Ender de nasjonale finansministrene som fylkesrådmenn – eller sprekker EUs valutaunion?
Det er mange urovekkende trekk ved verdensøkonomien. Fem forhold trekkes oftest fram: utviklingen i USA, ubalansen i verdensøkonomien, ubalansen innad i eurosonen, innstramningspolitikken i EU og faren for at en gigantisk eiendomsboble i Kina til slutt sprekker.
Bak ligger det som utløste krisa: de stadig mer uoversiktlige spekulasjonsbølgene innen en finansverden med overflod av penger som det ikke var lønnsomt nok å investere i produktiv virksomhet.
Og rundt det hele det som er mest kritisk for en vettug krisepolitikk: Vekst må til for å sikre millionene av arbeidsløse jobb og inntekt. Men jakten etter vekst feier til side alle klimahensyn. Det var vanskelig nok å få gehør for å dreie veksten i miljøforsvarlig retning før krisedramatikken oppsto. ”Grønn vekst” er den opplagte krisepolitikken. Så langt er det bare et slagord som dekker over hva som faktisk skjer.
*
I USA virker situasjonen helt fastlåst. Arbeidsløsheten har bitt seg fast rundt ti prosent, og hver fjerde låntaker klarer ikke å betjene gjelda si. Republikanerne bruker flertallet sitt i Kongressen til å blokkere alle forsøk fra Obama på å bruke statsbudsjettet til å få fart i den amerikanske økonomien. Pengemarkedsrenta er nær null, og lenger ned kommer den ikke.
Men det største problemet er det enorme underskuddet på betalingsbalansen med utlandet, et underskudd som bare øker og øker. USA importerer mye mer enn landet klarer å eksportere. Det kan bare finansieres ved å selge statsobligasjoner. De kjøpes av land med eksportoverskudd, først og fremst av Kina, men også av Tyskland og Japan.
Det går så lenge dollaren er verdensvalutaen, en valuta de fleste land kan ha nytte av å skaffe seg. Svikter tilliten til dollaren, er USA ute i farlig terreng. Det er derfor regjeringen i Washington raser over at kineserne tviholder på sin billige yen. Det fører til at kinesiske varer er billige både i USA og ellers i verden, mens amerikanske varer blir for dyre.
Denne ubalansen bidro til at krisa spredte seg så raskt etter at den hadde lamma den amerikanske finansverdenen høsten 2008. Nå gjør den det ekstra vanskelig å få verdensøkonomien på sporet igjen.
*
Samme type ubalanse fins innad i eurosonen, og der er den ekstra lammende fordi de 17 statene konkurrerer på basis av samme valuta og samme pengemarkedsrente.
Det tyske næringslivet er det mest effektive i Europa, og samtidig har fagbevegelsen vært med på å holde lønningene nede for å støtte tysk eksport. Fra 2000 til 2008 gikk den gjennomsnittlige reallønna i Tyskland ned med 0,8 prosent. I alle andre europeiske land økte reallønna i det samme tidsrommet – med fra 10 til 25 prosent.
Dette har ført til at tyske varer og tjenester utkonkurrerer næringsliv i de fleste andre euroland, og at Tyskland får store overskudd på handelsbalansen med de fleste land i eurosonen. Den tyske politikken provoserer naturligvis alle land som handler med Tyskland. Det som ser ut som lønnsmoderasjon innenlands, framstår som lønnsdumping sett fra utlandet.
Endringer i valutakurser er det smidigste mottiltaket mot slike endringer i økonomisk effektivitet mellom land. I EUs valutaunion fins ikke den muligheten, heller ikke muligheten til å føre en nasjonal rentepolitikk. Der må endringer i effektivitet motvirkes på andre måter: ved lønnsnedslag, ved økende arbeidsløshet og ved utvandring.
Det er slike “løsninger” Merkel, Sarkozy og IMF nå tvinger inn på Hellas, Irland, Portugal, Spania og Italia – bare mye raskere og mer brutalt enn om utviklingen skulle gått sin “naturlige gang”. Tvangen settes inn fordi gjelda i sør truer med å overbelaste finanslivet også i Tyskland og Frankrike.
Hellas, Irland og Portugal ble påtvunget enorme “hjelpepakker” i form av lån som økte statsgjelda og gjorde den enda verre å betjene fordi “finansmarkedene” ikke trodde hjelpepakkene ville hjelpe. Til gjengjeld ble regjeringene pålagt en innstramningspolitikk som gjør det vanskeligst mulig å få i gang den veksten som trengs for å betale ned den gjelda som var blitt uoverstigelig stor.
Det er knapt mulig å lese en økonomikommentar i europeiske og amerikanske kvalitetsaviser som har noen tro på kriseløsningene til EU og IMF. Men på førstesidene i norske aviser framstilles både hjelpepakker og innstramningskrav som opplagte deler av en nødvendig krisepolitikk.
Foreløpig spisses denne krisepolitikken med Merkels krav om budsjettdisiplin. Disiplinen underbygges med automatiske bøter for de regjeringene som ikke har penger nok til å hindre at underskuddene på statsbudsjettene passerer straffeterskelen.
Denne budsjettdisiplinen bringer ikke et eneste kriseland nærmere den veksten som er nødvendig for å komme ut av krisa. Men det retter oppmerksomheten mot den grunnleggende svakheten ved EUs valutaunion: En felles valuta som lammer handlefriheten til de nasjonale finansministrene er i krisetider den verst mulige løsningen:
- Enten må EU ta over samme ansvar for den økonomiske balansen mellom de ulike delene av EU som staten har i vanlige nasjonalstater. Det betyr én finansminister og ett finansdepartement mens de nasjonale finansministrene ender som fylkesrådmenn i den nye sentralstaten.
- Eller så må EU godta at valutaunionen ikke er liv laga hvis den skal omfatte flere land enn de som likner mest på Tyskland. Det er ikke mange, kanskje ikke flere enn Nederland. Østerrike og Finland – og til nød Frankrike.
Men klarer EU å ta et så grunnleggende veivalg på en ryddig måte?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 24/12-2011)
onsdag 4. januar 2012
tirsdag 20. desember 2011
Med straff ut av krisa?
Krisekaoset skal løses ved å bøtelegge de regjeringene som har minst penger
I løpet av september vedtok EU den såkalte ”six-pack”-reformen: seks lover som skal hindre framtidige gjeldskriser. Det skal skje ved å underkaste statsbudsjettene i de 27 medlemsstatene nøye kontroll – og ved å straffe regjeringer som ikke klarer å holde de nye reglene.
Forslag til statsbudsjett skal heretter sendes til EU-kommisjonen seinest i april hvert år. EU-kommisjonen skal vurdere om forslaget har en ”makroøkonomisk balanse” som er ”forsvarlig” sett fra Brussel.
Blir budsjettforslaget godkjent av EU-kommisjonen, går det videre til EU-rådet der de 27 finansministrene møtes. Går det greitt også der, kan budsjettforslaget legges fram for det nasjonale parlamentet for endelig vedtak – eller sandpåstrøing.
Fra og med 2012 kan statene ikke øke utgiftene fra år til år mer enn veksten i nasjonalproduktet. Det betyr at de aldri kan øke det offentlige forbruket mer enn det private. Øker de utgiftene mer enn veksten i nasjonalproduktet, kommer det en advarsel fra EU-kommisjonen, og hvis merutgiftene ikke er fjerna innen sju måneder, må regjeringen betale en straff på to promille av brutto nasjonalprodukt (bnp).
