Hvem kan garantere?

”Lita på mig!” sa Ingvar Carlsson rett i kamera, og det ble ja-flertall i Sverige

Hvem kan garantere at faglige rettigheter og norsk arbeidsrett kan videreføres slik det er i dag? Det er et grunnspørsmål i debatten om tjenestedirektivet.

Mange enkeltspørsmål skulle vi da gjerne hatt svar på:
- Nye tiltak mot sosial dumping, er de lovlige innen EØS, eller ulovlige?
- Hvor effektivt kan for eksempel en ordning med solidaransvar utformes uten at EFTA-domstolen dømmer den ulovlig?

Vi veit at anti-kontraktørklausulen i anskaffelsesforskriften etter alt å dømme er i strid med EØS-retten. Det er den klausulen som gjør det mulig for offentlige oppdragsgivere å hindre at entreprenøren lar ”sjølstendige næringsdrivende” gjøre jobben uten at de har rett til inntekt på linje med tarifflønn, sjukepenger, pensjonsordninger og oppsigelsesvern.

Norsk Teknologi, en av NHO-foreningene, klagde i januar 2008 allmenngjøringsloven inn for overvåkingsorganet ESA med påstand om at loven er i strid med EØS-retten. Det har lovavdelingen i Justisdepartementet avvist. Avvisningen ble i media framstilt som en stor seier for LO – og et tilsvarende tap for NHO.

Men kan et norsk departement garantere noe som helst som har med EØS å gjøre? Hvis ESA gir Norsk Teknologi medhold, og saken går videre til EFTA-domstolen, teller vurderingene i et norsk departement svært lite.


Det tøffeste lærestykket om hvem som kan garantere noe i forhold til EU, var det som ble starta høsten 1994 i Sverige.

I forbindelse med forhandlingene om svensk medlemskap i EU krevde hele fagbevegelsen at svenske tariffavtaler må kunne gjelde når utenlandske selskap utfører arbeid i Sverige - og at fagbevegelsen må kunne sette inn kamptiltak for å få til en tariffavtale med et slikt selskap.

Ja-sida i fagbevegelsen og i sosialdemokratiet brukte store ord om hvilke garantier Sverige hadde fått på dette området. Etter at Ingvar Carlsson i september 1994 hadde overtatt som statsminister etter høyrelederen Carl Bildt, var ”Lita på oss!” hovedbudskapet hans: Det er trygt å melde seg inn i EU.

Over hele Sverige skulle helsides annonser i avisene og plakater med Ingvar Carlsson og Mona Sahlin rydde vekk all den tvilen som Carl Bildt hadde etterlatt seg da han med brutal ærlighet gjorde det mer enn klart hva som var meningen med EF-medlemskapet:
- å få vekk den særsvenske stemmen i internasjonal politikk, arven etter Olof Palme,
- og bli kvitt plagsomme velferdsordninger og faglige rettigheter fra det svenske ”Folkhemmet”– det han kalte arven etter Per Albin Hansson og Tage Erlander, Sveriges statsministre fra 1932 til 1969


Da Carl Bildt ble statsminister i 1991, var det fire EF-tilhengere for hver EF-motstander i Sverige. Det var da EU-motstanden eksploderte. Allerede fra mai 1992 var det ut oktober 1994 stabilt nei-flertall på alle meningsmålinger i Sverige.

Hadde Carl Bildt fortsatt som statsminister helt fram til folkeavstemningen i november 1994, hadde det ikke blitt noe ja-flertall i Sverige. På meningsmålingene ble det ja-flertall først da det var igjen to uker til folkeavstemningen.

Fra den nye regjeringen og fra LO-ledelsen ble det kjørt en knallhard kampanje om at alle faglige rettigheter ville være trygge hvis Sverige ble medlem av EU.


De ferske dommene til EF-domstolen viser hvor misvisende det var:
- Nasjonal arbeidsrett er underlagt EU-retten. Det fikk ikke svenske velgere vite i 1994.
- Hvis et firma fra et EU-land vinner et oppdrag i Sverige, kan ikke svensk fagbevegelse kreve at dette firmaet inngår tariffavtale med et svensk fagforbund. Det visste ingen tillitsvalgte i svensk fagbevegelse i 1994
- Svenske fagforeninger kan ikke gå til blokade og sympatistreik mot et slikt firma for å tvinge fram en tariffavtale, tiltak som etter svensk lov (Lex Britannia) har vært lovlige siden 1991. Det ante ikke medlemmene i Byggnads noe om i 1994.

Men garantiene om at alt dette var i orden, ble spredt med store bokstaver og høyt lydnivå hele høsten 1994.


Etter at forhandlingene om medlemskap var sluttført, fastslo LO-ledelsen: ”EU har garantert at man ikke vil ødelegge eller gripe inn i den svenske arbeidsrettstradisjonen, noe som kommer til å framgå av forhandlingsprotokollen.”

Forbundsledelsen i Metallforbundet slo fast det samme: ”Andre viktige krav som at svenske kollektivavtaler skal gjelde når utenlandske selskap arbeider midlertidig i Sverige og muligheten for å vedta kamptiltak i den forbindelse, er slått fast i forhandlingene.” (Metallinfo nr. 6/94)

Fra andre forbund kom samme melding. Hvorfor skulle velgerne tvile når Ingvar Carlsson fra helsider i avisene og plakater over hele Sverige banka inn budskapet: ”Lita på mig!”


Hvilket grunnlag var det for å gi slike garantier?

Også Carl Bildts regjering forsto etter hvert at uroen i fagbevegelsen måtte dempes. Den tok derfor i 1993 kontakt med Padraig Flynn som hadde ansvaret for arbeidsliv og sosiale spørsmål i EU-kommisjonen. Bildt-regjeringen ba om en bekreftelse på at det ikke var noen grunn til uro over hva som kunne skje med forhandlings- og streikeretten og med andre deler av den svenske arbeidsretten.

I november 1993 fikk arbeidsmarkedsminister Börje Hörnlund et brev fra Padraig Flynn som lovte at ”Maastricht-avtalen ikke på noen måte krever at svensk praksis på arbeidsmarkedet endres”. (Det var på grunnlag av Maastricht-traktaten at Sverige – og Norge - hadde søkt medlemskap i EU.)

Dette brevet hadde sjølsagt ikke noen juridisk status. De svenske forhandlerne forsøkte derfor å få en tilsvarende garanti inn i forhandlingsprotokollen mellom EU og Sverige. Det endte med en ensidig protokoll fra svensk side, en protokoll som EU-kommisjonen ikke skrev under på.

Men garantert ble det – fra svensk side!

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 26. oktober 2008)