluderer med at helsetjenester aldri må bli en handelsvare og at direktivet ikke ivaretar det som skal til for å opprettholde nasjonale helsesystem.


Hvis helsedirektivet godtas av regjering og Storting, plikter Norge å betale for helsetjenester i andre EU- og EØS-land hvis det dreier seg om behandling som en har krav på etter norsk lov. (Art. 6.1) Det må betales minst så mye som det ville kosta om behandlingen fant sted i Norge, men ikke mer enn hva behandlingen faktisk har kosta. (Art. 6.2)

Dette innebærer at pasienten må ta den økonomiske risikoen for at behandlingen ute kommer til å koste mer enn den ville gjøre hjemme. Opplegget er dessuten slik at pasienten sjøl må betale for helsetjenester utenlands og deretter få pengene tilbake fra trygdesystemet i hjemlandet. Dette betyr at de som i størst grad vil kunne dra nytte av direktivet, er de som har godt om penger og som har lettest for å orientere seg om helsetilbud utenlands.

Mange av høringsuttalelsene reagerer derfor på at direktivet øker de sosiale ulikhetene i helsepolitikken. Både FFO og LHL. krever at regningen for en helsetjeneste utenlands ikke dekkes av pasienten men sendes direkte til det norske helsevesenet.

Dette vil klart være en fordel for norske pasienter, men vil samtidig øke omfanget av helsebehandling utenlands med de vridningseffektene det kan få på det samlede helsetilbudet for oss i Norge. Den som slåss for pasientenes interesser, kan ikke få i pose og sekk: både enklest mulige ordninger for helsebehandling utenlands og et norsk helsevesen som makter den vanskelige utfordringen med å prioritere mellom behandlingstilbud på betryggende vis.


Både FFO og Fagforbundet er redd for at kommersielle helseaktører vil kunne ”skumme fløten” ved å tilby helsetjenester for enkle uprioriterte helseproblem. Dermed kan det skje en vridning i det samlede helsetilbudet vekk fra de prioriteringene som er gjort nasjonalt.

Fagforbundet er også opptatt av at direktivet kan føre til uheldige vridninger mellom høykostland og lavkostland. Få pasienter fra lavkostland vil oppsøke helsetjenester i høykostland siden de bare vil få refundert det som behandlingen ville ha kosta i hjemlandet. Samme uro markeres i høringsuttalelsen til arbeidsgiverorganisasjonen Spekter som blant annet omfatter helseforetakene våre.

Spekter begrenser seg for øvrig til å stille en serie med utfordringer som Regjeringen må avklare, som for eksempel:
- Hvordan kan den nasjonale friheten til å fremme helsetilbudet forenes med felles standarder?
- Hvordan unngå at rike land legger beslag på behandlingskapasitet i fattige land?
- Hvordan kan utvidede pasientrettigheter balanseres mot kostnadskontroll?


Direktivet forutsetter at kostnadene ved helsetjenester må kunne sammenliknes fra land til land. Ellers vil det ikke være mulig å vite hva det nasjonale trygdesystemet skal betale for helsetjenester i andre land. Ikke alle medlemsland har satt priser på alle de helsetjenestene som da kan bli aktuelle. Men det er en forutsetning for at direktivet skal kunne fungere. Alle land må derfor lage et prissystem for helsetjenester ” basert på objektive, ikke-diskriminerende kriterier som er kjent på forhånd”. (Art. 6.4)
Hvordan det skal skje, er mange av høringsuttalelsene i stor tvil om.

Fagforbundet mener at direktivet kan føre til sosial dumping når det utvikles ”et europeisk helsemarked basert på markedsøkonomiske prinsipper”. I kampen for å begrense de samlede helseutgiftene kan regjeringer komme til å spekulere i at noen helsetjenester kan kjøpes billigere utenlands – samtidig som konkurransen på tvers av grenser kan svekke lønns- og arbeidsvilkår også innenlands.


Valgfrihet for pasienter eller et solidarisk offentlig helsevesen?


Strid om helsedirektiv

EUs helsedirektiv ble i oktober sendt ut på høring med høringsfrist 1. desember. Direktivet gir alle EU-borgere samme rett til å oppsøke helsetjenester i alle EU-land.

Det var EF-domstolen som gjennom en serie dommer fra 1998 til 2004 bestemte at slik skal det være - under sterk motstand fra flertallet av EU-regjeringene. Men nå inviteres regjeringene og EU-parlamentet til å gjøre dette prinsippet til en eksplisitt EU-lov. Helsedirektivet er vedtatt som et indre-marked-direktiv, og skal dermed etter forutsetningene inn i EØS-avtalen.


FFO, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, og LHL, Landslaget for hjerte- og lungesyke, stiller seg i hovedsak positive til direktivet fordi det gir større valgfrihet og et bredere tilbud av helsetjenester.