To promille kan høres lite ut, men som bot kan det svi. For Norge ville det i 2011 ha betydd en bot på 5,4 milliarder kroner. Hele budsjettet til Miljøverndepartementet vårt er i år 4,9 milliarder kroner.
Høy statsgjeld er ei plage på ethvert statsbudsjett. Jo større gjeld, jo større er rentebelastningen. Finansmarkedene er dessuten sånn skrudd sammen at også renta øker jo større statsgjelda er blitt.
Men plagene stopper ikke der. For nå skal EU øke vanskene for land med stor gjeld. EU har lenge hatt som krav at statsgjelda ikke må være større enn 60 prosent av bnp. Det var ett av opptakskrava for å bli med i valutaunionen, ett av de krava som greske regjeringer juksa så grovt med. Ikke bare greske forresten, også italienske, franske og tyske sneik seg inn i valutaunionen blant annet ved å selge statseiendommer for å få ned statsgjelda.
Nå kreves det at alle land med statsgjeld over 60 prosent av bnp, må få ned gjelda med minst en halv prosent hvert år (en halv prosent som årlig snitt over en 3-årsperiode). Hvis det ikke lykkes, er straffen på to til fem promille av bnp avhengig av hvor mye en mislykkes.
Heretter er det ikke bare budsjettunderskudd og statsgjeld som kan føre til straff. EU-kommisjonen setter opp et helt nytt overvåkingssystem for å spore opp straffbare ”ubalanser”. Det er satt opp terskelverdier på likt og ulikt: boligpriser, arbeidsløshet, offentlige driftsbalanser, valutakurser (for land som ikke har euro som sin valuta) og en god del annet.
Hvis terskelverdiene overskrides, kommer det advarsler fra EU-kommisjonen. Etter to advarsler og seks måneder uten at forbedring skjer, er straffen én promille av bnp. Overskrides mange terskelverdier, kan det bli dyrt. Ekstra dyrt blir det hvis de overskrides mange år på rad.
Fra 2014 innføres det nye standarder for budsjettrapportering og offentlig statistikk. Statlige driftsregnskap skal offentliggjøres hver måned, regionale og lokale driftsregnskap hvert kvartal. De øvre grensene for offentlig gjeld og driftsunderskudd skal lovfestes slik at regjeringer kan straffes også gjennom rettssystemet.
Foreløpig ligger de fleste EU-statene tynt an – hvis reglene skal tas på alvor. I 2010 hadde 22 av de 27 medlemsstatene et budsjettunderskudd over grensa på tre prosent av bnp. Unntakene var mindre land som de tre nordiske EU-statene, Estland og Luxemburg.
EU-kommisjonen regner med at 20 land vil sprenge den tillatte grensa også i år. Det samlede budsjettunderskuddet i EU-statene er anslått til 4,7 prosent av EUs bnp.
Det fører til at statsgjelda vil fortsette å vokse, i de fleste EU-land til langt over grensa på 60 prosent av bnp. EU-kommisjonen regner med at den samlede statsgjelda vil gå opp i over 83 prosent av EUs samlede bnp til neste år. For eurostatene kan tallet bli nærmere 89 prosent. Det kan derfor bli mange innbetalinger til EU-kassa framover.
Krisekaoset de siste ukene kan øke disse talla dramatisk– og ikke bare i kriseland som Hellas, Italia, Portugal og Spania. Budsjettunderskudd og statsgjeld vil øke også i land som må låne penger for å kunne låne kriselanda de pengene de er lovt for å unngå konkurs. Det gjelder både Tyskland og Frankrike.
Det som er viktigst for å få ned løpende budsjettunderskudd og statsgjeld, er å få fart på den økonomiske veksten igjen. Det skal godt gjøres når all krisepolitikk i alle EU-land er å skvise både offentlig og privat kjøpekraft.
Det offentlige sparer for å få ned budsjettunderskudd og gjeld. Gjelda må ned for å få ned rentebelastningen og renta på nye lån. Folk flest har mindre penger å kjøpe for. Mange har mye mindre enn før fordi de har mista jobben eller fått lønna eller pensjonen satt ned. Andre holder igjen på pengebruken for sikkerhets skyld.
De som kunne ha investert i ny virksomhet, lar være. De stoler ikke på at villige og betalingsdyktige kunder vil strømme til når investeringen er gjort. Slikt blir det ikke mange nye jobber av.
Banker våger ikke låne ut penger som de faktisk har – fordi de ikke vet om de kan regne med å få dem tilbake – med renter.
Alle de store forståsegpåerne, OECD, IMF og Verdensbanken skrur ned forventningene: - Den økonomiske veksten blir nok ikke så høy som vi trodde for noen måneder sia. Det går ikke en gang å stole på det tyske lokomotivet. Industriproduksjonen i Tyskland gikk helt uventa ned med 2,7 prosent i september.
Det kan bli nullvekst eller det som verre er i EU det neste halvåret, meldes det. Det kan mildne noen miljøproblem, men ikke så mye annet. Det fører i hvert fall ikke til at miljøutfordringene tas mer på alvor. De får vente til krisa er jagd ut av Europa – med bøter.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 12. nov. 2011
I løpet av september vedtok EU den såkalte ”six-pack”-reformen: seks lover som skal hindre framtidige gjeldskriser. Det skal skje ved å underkaste statsbudsjettene i de 27 medlemsstatene nøye kontroll – og ved å straffe regjeringer som ikke klarer å holde de nye reglene.
Forslag til statsbudsjett skal heretter sendes til EU-kommisjonen seinest i april hvert år. EU-kommisjonen skal vurdere om forslaget har en ”makroøkonomisk balanse” som er ”forsvarlig” sett fra Brussel.
Blir budsjettforslaget godkjent av EU-kommisjonen, går det videre til EU-rådet der de 27 finansministrene møtes. Går det greitt også der, kan budsjettforslaget legges fram for det nasjonale parlamentet for endelig vedtak – eller sandpåstrøing.
Fra og med 2012 kan statene ikke øke utgiftene fra år til år mer enn veksten i nasjonalproduktet. Det betyr at de aldri kan øke det offentlige forbruket mer enn det private. Øker de utgiftene mer enn veksten i nasjonalproduktet, kommer det en advarsel fra EU-kommisjonen, og hvis merutgiftene ikke er fjerna innen sju måneder, må regjeringen betale en straff på to promille av brutto nasjonalprodukt (bnp).
To promille kan høres lite ut, men som bot kan det svi. For Norge ville det i 2011 ha betydd en bot på 5,4 milliarder kroner. Hele budsjettet til Miljøverndepartementet vårt er i år 4,9 milliarder kroner.
Høy statsgjeld er ei plage på ethvert statsbudsjett. Jo større gjeld, jo større er rentebelastningen. Finansmarkedene er dessuten sånn skrudd sammen at også renta øker jo større statsgjelda er blitt.
Men plagene stopper ikke der. For nå skal EU øke vanskene for land med stor gjeld. EU har lenge hatt som krav at statsgjelda ikke må være større enn 60 prosent av bnp. Det var ett av opptakskrava for å bli med i valutaunionen, ett av de krava som greske regjeringer juksa så grovt med. Ikke bare greske forresten, også italienske, franske og tyske sneik seg inn i valutaunionen blant annet ved å selge statseiendommer for å få ned statsgjelda.
Nå kreves det at alle land med statsgjeld over 60 prosent av bnp, må få ned gjelda med minst en halv prosent hvert år (en halv prosent som årlig snitt over en 3-årsperiode). Hvis det ikke lykkes, er straffen på to til fem promille av bnp avhengig av hvor mye en mislykkes.
