Strid om helsedirektiv

Skal ”pengene følge pasienten” dersom pasienten drar utenlands?


Forslaget til helsedirektiv vil på kort sikt ikke føre til dramatiske endringer for helsetilbudet rundt om i Europa. Men det reiser viktige og følsomme prinsippdebatter i mange land.

Rettstilstanden i EU – og dermed i EØS - på helseområdet endres lite. Det skyldes at EF-domstolen for lengst har satt regjeringene sjakk matt gjennom en serie med dommer som skal sikre ”fri flyt både av pasienter og av helsetjenester”.

Enhver EU-borger kan alt i dag søke behandling ved sjukehus i andre medlemsland dersom det dreier seg om en behandling som en har rett til i eget land – og dersom en har fått forhåndstillatelse til det fra eget helsevesen. En slik tillatelse skal gis hvis behandling innenlands ikke kan oppnås innen en frist som er ”medisinsk forsvarlig”. Utgiftene skal i så fall dekkes av ens eget helsevesen.

Andre helsetjenester enn ved sjukehus har pasienter krav på i andre medlemsland uten å be om forhåndstillatelse hvis det dreier seg om behandling en har rett til i eget land. Utgiftene skal dekkes av ens eget helsevesen.


Forslaget til helsedirektiv går lenger enn EF-domstolen har gjort. EU-kommisjonen ville helst ha vekk kravet om forhåndstillatelse for å få til en ordning med fullstendig fritt sjukehusvalg. Men en del regjeringer, blant annet den britiske og den danske, ville ikke godta det. De mente at forhåndgodkjenning av sjukehusbehandling utenlands er nødvendig for å bevare budsjettbalansen i helsevesenet, for å sikre kvaliteten på helsetjenestene og for å sikre et mest mulig likeverdig helsetilbud til alle borgere.

EU-kommisjonen valgte derfor å trekke seg et halvt skritt tilbake. Forslaget til direktiv gir medlemsstatene mulighet for å kreve forhåndstillatelse hvis ”utstrømningen av pasienter” blir så stor at den rammer budsjettbalansen i helsevesenet eller evnen til å styre helsesektoren. Lar ikke det seg påvise, kreves det heller ikke forhåndstillatelse ved sjukehusbehandling. Slikt kan det bli evig strid om – med EF-domstolen som oppmann.


På et møte med ulike interessegrupper innen helsesektoren 15. juli sa Robert Madelin som er generaldirektør for helse- og forbrukerspørsmål under EU-kommisjonen: ”Dette er starten på en lang krangel. Den kan ta mange år.”

Miroslav Mikolášik, medlem av EU-Parlamentet fra Slovakia, beklaga seg over at direktivet kunne bli ”så restriktivt at det ikke ville bety noe”, mens Avril Doyle, en kollega fra Irland, mente at direktivet først og fremst var et tilbud til velstående.

Andre så for seg en veritabel papirmølle med resepter og personlige helsedata i ukontrollert flyt på tvers av språk og landegrenser - og av en serie med rettssaker både om hva en har rett til og ikke rett til i henhold til EU-regler og 30 nasjonale regelverk.

Kompliserte grensekryssende erstatningskrav kunne også gi overflod av juristmat hvis det er riktig som EU-kommisjonen påstår i innledningen til direktivforslaget, at det oppstår skader ved hver tiende sjukehusbehandling.


Partigruppene i EU-parlamentet skiller lag i synet på direktivforslaget. Gruppene på høyresida, og de har et trygt flertall i parlamentet, hilser forslaget velkommen. Sosialdemokratene har vært forsiktige med å mene noe.

Jean Lambert sier på vegne av De grønne at ”forslaget må ses i sammenheng med privatiseringen av offentlige helsetilbud. Positiv ordbruk om ”mobilitet” og ”valgfrihet” må ikke brukes til å maskere en mulig liberalisering av helsetjenestene. Vi er i alvorlig fare for at markedet overtar og undergraver nasjonale systemer.”

Venstregruppa i EU-parlamentet (GUE/NGL) mener at alt som tas opp i forslaget til helsedirektiv, kunne vært løst innen de rammene som alt fins for samordning av nasjonale trygdeytelser: ”Det trengs ikke noe direktiv som anvender indre-marked-regler på helsesektoren. Vi går sterkt imot å gjeninnføre ”Bolkestein” gjennom bakdøra.”


Arbeidsgiverorganisasjonen for europeiske sjukehus (HOSPEEM) – der SPEKTER er med fra norsk side – går inn for at det må kreves forhåndstillatelser for all sjukehusbehandling utenlands: ”Det trengs for å kunne styre finansieringen av de nasjonale helsetilbudene, for å planlegge hvordan helsetjenestene skal ytes og for å forvalte helsearbeiderne.”

”HOSPEEM legger stor vekt på at medlemsstatene må beholde retten til å planlegge helsetjenestene og forvalte ressursene for å sikre den finansielle levedyktigheten til helsesystemene, og at EU-kommisjonen ikke må gå utover sin kompetanse på dette området.”

Organisasjonen mener dessuten at når pasienter drar utenlands for å få behandling, så er det de som finansierer behandlingen, som må avgjøre hvilken behandling som medisinsk sett passer best.


Retten til å oppsøke helsetjenester hvor som helst i EU, er på kort sikt bra for pasienter. Men fordi styring og kontroll kan glippe, kan denne retten gjøre det vanskeligere å utvikle et helsevesen som mestrer de vanskelige avveiningene av hvilket helsetilbud som i det lange løp er til fordel for befolkningen.

Et opplegg for å refundere utgiftene ved helsebehandling i andre land vil for eksempel fungere enklest hvis de nasjonale systemene er 100 prosent stykkprisfinansiert. Får grensekryssende helsetjenester et vesentlig større omfang enn i dag, kan direktivet bli et press for å innføre stykkprisfinansiering i land der denne finansieringsmåten ikke brukes. Eller til å øke omfanget av stykkprisfinansiering i land der delvis stykkprisfinansiering er innført.

I Norge er sjukehus 60 prosent stykkprisfinansiert. Her har Fremskrittspartiet i mange år argumentert for at ”pengene skal følge pasienten”. Forslaget til helsedirektiv vil la pengene følge pasienten også på tvers av landegrenser. Spørsmålet blir hvor fritt pasienten skal kunne velge blant sjukehus og behandlingstilbud i andre land.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 9. august)