Begge organisasjonene ser likevel at direktivet kan forrykke våre egne helsepolitiske prioriteringer og – slik FFO uttrykker det - ”og dermed utfordre en rettferdig fordeling av helseressursene”. Pasienter som behandles i utlandet vil for eksempel kunne ha behov for etterbehandling og oppfølging. Det vil vanligvis være lite aktuelt i utlandet. Slike pasienter vil da kunne forskyve pasienter som er høyere prioritert her hjemme nedover på ventelistene.

Det er Fagforbundet som er mest skeptisk: ”Retten til å oppsøke helsetjenester hvor som helst i EU, er på kort sikt en fordel for de pasientene som er best til å orientere seg om helsetilbud i andre land. Men fordi styring og budsjettkontroll kan glippe, kan denne retten gjøre det vanskeligere å utvikle et helsevesen som mestrer de vanskelige avveiningene av hvilket helsetilbud som i det lange løp er til fordel for befolkningen, og ikke minst hvilke prioriteringer som vil ivareta et solidarisk offentlig helsevesen.”

Fagforbundet konkluderer med at helsetjenester aldri må bli en handelsvare og at direktivet ikke ivaretar det som skal til for å opprettholde nasjonale helsesystem.


Hvis helsedirektivet godtas av regjering og Storting, plikter Norge å betale for helsetjenester i andre EU- og EØS-land hvis det dreier seg om behandling som en har krav på etter norsk lov. (Art. 6.1) Det må betales minst så mye som det ville kosta om behandlingen fant sted i Norge, men ikke mer enn hva behandlingen faktisk har kosta. (Art. 6.2)

Dette innebærer at pasienten må ta den økonomiske risikoen for at behandlingen ute kommer til å koste mer enn den ville gjøre hjemme. Opplegget er dessuten slik at pasienten sjøl må betale for helsetjenester utenlands og deretter få pengene tilbake fra trygdesystemet i hjemlandet. Dette betyr at de som i størst grad vil kunne dra nytte av direktivet, er de som har godt om penger og som har lettest for å orientere seg om helsetilbud utenlands.

Mange av høringsuttalelsene reagerer derfor på at direktivet øker de sosiale ulikhetene i helsepolitikken. Både FFO og LHL. krever at regningen for en helsetjeneste utenlands ikke dekkes av pasienten men sendes direkte til det norske helsevesenet.

Dette vil klart være en fordel for norske pasienter, men vil samtidig øke omfanget av helsebehandling utenlands med de vridningseffektene det kan få på det samlede helsetilbudet for oss i Norge. Den som slåss for pasientenes interesser, kan ikke få i pose og sekk: både enklest mulige ordninger for helsebehandling utenlands og et norsk helsevesen som makter den vanskelige utfordringen med å prioritere mellom behandlingstilbud på betryggende vis.


Både FFO og Fagforbundet er redd for at kommersielle helseaktører vil kunne ”skumme fløten” ved å tilby helsetjenester for enkle uprioriterte helseproblem. Dermed kan det skje en vridning i det samlede helsetilbudet vekk fra de prioriteringene som er gjort nasjonalt.

Fagforbundet er også opptatt av at direktivet kan føre til uheldige vridninger mellom høykostland og lavkostland. Få pasienter fra lavkostland vil oppsøke helsetjenester i høykostland siden de bare vil få refundert det som behandlingen ville ha kosta i hjemlandet. Samme uro markeres i høringsuttalelsen til arbeidsgiverorganisasjonen Spekter som blant annet omfatter helseforetakene våre.

Spekter begrenser seg for øvrig til å stille en serie med utfordringer som Regjeringen må avklare, som for eksempel:
- Hvordan kan den nasjonale friheten til å fremme helsetilbudet forenes med felles standarder?
- Hvordan unngå at rike land legger beslag på behandlingskapasitet i fattige land?
- Hvordan kan utvidede pasientrettigheter balanseres mot kostnadskontroll?

Direktivet forutsetter at kostnadene ved helsetjenester må kunne sammenliknes fra land til land. Ellers vil det ikke være mulig å vite hva det nasjonale trygdesystemet skal betale for helsetjenester i andre land. Ikke alle medlemsland har satt priser på alle de helsetjenestene som da kan bli aktuelle. Men det er en forutsetning for at direktivet skal kunne fungere. Alle land må derfor lage et prissystem for helsetjenester ” basert på objektive, ikke-diskriminerende kriterier som er kjent på forhånd”. (Art. 6.4)
Hvordan det skal skje, er mange av høringsuttalelsene i stor tvil om.

Fagforbundet mener at direktivet kan føre til sosial dumping når det utvikles ”et europeisk helsemarked basert på markedsøkonomiske prinsipper”. I kampen for å begrense de samlede helseutgiftene kan regjeringer komme til å spekulere i at noen helsetjenester kan kjøpes billigere utenlands – samtidig som konkurransen på tvers av grenser kan svekke lønns- og arbeidsvilkår også innenlands.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 12. desember 2008)