Heretter er det ikke bare budsjettunderskudd og statsgjeld som kan føre til straff. EU-kommisjonen setter opp et helt nytt overvåkingssystem for å spore opp straffbare ”ubalanser”. Det er satt opp terskelverdier på likt og ulikt: boligpriser, arbeidsløshet, offentlige driftsbalanser, valutakurser (for land som ikke har euro som sin valuta) og en god del annet.
Hvis terskelverdiene overskrides, kommer det advarsler fra EU-kommisjonen. Etter to advarsler og seks måneder uten at forbedring skjer, er straffen én promille av bnp. Overskrides mange terskelverdier, kan det bli dyrt. Ekstra dyrt blir det hvis de overskrides mange år på rad.
Fra 2014 innføres det nye standarder for budsjettrapportering og offentlig statistikk. Statlige driftsregnskap skal offentliggjøres hver måned, regionale og lokale driftsregnskap hvert kvartal. De øvre grensene for offentlig gjeld og driftsunderskudd skal lovfestes slik at regjeringer kan straffes også gjennom rettssystemet.
Foreløpig ligger de fleste EU-statene tynt an – hvis reglene skal tas på alvor. I 2010 hadde 22 av de 27 medlemsstatene et budsjettunderskudd over grensa på tre prosent av bnp. Unntakene var mindre land som de tre nordiske EU-statene, Estland og Luxemburg.
EU-kommisjonen regner med at 20 land vil sprenge den tillatte grensa også i år. Det samlede budsjettunderskuddet i EU-statene er anslått til 4,7 prosent av EUs bnp.
Det fører til at statsgjelda vil fortsette å vokse, i de fleste EU-land til langt over grensa på 60 prosent av bnp. EU-kommisjonen regner med at den samlede statsgjelda vil gå opp i over 83 prosent av EUs samlede bnp til neste år. For eurostatene kan tallet bli nærmere 89 prosent. Det kan derfor bli mange innbetalinger til EU-kassa framover.
Krisekaoset de siste ukene kan øke disse talla dramatisk– og ikke bare i kriseland som Hellas, Italia, Portugal og Spania. Budsjettunderskudd og statsgjeld vil øke også i land som må låne penger for å kunne låne kriselanda de pengene de er lovt for å unngå konkurs. Det gjelder både Tyskland og Frankrike.
Det som er viktigst for å få ned løpende budsjettunderskudd og statsgjeld, er å få fart på den økonomiske veksten igjen. Det skal godt gjøres når all krisepolitikk i alle EU-land er å skvise både offentlig og privat kjøpekraft.
Det offentlige sparer for å få ned budsjettunderskudd og gjeld. Gjelda må ned for å få ned rentebelastningen og renta på nye lån. Folk flest har mindre penger å kjøpe for. Mange har mye mindre enn før fordi de har mista jobben eller fått lønna eller pensjonen satt ned. Andre holder igjen på pengebruken for sikkerhets skyld.
De som kunne ha investert i ny virksomhet, lar være. De stoler ikke på at villige og betalingsdyktige kunder vil strømme til når investeringen er gjort. Slikt blir det ikke mange nye jobber av.
Banker våger ikke låne ut penger som de faktisk har – fordi de ikke vet om de kan regne med å få dem tilbake – med renter.
Alle de store forståsegpåerne, OECD, IMF og Verdensbanken skrur ned forventningene: - Den økonomiske veksten blir nok ikke så høy som vi trodde for noen måneder sia. Det går ikke en gang å stole på det tyske lokomotivet. Industriproduksjonen i Tyskland gikk helt uventa ned med 2,7 prosent i september.
Det kan bli nullvekst eller det som verre er i EU det neste halvåret, meldes det. Det kan mildne noen miljøproblem, men ikke så mye annet. Det fører i hvert fall ikke til at miljøutfordringene tas mer på alvor. De får vente til krisa er jagd ut av Europa – med bøter.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 12. nov. 2011
lørdag 29. oktober 2011
Makt og medisiner
Når store markeder skaper store konsern og stor politisk avmakt
Ingen bransje har så stor fortjeneste på omsetningen sin som den internasjonale farmasibransjen. Bransjen har penger nok til å sikre sine egne politiske rammevilkår – og det blir det bare enda mer penger av.
For å få en viss kontroll over medisinmarkedet i Norge ble Norsk Medisinaldepot (NMD) oppretta i 1957 og gitt enerett på import og videresalg av legemidler til apotekene. Hensikten var å sikre trygg tilgang på legemidler over hele landet til like og lavest mulig priser. Den statseide legemiddelgrossisten skulle også bidra til sikker og riktig legemiddelbruk, og driften skulle balansere økonomisk.
Det var heftig politisk strid om opprettelsen av Medisinaldepotet, og særlig Høyre gikk sterkt imot. Men alle regjeringer opprettholdt eneretten på import og videresalg av legemidler – helt til EØS ble satt på den politiske dagsordenen fra 1990.
EØS førte til at vi ikke lenger kunne stille behovskrav ved godkjenning av nye legemidler, ikke bare krav til kvalitet, effekt og sikkerhet. Dette var ingen uskyldig endring. Behovskravet var innført for å hindre en uoversiktlig og fordyrende overflod av nesten identiske legemidler. Et nytt legemiddel skulle bare godkjennes hvis det var bedre eller på andre måter gunstigere enn de eksisterende legemidlene.
De var bare de partiene som var mot EØS-avtalen, SV og Senterpartiet, som stemte for å videreføre eneretten. De så NMD som viktig for å ivareta helsepolitiske hensyn overfor en internasjonalt organisert og rent markedsstyrt farmasibransje med full kontroll over utviklingen og markedsføringen av nye medisiner. Med eneretten til NMD kunne myndighetene sikre trygg beredskapslagring av legemidler. Slik er det ikke lenger.
Medisinaldepotet ble delprivatisert i 1997 mot stemmene til Senterpartiet, SV og RV og ble solgt til Celisio-konsernet i 2001. Det var på denne tida, rundt århundreskiftet, at farmasibransjen samla seg i gigantkonsern. The Guardian beskrev situasjonen slik i juni 2001: ”For ikke lenge sia var medisinselskap bare på størrelse med nasjoner. Etter to år med megafusjoner overgår de hele kontinenter. Den samlede verdien av verdens fem største medisinselskap er det dobbelte av det samlede nasjonalproduktet til alle afrikanske land sør for Sahara.. Innflytelsen deres er mange ganger større fordi de kan sette ressursene direkte inn mot styrespakene for vestlig makt.”
Store farmasikonsern som Johnson & Johnson, Pfizer, GlaxoSmithKline, Sanofi-Aventis, Novartis og AstraZeeca kontrollerer all forskning og produktutvikling. Disse ”sju store” hadde i 2009 en samlet omsetning på 316 milliarder dollar og en netto fortjeneste på 58 milliarder dollar. Til sammenlikning: Det norske brutto nasjonalproduktet var det samme året 381 milliarder dollar.
EØS-avtalen førte ikke bare til at importmonopolet forsvant, men også til at internasjonale storkonsern tok kontrollen både over grossistleddet og apotekene våre. 95 prosent av apotekene inngår i dag i tre utenlandskeide kjeder som tar ut mesteparten av fortjenesten på apotekleddet. Det er derfor ikke forbrukerne som har tjent på overgangen til en rent markedsretta medisinbransje i Norge.
