Veto – og hva så?

EF-domstolen gir et norsk nei til tjenestedirektivet europeisk rekkevidde

Det er uttykkelig fastlagt i EØS-avtalen at hvis Norge tar i bruk retten til å reservere seg, skal Norge og EU forhandle om hvordan forholdet skal være på det området der reservasjonsretten er brukt. Hvis Norge reserverer seg mot tjenestedirektivet, forutsetter EØS-avtalen forhandlinger om hvordan handelen med tjenester da skal foregå mellom EU og Norge.

Tjenestedirektivet har som formål og virkning at det blir økt konkurranse om å yte tjenester. Det øker faren for sosial dumping fordi konkurransen vil øke mest i de delene av arbeidslivet som ikke dekkes av tariffavtaler og der det er flest useriøse arbeidsgivere. I privat sektor dekker tariffavtaler bare 55 prosent av arbeidstakerne. Avtaledekningen er særlig lav i de delene av arbeidslivet der mange innvandrere jobber.


Ifølge FAFO har kortvarig tjenestemobilitet ” blitt den dominerende formen for arbeidsmobilitet” i sentrale deler av arbeidslivet. ”Erfaring fra mange europeiske land viser at nettopp denne typen flyktig tjenestemobilitet er den vanskeligste å kontrollere, og dermed er den mobilitetsformen som er mest utsatt for lavlønnskonkurranse, omgåelse av lov og avtaleverk og unndragelse av skatt og avgifter.” (”Grenseløst arbeidsliv”, november 2006)

EUs tjenestedirektiv fremmer nettopp denne typen ”flyktig tjenestemobilitet” og øker dermed faren for sosial dumping. Det er derfor viktig å forhandle vekk de delene av tjenestedirektivet som øker konkurransen i de delene av arbeidslivet der det er flest useriøse arbeidsgivere og der arbeidstakerne er mest sårbare.


De siste dommene til EF-domstolen dramatiserer disse farene ved tjenestedirektivet. De som har forsvart dette direktivet, har vist til at EUs utstasjoneringsdirektiv skal sikre ”norske” lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere utstasjonert fra andre land. Men to av dommene (Rüffert- og Luxemburg-dommene) river store hull i det sikkerhetsnettet som utstasjoneringsdirektivet var ment å være.

Disse dommene gjør det nødvendig å sikre at EFTA-domstolen ikke kan felle tilsvarende dommer over forhold i norsk arbeidsliv. Det kan bare skje ved at den norske regjeringen oppnår en avtale med EU om at når Norge reserverer seg mot tjenestedirektivet, må dette bety at EØS-retten på varig grunnlag skal være annerledes enn EU-retten når det gjelder handelen med tjenester mellom Norge og EU.


Fire forhold er da av avgjørende betydning:
1. ILO-konvensjon nr. 94 om at offentlige oppdragsgivere kan stille krav om lønn i samsvar med norsk tariffavtale, må gjelde i Norge også om denne konvensjonen skulle settes til side i EU. Det må bekreftes enten ved en endring i EØS-avtalen eller gjennom en protokoll til EØS-avtalen.

2. Anti-kontraktørklausulen i anskaffelsesforskriften må sikres gjennom EØS-avtalen – for eksempel gjennom en egen protokoll. Det er nødvendig fordi denne klausulen er i strid med tjenestedirektivet - ifølge den FAFO-utredningen om sosial dumping som regjeringen bestilte i desember.

3. Allmenngjøringsloven må trygges ved at den forståelsen av loven som ble lagt til grunn da loven ble vedtatt av Stortinget i 1993, at den skal ”sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har”, må skrives inn i EØS-avtalen, enten i avtaleteksten eller gjennom en protokoll til EØS-avtalen.

4. Implementeringen av ustasjoneringsdirektivet, dvs måten dette direktivet er tatt inn i norsk lov på, må om nødvendig endres slik at den norske lovteksten ikke kan gi grunnlag for dommer i EFTA-domstolen av samme slag som Rüffert- og Luxemburg-dommene. Deretter må de endrede formuleringene tas inn i EØS-avtalen, enten i avtaleteksten eller i en protokoll til EØS-avtalen.


Disse fire punktene er i samsvar med krav som nå fremmes fra Euro-LO og fra fagbevegelsen i mange EU-land om å forebygge framtidige dommer som kan ramme faglige rettigheter og undergrave nasjonale standarder for lønns- og arbeidsvilkår slik som Viking Line-, Laval-, Rüffert- og Luxemburg-dommene har gjort.

- Det arbeides for at Lisboa-traktaten får et tillegg i form av en sosialprotokoll som skal fastslå at arbeidsretten ikke må underordnes de fire markedsfrihetene.

- Det er stilt krav om at utstasjoneringsdirektivet må endres slik at det blir mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere nasjonale lønns- og arbeidsvilkår.

- Det er stilt krav om at de medlemsland som ønsker det, får garantier for å kunne beholde den nasjonale arbeidslivsmodellen gjennom å forhandle fram unntak fra Lisboa-traktaten.


Hvis punktene 1-4 blir ufravikelige norske forhandlingskrav i forbindelse med en norsk reservasjon mot tjenestedirektivet, vil de derfor kunne inngå i en bred europeisk kampanje for å motvirke virkningene av de fire dommene til EF-domstolen.

Nettopp fordi Norge har mulighet for å reservere seg mot tjenestedirektivet, har Norge en forhandlingsposisjon overfor EU som andre land og fagbevegelsen der ikke har. Vi har derfor et historisk ansvar for å utnytte denne muligheten, ikke bare til fordel for utenlandske og norske arbeidstakere i norsk arbeidsliv, men også for å få til en rettstilstand for arbeidslivet som det blir lettere å slåss for også innad i EU.


Men hva hvis EU-kommisjonen avviser de fire krava våre?

Da har Flåthen og Stoltenberg bare én ting å gjøre: De må ut i Europa for å mobilisere breiest mulig støtte fra fagorganisasjoner og regjeringer for de norske krava. Hvis støtten kan føre til at Norge vinner fram med sine krav, skjerpes kampen mot dommene til EF-domstolen i mange EU-land.

Og hvis forhandlingene med EU drar ut så lenge at de ikke er avslutta før valget i 2009?

Da gir punktene 1-4 et godt grunnlag for en offensiv valgkamp fra fagbevegelsen og de rødgrønne partiene når det gjelder forsvaret for anstendige lønns- og arbeidsvilkår.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4. oktober 2008)