Dommene forverrer tjenestedirektivet

Stein Evju har i Klassekampen 19. november en artikkel som tilsynelatende presenterer innvendinger mot kronikken min om ”Stoltenbergs bløff” 15. november. ”Tilsynelatende” - fordi jeg syns han polemiserer mot argumenter jeg ikke brukte i min artikkel.

1. Evju er opptatt av at arbeidsretten – som all nasjonal rett på områder som EØS-avtalen regulerer – er underlagt EU-retten. Og av at de fire dommene til EF-domstolen det siste året ikke har noe med tjenestedirektivet å gjøre.

Formelt er dette sjølsagt riktig, og jeg skreiv ikke noe som skulle tilsi noe annet. Men det Evju ikke forteller, er at de fire dommene på grunnleggende vis endrer på hvilken måte - og hvor kraftig - EF-domstolen nå griper inn i nasjonal arbeidsrett.

Dommene skaper ny rettstilstand på arbeidslivets område både i EU og i EØS. Den nye rettstilstanden har provosert fagbevegelsen i store deler av Europa – og førte bl.a. til at lederen for svensk LO og for Euro-LO reagerte med å si at ”dommene setter tjenestedirektivet i et nytt lys”.

Evju har rett i at det ikke er tjenestedirektivet som skaper denne nye rettstilstanden, og jeg har aldri skrevet noe annet. Historikere kan likevel komme til å merke seg at alle dommene kommer etter at tjenestedirektivet ble vedtatt i EU. Også jurister kan komme til å påvirkes av det som lanseres som ”herskende tanker” – i dette tilfellet om konkurransens velsignelser på stadig nye områder..

Det som derimot er sentralt for den norske debatten om tjenestedirektivet, er at dette direktivet blir atskillig verre ”å leve med” for dem som jobber i utsatte tjenestenæringer på grunn av den nye rettstilstanden som EF-domstolen har etablert.


2. Evju ser det som en ”avsporing” å mene at tjenestedirektivet kan føre til økt sosial dumping i Norge og viser til at tiltakene i regjeringens handlingsplan I mot sosial dumping ikke er i strid med tjenestedirektivet. Men er det opplagt at Siv og Erna vil føre denne planen videre hvis de skulle få flertall ved et valg?

Den grunnleggende årsaken til at direktivet kan føre til økt fare for sosial dumping, er likevel at det vil øke konkurransen om å yte tjenester. Det er hensikten med direktivet - og naturligvis også virkningen av direktivet.

Konkurranse om å yte tjenester er det samme som konkurranse blant dem som skal yte disse tjenestene. Store deler av det norske tjenestemarkedet er uten faglig organisering og uten tariffdekning. Det er særlig her at økt konkurranse fra utlandet kan sette norske standarder for lønn, arbeidsvilkår og boligforhold under press.

At økt konkurranse har slike virkninger, dokumenteres i en serie FAFO-rapporter de siste åra. Rapporten om ”Grenseløst arbeidsliv” (2006) fastslo for eksempel at kortvarig tjenestemobilitet ”har blitt den dominerende formen for arbeidsmobilitet” i sentrale deler av arbeidslivet. ”Erfaring fra mange europeiske land viser at nettopp denne typen flyktig tjenestemobilitet er den vanskeligste å kontrollere, og dermed er den mobilitetsformen som er mest utsatt for lavlønnskonkurranse, omgåelse av lov og avtaleverk og unndragelse av skatt og avgifter.”

Flyktig tjenestemobilitet er nettopp det som tjenestedirektivet skal være pådriver for.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen mandag 24. november)