Celisio-konsernet, som overtok Medisinaldepotet, er det største i Europa innen engros- og detaljsalg av legemidler. Konsernet har 47.000 ansatte, har 2.300 egne apotek, forsyner 65.000 apotek med medisiner og har virksomhet i 27 land. Apotekene til konsernet ga både i 2009 og 2010 et overskudd nå nesten 34 prosent av omsetningen.
NMD har i dag en markedsandel i Norge på rundt 50 prosent. Kundene er i hovedsak apotek, sykehus, bedrifter med tilvirkertillatelse og andre grossister. NMD eier i tillegg Vituskjedens 178 apotek.
I dag må Norge i alle detaljer følge EUs lovgivning på farmasiområdet. Denne lovgivningen drives i stor grad fram av farmasibransjen og ikke av helseinteresser. Det skyldes godt organisert lobbyvirksomhet fra bransjen, men også at farmasikonsern er bygd systematisk inn i EUs beslutningsorgan for viktige deler av helsepolitikken.
Store konsern er for eksempel svært godt representert i EUs ekspertgrupper. Storkonsern har 25 av de 36 medlemmene i ekspertgruppa for mat, dyre- og plantehelse. I ekspertgruppa for landbruksforedlingens konkurransekraft er - utenom regjeringene - 16 av 19 fra storkonsern. I alkohol- og helseforumet er 15 av 25 fra storkonsern.
Farmasibransjen fremmer sine interesser på mange måter. Mange medisin- og legetidsskrift er i sin helhet finansiert av farmasikonsern.
EU har delegert mye av helsepolitikken til helsebyrået sitt i London, European Medicines Agency (EMA). I det sentrale styret er det to som representerer store europeiske pasientorganisasjoner, European Patients Forum (EPF) og the European Federation of Neurological Associations (EFNA). EFNA fikk i 2008 tilskudd fra farmasikonsern som dekket 91 prosent av budsjettet. EPF får også store bidrag fra farmasibransjen. Også andre pasientorganisasjoner får mye av inntektene sine fra farmasikonsern.
Farmasibransjen ser seg godt tjent med å skyve pasientorganisasjoner foran seg for å fremme sine interesser. Et godt dokumentert eksempel var kampanjen for å få vedtatt EUs direktiv om ”patent på liv”. På avstemningsdagen i juli 1997 lød slagordet “Ingen patenter, ingen helbredelse” fra rullestolbrukere fra pasientorganisasjoner i flere EU-land utafor parlamentsbygningen i Strasbourg.
Farmasigiganten Smithkline Beecham var en av de mest aggressive i kampanjen for patentdirektivet. Etter egne opplysninger brukte konsernet 30 millioner ecu, den gang en kvart milliard norske kroner, på kampanjen.
”Legemiddelbransjen har lenge vært dominert av store multinasjonale firmaer og har den største inntjeningen av alle bransjer i verden” (NOU 1997: 6 - Rammevilkår for omsetning av legemidler)
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 29/10-2011)
Ingen bransje har så stor fortjeneste på omsetningen sin som den internasjonale farmasibransjen. Bransjen har penger nok til å sikre sine egne politiske rammevilkår – og det blir det bare enda mer penger av.
For å få en viss kontroll over medisinmarkedet i Norge ble Norsk Medisinaldepot (NMD) oppretta i 1957 og gitt enerett på import og videresalg av legemidler til apotekene. Hensikten var å sikre trygg tilgang på legemidler over hele landet til like og lavest mulig priser. Den statseide legemiddelgrossisten skulle også bidra til sikker og riktig legemiddelbruk, og driften skulle balansere økonomisk.
Det var heftig politisk strid om opprettelsen av Medisinaldepotet, og særlig Høyre gikk sterkt imot. Men alle regjeringer opprettholdt eneretten på import og videresalg av legemidler – helt til EØS ble satt på den politiske dagsordenen fra 1990.
EØS førte til at vi ikke lenger kunne stille behovskrav ved godkjenning av nye legemidler, ikke bare krav til kvalitet, effekt og sikkerhet. Dette var ingen uskyldig endring. Behovskravet var innført for å hindre en uoversiktlig og fordyrende overflod av nesten identiske legemidler. Et nytt legemiddel skulle bare godkjennes hvis det var bedre eller på andre måter gunstigere enn de eksisterende legemidlene.
De var bare de partiene som var mot EØS-avtalen, SV og Senterpartiet, som stemte for å videreføre eneretten. De så NMD som viktig for å ivareta helsepolitiske hensyn overfor en internasjonalt organisert og rent markedsstyrt farmasibransje med full kontroll over utviklingen og markedsføringen av nye medisiner. Med eneretten til NMD kunne myndighetene sikre trygg beredskapslagring av legemidler. Slik er det ikke lenger.
Medisinaldepotet ble delprivatisert i 1997 mot stemmene til Senterpartiet, SV og RV og ble solgt til Celisio-konsernet i 2001. Det var på denne tida, rundt århundreskiftet, at farmasibransjen samla seg i gigantkonsern. The Guardian beskrev situasjonen slik i juni 2001: ”For ikke lenge sia var medisinselskap bare på størrelse med nasjoner. Etter to år med megafusjoner overgår de hele kontinenter. Den samlede verdien av verdens fem største medisinselskap er det dobbelte av det samlede nasjonalproduktet til alle afrikanske land sør for Sahara.. Innflytelsen deres er mange ganger større fordi de kan sette ressursene direkte inn mot styrespakene for vestlig makt.”
Store farmasikonsern som Johnson & Johnson, Pfizer, GlaxoSmithKline, Sanofi-Aventis, Novartis og AstraZeeca kontrollerer all forskning og produktutvikling. Disse ”sju store” hadde i 2009 en samlet omsetning på 316 milliarder dollar og en netto fortjeneste på 58 milliarder dollar. Til sammenlikning: Det norske brutto nasjonalproduktet var det samme året 381 milliarder dollar.
EØS-avtalen førte ikke bare til at importmonopolet forsvant, men også til at internasjonale storkonsern tok kontrollen både over grossistleddet og apotekene våre. 95 prosent av apotekene inngår i dag i tre utenlandskeide kjeder som tar ut mesteparten av fortjenesten på apotekleddet. Det er derfor ikke forbrukerne som har tjent på overgangen til en rent markedsretta medisinbransje i Norge.
Celisio-konsernet, som overtok Medisinaldepotet, er det største i Europa innen engros- og detaljsalg av legemidler. Konsernet har 47.000 ansatte, har 2.300 egne apotek, forsyner 65.000 apotek med medisiner og har virksomhet i 27 land. Apotekene til konsernet ga både i 2009 og 2010 et overskudd nå nesten 34 prosent av omsetningen.
NMD har i dag en markedsandel i Norge på rundt 50 prosent. Kundene er i hovedsak apotek, sykehus, bedrifter med tilvirkertillatelse og andre grossister. NMD eier i tillegg Vituskjedens 178 apotek.
I dag må Norge i alle detaljer følge EUs lovgivning på farmasiområdet. Denne lovgivningen drives i stor grad fram av farmasibransjen og ikke av helseinteresser. Det skyldes godt organisert lobbyvirksomhet fra bransjen, men også at farmasikonsern er bygd systematisk inn i EUs beslutningsorgan for viktige deler av helsepolitikken.
Store konsern er for eksempel svært godt representert i EUs ekspertgrupper. Storkonsern har 25 av de 36 medlemmene i ekspertgruppa for mat, dyre- og plantehelse. I ekspertgruppa for landbruksforedlingens konkurransekraft er - utenom regjeringene - 16 av 19 fra storkonsern. I alkohol- og helseforumet er 15 av 25 fra storkonsern.
