Farefull banksparing

Skattekonkurranse er bra, men ikke konkurranse om best innskuddsgaranti


Gjennom EØS kan EU komme til å gjøre banksparing mer utrygt enn før for norske innskytere. Den norske staten har siden 1995 garantert alle sparebeløp opp til 2 millioner kroner dersom en bank skulle gå konkurs. Så høye garantibeløp ser det ikke ut til at EU vil godkjenne.

Finansministrene i EU har vedtatt å øke dekningen av bankinnskudd til 50.000 euro umiddelbart og til 100.000 euro i slutten av 2011. Med dagens kurs svarer det til henholdsvis 450.000 og 900.000 kroner.

EU har til nå hatt et minstenivå på 20.000 euro – eller rundt 220.000 kroner. Dette minstenivået ble satt av et EU-direktiv fra 1994 og er i dagens finanskrise et provoserende lavt nivå. Mange land har hatt høyere innskuddsgarantier, men ingen har vært i nærheten av det norske nivået.

Det som kan ramme norske innskytere, er at finansministrene går inn for at en innskuddsgaranti på 100.000 euro skal totalharmoniseres. Ingen land skal kunne ha et lavere garantibeløp, og ingen skal heller kunne ha et høyere.

Det betyr at innskudd over 900.000 kroner ikke kan dekkes av noen statsgaranti. I følge Aftenposten fins det 100.000 slike innskytere i Norge. De er åpenbart ikke av de fattigste blant oss, men til enhver tid har nok noen av nettopp solgt en leilighet eller et hus for å kjøpe noe annet i løpet av kort tid.


EU-parlamentet skal behandle forslaget fra finansministrene 15. Desember. Hvis parlamentet fatter samme vedtak som finansministrene, vil vi stå overfor et EU-direktiv som etter forutsetningene skal inn i EØS - hvis vi ikke reserverer oss mot dette direktivet.

Faren for norske innskytere er ikke akutt. Totalharmoniseringen skal først innføres i løpet av 2011 og mye kan skje innen den tid. Det står for eksempel i direktivet at EU-kommisjonen innen utløpet av 2009 skal vurdere både om garantinivået skal være på 100.000 euro fra 2012 og om det er nødvendig å totalharmonisere dette garantinivået.

Ingen aner i dag hvor lenge finanskrisa vil vare, hvilket omfang den vil få og hvor brutalt den vil ramme banksystemet i Europa. Det kan hende at rammene for innskuddsgarantien må økes betraktelig for å opprettholde tilliten til banksystemet – og det kan hende at garantiordningene bryter sammen fordi statene ikke klarer å finansiere dem.


Det var Irland som satte det hele i gang. Den irske regjeringen vedtok å øke garantiene for innskudd i de største irske bankene. Det førte til at mange innskytere flytta innskuddene sine fra britiske til irske banker, og det førte til at flere land økte garantibeløpene sine.

Allerede 8. oktober vedtok for eksempel Sverige å øke sin innskuddsgaranti fra 250.000 til 500.000 svenske kroner.

Den danske regjeringen vil ha en totalharmonisering av innskuddsgarantiene innad i EU men er redd for at garantien skal bli for god. Den må ikke bli så god at folk ”mister sin aktpågivenhet”. Men pensjonssparing må det gis full dekning av.

Det sies i EU-vedtaket at en må respektere de vedtak som medlemsland har gjort om at pensjonssparing skal dekkes fullt ut. Men her råker en fort ut i juridiske villnis, for med så mange ulike spareformer som tilbys i dag, er det på ingen måte opplagt hva som er pensjonssparing og hva som ikke er det i de enkelte EU-land.


Den finske regjeringen har vært skeptisk til å øke garantien helt opp til 100.000 euro. En garanti som ”klart overskrider de gjennomsnittlige bruttoinntektene” er mer et vern av investorer enn av forbrukere. Økes garantien til et så høyt nivå, betyr det også forskjellsbehandling i forhold til andre spareformer som for eksempel i aksjefond og andre investeringsfond, mener den finske regjeringen.

Slike debatter har gått på kryss og tvers mellom EU-regjeringene de siste ukene.



Dette opplegget for å harmonisere innskuddsgarantiene står i sterk kontrast til hva EU har oppnådd med å harmonisere skatter og avgifter.

Land med høyt skattenivå provoseres når naboland har lavere satser på moms og lavere skattlegging av bedrifter, formuer og inntekter. Irland har lenge hatt en bedriftsskatt på 12,5 prosent, langt under halvparten av nivået enn ellers i Vest-Europa og har av den grunn trukket til seg betydelige investeringer og høyteknologiske arbeidsplasser.

Slike forskjeller i skattenivå har det blitt særlig mye av etter utvidelsen av EU østover. Land som Tyskland og Sverige presser derfor på for å innføre minsteregler for slike skatter og avgifter.

Men EU-traktaten beskytter dem som driver denne formen for skattekonkurranse. EU har ingen kompetanse til å fatte vedtak på skatteområdet og vedtak om skatter og avgifter kan derfor bare fattes med enstemmighet.

Tilhengerne av lave skatter kan derfor boltre seg fritt innen ideologien om at skattekonkurransen er sunn, at lav skatt på bedrifter, formuer og inntekter fører til livskraftige bedrifter og slanke, effektive statsapparater – og til fordel for hele EU.



Det eneste EU har fått til på skatteområdet, er noen nedre grenser for hvor lav momsen kan være. Hovedregelen er at momsen må være på minst 15 prosent. I praksis varierer momsen mellom 15 prosent i Storbritannia, Luxemburg og på Kypros og opp til 25 prosent i Sverige og Danmark.

Uenigheten er særlig stor når det gjelder selskapsskatten. Den varierer fra 7 prosent på Malta, 10 prosent på Cypros, 15 prosent i Latvia, Litauen og Bulgaria til mellom 30 og 38 prosent i Storbritannia, Spania, Frankrike, Italia og Tyskland. I Norge, Sverige og Danmark er den 28 prosent.

Siden utvidelsen av EU i 2004 har sju av de “gamle” EU-land redusert satsene sine. Det har ført til at det er EU som leder an i det globale kappløpet om å redusere satsene for selskapsskatten, fastslår KPMG i en undersøkelse fra 2007.

Men et kappløp om best mulig innskuddsgaranti ser det ikke ut til at EU vil ha noe av.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6. desember)