Farmasibransjen fremmer sine interesser på mange måter. Mange medisin- og legetidsskrift er i sin helhet finansiert av farmasikonsern.
EU har delegert mye av helsepolitikken til helsebyrået sitt i London, European Medicines Agency (EMA). I det sentrale styret er det to som representerer store europeiske pasientorganisasjoner, European Patients Forum (EPF) og the European Federation of Neurological Associations (EFNA). EFNA fikk i 2008 tilskudd fra farmasikonsern som dekket 91 prosent av budsjettet. EPF får også store bidrag fra farmasibransjen. Også andre pasientorganisasjoner får mye av inntektene sine fra farmasikonsern.
Farmasibransjen ser seg godt tjent med å skyve pasientorganisasjoner foran seg for å fremme sine interesser. Et godt dokumentert eksempel var kampanjen for å få vedtatt EUs direktiv om ”patent på liv”. På avstemningsdagen i juli 1997 lød slagordet “Ingen patenter, ingen helbredelse” fra rullestolbrukere fra pasientorganisasjoner i flere EU-land utafor parlamentsbygningen i Strasbourg.
Farmasigiganten Smithkline Beecham var en av de mest aggressive i kampanjen for patentdirektivet. Etter egne opplysninger brukte konsernet 30 millioner ecu, den gang en kvart milliard norske kroner, på kampanjen.
”Legemiddelbransjen har lenge vært dominert av store multinasjonale firmaer og har den største inntjeningen av alle bransjer i verden” (NOU 1997: 6 - Rammevilkår for omsetning av legemidler)
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 29/10-2011)
En søndag i Paris
Den største utfordringen: Den gjensidige mistenksomheten mellom bankene
Søndag skal alt ordne seg. Det skal de 27 regjeringssjefene i EU få til når de møtes til toppmøte i Paris. Eller kanskje blir det nytt møte onsdag til uka? Siden det er så mye som må ordnes.
Det mest akutte er Hellas som er på kanten av stupet. Det angivelig så storslagne lånet fra mai 2010 på 110 milliarder euro fra EU-land og IMF var ikke en gang en kortsiktig løsning.
Den haltende greske økonomien hadde ingen mulighet til å betjene den statsgjelda som alt på forhånd hadde samla seg opp gjennom år med (godt skjulte) underskudd på statsbudsjettet. Media presenterte milliardlånet som solidarisk hjelp til et folk i nød. I praksis var det brutal og stadig hardere seigpining av stadig mer fortvilte mennesker. Hver euro i krisepakka var gitt som lån som økte den statsgjelda som på forhånd hadde overbelasta den greske økonomien.
Alle ”informerte”, økonomi-journalister så vel som regjeringssjefer, har i halvannet år visst at før eller seinere måtte store deler av den greske statsgjelda slettes. Men hvor mye måtte slettes for at det skulle bli mulig å betjene restgjelda? Og hvem av kreditorene skulle ta tapene, hvilke banker og hvilke regjeringer?
Det vil bli diskutert i Paris på søndag. Rundt forhandlingsbordet vil det ligge en tung eim av bitterhet, for alle veit at om de hadde tatt tyren ved horna for halvannet år sia, ville ”alt” vært så mye bedre:
- På finansmarkedene trengte ikke uroen slått over i frykt som nærmer seg panikk: Hva om Hellas er Europas Lehman Brothers - og om en gresk konkurs eller kraftig gjeldsnedskriving utløser ei finanskrise verre enn den som slo til høsten 2008?
- I halvannet år har den greske befolkningen, måned for måned, fått det verre: Færre jobber, lavere lønn og pensjoner, høyere skatter og avgifter (for dem som ikke kan sno seg unna). Og det verste: uten noen lysning i horisonten.
Desperat og blind protest bærer ingen løsning i seg – på gresk jord. Den greske statsledelsen er maktesløs - og er i praksis avsatt av IMF, et par mektige EU-regjeringer og den ansiktsløse makta på finansmarkedene.
Men det er intensiteten og omfanget av protestene som mer enn noe annet tvinger regjeringssjefene til å møtes og møtes – denne gang i Paris. De indignerte har okkupert offentlige rom og avisforsider også i Spania, Italia, Portugal – og USA. De har foreløpig ikke klart å samle seg om politiske krav som peker utover krisa. Men de som hersker, må vise troverdig handlekraft for å dempe den sosiale uroen slik at den ikke slår om i sosiale opprør.
Hva kan så regjeringssjefene by på denne søndagen i Paris?
Hellas er et lite land i folketall. Den greske statsgjelda er stor etter greske mål – 350 milliarder euro – likevel bare et snaut norsk oljefond. Det ville ikke vært noe problem for de andre EU-statene å fjerne hele gjelda på et øyeblikk. Det ville det heller ikke vært for EUs sentralbank som kunne ha trykt opp 350 milliarder ekstra eurosedler. Men hvilket signal ville slikt sende til andre regjeringer som kunne fristes til å gjøre som de greske regjeringene før Papandreou?
I mai 2010 var gjeldsnedskriving tabu. Lånet på 110 milliarder euro fikk være nok. For gjeldsnedskriving kunne utløse det bankraset som det var penger nok i statskassene til å hindre høsten 2008.
Tyske og franske banker er mest utsatt i Hellas, de franske enda mer enn de tyske. Det er en av grunnene til at Angela Merkel og Nicolas Sarkozy har hatt mer enn nok å snakke om det siste året. Og en av de mange grunnene at det ikke er lett for dem å finne løsninger som begge ser seg (like) tjent med.
Det siste halvåret har gjeldsnedskriving ikke lenger vært tabu. I juli ble det enighet om at de som hadde lånt den greske staten penger, kunne gjøre om deler av lånet til statsobligasjoner med høyeste sikkerhetsgaranti, ratingselskapenes tre store Aer. Men de måtte godta å vente i 30 år på at obligasjonene skulle bli innløst. Bankene regna seg fram til at de dermed tapte 21 prosent av det de hadde lånt Hellas.
Nå, i oktober, er Merkel og Sarkozy gått enda et par trinn ned den samme trappa. Angela Merkel vil nå halvere den greske statsgjelda, mens Sarkozy av forståelige grunner vil nøye seg med en nedskriving på 30 prosent.
Men alt slikt skulle bare vært gjort for halvannet år sia. Da var den greske gjelda mindre, men viktigst: Da kunne det ha hindra at den gryende panikken på finansmarkedene så ubønnhørlig hadde skjøvet Irland og Portugal stadig nærmere samme stup som Hellas vipper på kanten av. Fra i sommer skyves Spania og Italia i samme retning.
Tre utfordringer venter i Paris. Den minste er å berge den greske økonomien.
Langt verre blir det å øke rammene for EUs hjelpefond for land i krise. I mai 2010 ble ramma satt til 440 milliarder euro. Halvparten er alt gått ut med de låna som er stilt til rådighet for Hellas, Irland og Portugal. Må Spania og Italia ”hjelpes” på samme måte, må ramma opp i det 5-6-dobbelte.
Hvilke statskasser vil la seg lette for så mye, når ingen i dagens kriseuvisshet kan vite om det som lånes ut noen gang kommer tilbake igjen?
Et fransk forslag er at krisefondet skal ha en ”egenkapital” på 25 prosent, og at resten lånes på åpne markeder. Men hvis mulige långivere har samme risikovurdering som regjeringene, til hvilken rente vil slike lån da bli gitt?
Den verste utfordringen er å få vekk den økende mistenksomheten og den gjensidige mistilliten mellom aktørene på finansmarkedene. ”Alle”, økonomi-journalister og regjeringer, ser bare én vei ut av uføret: De europeiske storbankene må øke kapitalgrunnlaget sitt slik at de på ny har tillit på finansmarkedene, det vil i praksis si til hverandre.
Regjeringene vil at bankene skal skaffe seg ny kapital fra eierne (aksjonærene) og fra det åpne markedet. Bankene vil ha offentlige penger. Den dragkampen blir ikke løst i Paris. Men retorikken omkring en mulig løsning kan likevel bli feira med fanfarer.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 22/10-2011)
Søndag skal alt ordne seg. Det skal de 27 regjeringssjefene i EU få til når de møtes til toppmøte i Paris. Eller kanskje blir det nytt møte onsdag til uka? Siden det er så mye som må ordnes.
Det mest akutte er Hellas som er på kanten av stupet. Det angivelig så storslagne lånet fra mai 2010 på 110 milliarder euro fra EU-land og IMF var ikke en gang en kortsiktig løsning.
Den haltende greske økonomien hadde ingen mulighet til å betjene den statsgjelda som alt på forhånd hadde samla seg opp gjennom år med (godt skjulte) underskudd på statsbudsjettet. Media presenterte milliardlånet som solidarisk hjelp til et folk i nød. I praksis var det brutal og stadig hardere seigpining av stadig mer fortvilte mennesker. Hver euro i krisepakka var gitt som lån som økte den statsgjelda som på forhånd hadde overbelasta den greske økonomien.
Alle ”informerte”, økonomi-journalister så vel som regjeringssjefer, har i halvannet år visst at før eller seinere måtte store deler av den greske statsgjelda slettes. Men hvor mye måtte slettes for at det skulle bli mulig å betjene restgjelda? Og hvem av kreditorene skulle ta tapene, hvilke banker og hvilke regjeringer?
Det vil bli diskutert i Paris på søndag. Rundt forhandlingsbordet vil det ligge en tung eim av bitterhet, for alle veit at om de hadde tatt tyren ved horna for halvannet år sia, ville ”alt” vært så mye bedre:
- På finansmarkedene trengte ikke uroen slått over i frykt som nærmer seg panikk: Hva om Hellas er Europas Lehman Brothers - og om en gresk konkurs eller kraftig gjeldsnedskriving utløser ei finanskrise verre enn den som slo til høsten 2008?
- I halvannet år har den greske befolkningen, måned for måned, fått det verre: Færre jobber, lavere lønn og pensjoner, høyere skatter og avgifter (for dem som ikke kan sno seg unna). Og det verste: uten noen lysning i horisonten.
Desperat og blind protest bærer ingen løsning i seg – på gresk jord. Den greske statsledelsen er maktesløs - og er i praksis avsatt av IMF, et par mektige EU-regjeringer og den ansiktsløse makta på finansmarkedene.
Men det er intensiteten og omfanget av protestene som mer enn noe annet tvinger regjeringssjefene til å møtes og møtes – denne gang i Paris. De indignerte har okkupert offentlige rom og avisforsider også i Spania, Italia, Portugal – og USA. De har foreløpig ikke klart å samle seg om politiske krav som peker utover krisa. Men de som hersker, må vise troverdig handlekraft for å dempe den sosiale uroen slik at den ikke slår om i sosiale opprør.
Hva kan så regjeringssjefene by på denne søndagen i Paris?
Hellas er et lite land i folketall. Den greske statsgjelda er stor etter greske mål – 350 milliarder euro – likevel bare et snaut norsk oljefond. Det ville ikke vært noe problem for de andre EU-statene å fjerne hele gjelda på et øyeblikk. Det ville det heller ikke vært for EUs sentralbank som kunne ha trykt opp 350 milliarder ekstra eurosedler. Men hvilket signal ville slikt sende til andre regjeringer som kunne fristes til å gjøre som de greske regjeringene før Papandreou?
I mai 2010 var gjeldsnedskriving tabu. Lånet på 110 milliarder euro fikk være nok. For gjeldsnedskriving kunne utløse det bankraset som det var penger nok i statskassene til å hindre høsten 2008.
Tyske og franske banker er mest utsatt i Hellas, de franske enda mer enn de tyske. Det er en av grunnene til at Angela Merkel og Nicolas Sarkozy har hatt mer enn nok å snakke om det siste året. Og en av de mange grunnene at det ikke er lett for dem å finne løsninger som begge ser seg (like) tjent med.
Det siste halvåret har gjeldsnedskriving ikke lenger vært tabu. I juli ble det enighet om at de som hadde lånt den greske staten penger, kunne gjøre om deler av lånet til statsobligasjoner med høyeste sikkerhetsgaranti, ratingselskapenes tre store Aer. Men de måtte godta å vente i 30 år på at obligasjonene skulle bli innløst. Bankene regna seg fram til at de dermed tapte 21 prosent av det de hadde lånt Hellas.
Nå, i oktober, er Merkel og Sarkozy gått enda et par trinn ned den samme trappa. Angela Merkel vil nå halvere den greske statsgjelda, mens Sarkozy av forståelige grunner vil nøye seg med en nedskriving på 30 prosent.
Men alt slikt skulle bare vært gjort for halvannet år sia. Da var den greske gjelda mindre, men viktigst: Da kunne det ha hindra at den gryende panikken på finansmarkedene så ubønnhørlig hadde skjøvet Irland og Portugal stadig nærmere samme stup som Hellas vipper på kanten av. Fra i sommer skyves Spania og Italia i samme retning.
Tre utfordringer venter i Paris. Den minste er å berge den greske økonomien.
Langt verre blir det å øke rammene for EUs hjelpefond for land i krise. I mai 2010 ble ramma satt til 440 milliarder euro. Halvparten er alt gått ut med de låna som er stilt til rådighet for Hellas, Irland og Portugal. Må Spania og Italia ”hjelpes” på samme måte, må ramma opp i det 5-6-dobbelte.
Hvilke statskasser vil la seg lette for så mye, når ingen i dagens kriseuvisshet kan vite om det som lånes ut noen gang kommer tilbake igjen?
Et fransk forslag er at krisefondet skal ha en ”egenkapital” på 25 prosent, og at resten lånes på åpne markeder. Men hvis mulige långivere har samme risikovurdering som regjeringene, til hvilken rente vil slike lån da bli gitt?
Den verste utfordringen er å få vekk den økende mistenksomheten og den gjensidige mistilliten mellom aktørene på finansmarkedene. ”Alle”, økonomi-journalister og regjeringer, ser bare én vei ut av uføret: De europeiske storbankene må øke kapitalgrunnlaget sitt slik at de på ny har tillit på finansmarkedene, det vil i praksis si til hverandre.
Regjeringene vil at bankene skal skaffe seg ny kapital fra eierne (aksjonærene) og fra det åpne markedet. Bankene vil ha offentlige penger. Den dragkampen blir ikke løst i Paris. Men retorikken omkring en mulig løsning kan likevel bli feira med fanfarer.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 22/10-2011)
En euro til besvær
Hvor i Europa er det et folkekrav å bli del av en sentralstyrt europeisk storstat?
Framtida for EUs valutaunion er mer enn uviss. Tåler den at Hellas går konkurs eller blir tvunget ut av valutafellesskapet? Kan Berlusconis Italia berges, og hvem vil det? Ender det med at Tyskland går tilbake til D-marken sammen med Nederland og Finland?
Da etableringen av EUs valutaunion ble diskutert på 1990-tallet, ble debatten fra mange hold oppsummert slik: Mens politikerne definerte valutaunionen som et godt fundert økonomisk prosjekt, så økonomene den som et tvilsomt økonomisk prosjekt, men som et nødvendig politisk prosjekt hvis en skulle samle "Europa" til en "stadig tettere union" - det som ifølge alle EU-traktater er målet med EU-prosjektet.
Fra alle avskygninger av økonomer var advarslene mange:
- I 1997, to år før valutaunionen ble til, gikk 350 europeiske økonomer sammen om et åpent brev til EU-regjeringene med beskjed om at pengeunionen ville fjerne viktige politiske styringsverktøy og forverre framtidige kriser.
- Samme året skrev Milton Friedman, den ledende nyliberale ideologen, en kronikk i Die Zeit der han advarte mot pengeunionen fordi den ville øke de politiske spenningene internt i EU.
- Ut på høsten 1997 brukte milliardæren og storspekulanten George Soros også Die Zeit for å varsle at en felles EU-valuta kunne ødelegge hele EU.
- I februar 1998 krevde 155 tyske økonomer at pengeunionen måtte utsettes. De aktuelle medlemslandene hadde fortsatt så ulik økonomisk struktur at en pengeunion bare ville forsterke ulikhetene.
- Samtidig kom Reimut Jochimsen fra ledelsen i Bundesbank ut med ei bok der hovedbudskapet var at dagens økonomiske problemer bare var “barnemat” mot dem som ville utvikle seg hvis euroen ble felles valuta.
Det var nok å se seg om. I 1998 hadde Storbritannia bruk for å heve renta for å dempe presset i økonomien, mens Tyskland og Frankrike hadde bruk for lav rente for å få hjula i gang. Men våren 1998 bestemte statslederne seg for å etablere valutaunionen fra januar 1999. Britene var føre var og holdt seg utafor.
Fem EU-valutaer hadde etter at valutaunionen ble traktatfesta i Maastricht i desember 1991, på sju år tapt mer enn 20 prosent i verdi i forhold de mest stabile EU-valutaene, tyske D-mark og hollandske gylden. Det var all mulig grunn til å spørre: Hva ville ha skjedd med bedrifter i Spania og Italia dersom de etter 1991 hadde måttet konkurrere med Tyskland og Nederland på basis av en valuta like sterk som D-mark og gylden?
Det er akkurat den situasjonen bedrifter i Spania og Italia sliter med i dag. Svaret er opplagt: Valutaunioner kan fungere uten altfor mange gnisninger når det er ”gode tider” i alle medlemsland – når alle land opplever vekst, når det er balanse i handelen medlemsstatene i mellom og når ingen store land utkonkurrerer andre medlemsland. Når noe av dette skjærer seg, oppstår det spenninger som valutafellesskapet bare forsterker. For tida skjærer det seg på kryss og tvers i EU.
I slike situasjoner er ingen ting verre for EU enn at franske, tyske eller italienske velgere legger skylda på EU - eller de andre i EU - for at de kommer dårligere ut enn folk på den andre sida av grensa. Når sosiale spenninger gis en nasjonal fortolkning, kan situasjonen i dagens Europa fort bli eksplosiv. Det er for lengst EUs grunnproblem.
Men det er ikke bare nasjonale spenninger som skjerpes. Sosiale spenninger vil også øke, for land som blir hengende etter, har - innen valutaunionen - få andre veier å gå enn å legge byrdene på folk flest: enten ved at skatter og avgifter økes, eller ved at offentlige utgifter kuttes, for eksempel med kutt i offentlige ytelser (skole og helse), masseoppsigelser, lavere lønn og lavere pensjoner.
Jacques Delors, presidenten for EU-kommisjonen fra 1985-94, og den viktigste pådriveren både for det indre markedet og valutaunionen, ble etter hvert en skarp kritiker av den valutaunionen han jobba så iherdig for å få til.
Men Delors hadde også lansert visjonen om EUs "sosiale dimensjon", det nettverket av sosiale ordninger som skulle gi folk grunnleggende trygghet for jobb og velferd midt oppe i konkurransen på det indre markedet. Det prosjektet mislyktes. Kapitalen fikk sine friheter til å flyttes hvor som helst profitten var størst, arbeidsfolk fikk friheten til å flytte etter. Delors la etter hvert ikke fingrene i mellom: Den sosiale hensynsløsheten i ØMU-prosjektet kunne sprenge hele prosjektet.
EUs pengeunion ØMU er derfor på ingen måte “dømt til å lykkes”. Og den kan bare lykkes hvis pengeunionen inngår i et prosjekt av langt større rekkevidde - og med enda større risiko: det å bygge om EU til en sentralisert storstat midt i Europa.
Det viser all erfaring med tidligere pengeunioner i Europa. De fleste av dem oppsto på 1800-tallet, og de tre pengeunionene som overlevde, var der hvor pengeunionen var utgangspunktet for å bygge en ny stat av tidligere uavhengige kantoner (Sveits) eller av bystater og fyrstedømmer (Tyskland og Italia).
De andre pengeunionene, den tysk-østerrikske pengeunionen fra 1857, pengeunionen mellom Belgia, Frankrike, Sveits og Italia fra 1865 og pengeunionen mellom Norge, Sverige og Danmark fra 1872 brøt sammen nettopp fordi disse pengeunionene ikke ble gjort til grunnmur for en felles statsdannelse.
Harvard-økonomen Dani Rodrik sa det slik i 1998: “Historisk sett har vi aldri hatt en myntunion uten en forbundsregjering. Med mindre EU raskt får skapt en politisk union som kan føre en felles økonomisk politikk, blir ØMUen en katastrofe for Europa og verden.”
Ingen vil ha katastrofen, men hvor i Europa er det et folkekrav å bli del av en sentralstyrt europeisk storstat?
- Ekstremt tett og ugjenkallelig
En valutaunion vil gi "et tap i nasjonal suverenitet over den økonomiske og monetære politikk så alvorlig at det sannsynligvis bare kan tåles innen rammene av en ekstremt tett og ugjenkallelig politisk integrasjon" (Karl Otto Pöhl, mangeårig sjef for Bundesbank og en hovedarkitekt bak EUs valutaunion.)
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 15/10-2011)
Framtida for EUs valutaunion er mer enn uviss. Tåler den at Hellas går konkurs eller blir tvunget ut av valutafellesskapet? Kan Berlusconis Italia berges, og hvem vil det? Ender det med at Tyskland går tilbake til D-marken sammen med Nederland og Finland?
Da etableringen av EUs valutaunion ble diskutert på 1990-tallet, ble debatten fra mange hold oppsummert slik: Mens politikerne definerte valutaunionen som et godt fundert økonomisk prosjekt, så økonomene den som et tvilsomt økonomisk prosjekt, men som et nødvendig politisk prosjekt hvis en skulle samle "Europa" til en "stadig tettere union" - det som ifølge alle EU-traktater er målet med EU-prosjektet.
Fra alle avskygninger av økonomer var advarslene mange:
- I 1997, to år før valutaunionen ble til, gikk 350 europeiske økonomer sammen om et åpent brev til EU-regjeringene med beskjed om at pengeunionen ville fjerne viktige politiske styringsverktøy og forverre framtidige kriser.
- Samme året skrev Milton Friedman, den ledende nyliberale ideologen, en kronikk i Die Zeit der han advarte mot pengeunionen fordi den ville øke de politiske spenningene internt i EU.
- Ut på høsten 1997 brukte milliardæren og storspekulanten George Soros også Die Zeit for å varsle at en felles EU-valuta kunne ødelegge hele EU.
- I februar 1998 krevde 155 tyske økonomer at pengeunionen måtte utsettes. De aktuelle medlemslandene hadde fortsatt så ulik økonomisk struktur at en pengeunion bare ville forsterke ulikhetene.
- Samtidig kom Reimut Jochimsen fra ledelsen i Bundesbank ut med ei bok der hovedbudskapet var at dagens økonomiske problemer bare var “barnemat” mot dem som ville utvikle seg hvis euroen ble felles valuta.
Det var nok å se seg om. I 1998 hadde Storbritannia bruk for å heve renta for å dempe presset i økonomien, mens Tyskland og Frankrike hadde bruk for lav rente for å få hjula i gang. Men våren 1998 bestemte statslederne seg for å etablere valutaunionen fra januar 1999. Britene var føre var og holdt seg utafor.
Fem EU-valutaer hadde etter at valutaunionen ble traktatfesta i Maastricht i desember 1991, på sju år tapt mer enn 20 prosent i verdi i forhold de mest stabile EU-valutaene, tyske D-mark og hollandske gylden. Det var all mulig grunn til å spørre: Hva ville ha skjedd med bedrifter i Spania og Italia dersom de etter 1991 hadde måttet konkurrere med Tyskland og Nederland på basis av en valuta like sterk som D-mark og gylden?
Det er akkurat den situasjonen bedrifter i Spania og Italia sliter med i dag. Svaret er opplagt: Valutaunioner kan fungere uten altfor mange gnisninger når det er ”gode tider” i alle medlemsland – når alle land opplever vekst, når det er balanse i handelen medlemsstatene i mellom og når ingen store land utkonkurrerer andre medlemsland. Når noe av dette skjærer seg, oppstår det spenninger som valutafellesskapet bare forsterker. For tida skjærer det seg på kryss og tvers i EU.
I slike situasjoner er ingen ting verre for EU enn at franske, tyske eller italienske velgere legger skylda på EU - eller de andre i EU - for at de kommer dårligere ut enn folk på den andre sida av grensa. Når sosiale spenninger gis en nasjonal fortolkning, kan situasjonen i dagens Europa fort bli eksplosiv. Det er for lengst EUs grunnproblem.
Men det er ikke bare nasjonale spenninger som skjerpes. Sosiale spenninger vil også øke, for land som blir hengende etter, har - innen valutaunionen - få andre veier å gå enn å legge byrdene på folk flest: enten ved at skatter og avgifter økes, eller ved at offentlige utgifter kuttes, for eksempel med kutt i offentlige ytelser (skole og helse), masseoppsigelser, lavere lønn og lavere pensjoner.
Jacques Delors, presidenten for EU-kommisjonen fra 1985-94, og den viktigste pådriveren både for det indre markedet og valutaunionen, ble etter hvert en skarp kritiker av den valutaunionen han jobba så iherdig for å få til.
Men Delors hadde også lansert visjonen om EUs "sosiale dimensjon", det nettverket av sosiale ordninger som skulle gi folk grunnleggende trygghet for jobb og velferd midt oppe i konkurransen på det indre markedet. Det prosjektet mislyktes. Kapitalen fikk sine friheter til å flyttes hvor som helst profitten var størst, arbeidsfolk fikk friheten til å flytte etter. Delors la etter hvert ikke fingrene i mellom: Den sosiale hensynsløsheten i ØMU-prosjektet kunne sprenge hele prosjektet.
EUs pengeunion ØMU er derfor på ingen måte “dømt til å lykkes”. Og den kan bare lykkes hvis pengeunionen inngår i et prosjekt av langt større rekkevidde - og med enda større risiko: det å bygge om EU til en sentralisert storstat midt i Europa.
Det viser all erfaring med tidligere pengeunioner i Europa. De fleste av dem oppsto på 1800-tallet, og de tre pengeunionene som overlevde, var der hvor pengeunionen var utgangspunktet for å bygge en ny stat av tidligere uavhengige kantoner (Sveits) eller av bystater og fyrstedømmer (Tyskland og Italia).
De andre pengeunionene, den tysk-østerrikske pengeunionen fra 1857, pengeunionen mellom Belgia, Frankrike, Sveits og Italia fra 1865 og pengeunionen mellom Norge, Sverige og Danmark fra 1872 brøt sammen nettopp fordi disse pengeunionene ikke ble gjort til grunnmur for en felles statsdannelse.
Harvard-økonomen Dani Rodrik sa det slik i 1998: “Historisk sett har vi aldri hatt en myntunion uten en forbundsregjering. Med mindre EU raskt får skapt en politisk union som kan føre en felles økonomisk politikk, blir ØMUen en katastrofe for Europa og verden.”
Ingen vil ha katastrofen, men hvor i Europa er det et folkekrav å bli del av en sentralstyrt europeisk storstat?
- Ekstremt tett og ugjenkallelig
En valutaunion vil gi "et tap i nasjonal suverenitet over den økonomiske og monetære politikk så alvorlig at det sannsynligvis bare kan tåles innen rammene av en ekstremt tett og ugjenkallelig politisk integrasjon" (Karl Otto Pöhl, mangeårig sjef for Bundesbank og en hovedarkitekt bak EUs valutaunion.)
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 15/10-2011)
Vikarbyrådirektivet
NHO ser seg tjent med friest mulig utleie av arbeidstakere. Hva mener Fellesforbundet?
EUs vikarbyrådirektiv er sentral sak på landsmøtet til Fellesforbundet som starta i går. Direktivet har både gode og dårlige sider. Det som er bra, er at direktivet i prinsippet skal gi innleide arbeidere samme lønns- og arbeidsforhold som de fast ansatte – hvis ikke den staten der arbeidet foregår, utnytter unntaksbestemmelser til å vedta noe annet. Direktivet er uklart på et viktig punkt: hva vil “samme lønns- og arbeidsforhold” bety i praksis, bl.a. på innleiebedrifter uten tariffavtale?
Det å gi innleide arbeidere samme lønns- og arbeidsforhold som de fast ansatte, kan vi her i Norge få til uten å ta direktivet inn i EØS-avtalen. Det kan skje ved en kombinasjon av vedtak i Stortinget og ved avtaler mellom partene i arbeidslivet. Vi trenger ikke direktivet for å gjennomføre slike endringer.
Det som er klart betenkelig, er at direktivet vil føre til at inn- og utleie av arbeidstakere blir langt mer vanlig enn i dag. Det er det viktigste formålet med direktivet.
Hvis vi godtar å ta direktivet inn i EØS-avtalen, pålegger direktivet oss å fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”. For å fjerne slike hindringer kan det bli nødvendig å endre lovregler og tariffbestemmelser.
Både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere. Arbeidsmiljølovens § 14-12 sier at innleie av arbeidskraft bare kan skje hvis det dreier seg om arbeid der loven åpner for midlertidig ansettelse.
Midlertidig ansettelse kan etter lovens § 14-9 bare brukes i helt bestemte situasjoner. De to viktigste er når ”arbeidets karakter tilsier det, og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres” og når det dreier seg om et vikariat for en avgrensa periode.
Faren er stor også for avtaler som partene i arbeidslivet har inngått og som har til formål å begrense eller styre bruken av innleie. Her er noen av dem:
· Fellesforbundet har en avtale med Byggenæringens landsforbund om at det skal forhandles om innleie. Arbeidsgiveren kan ikke avgjøre slikt på egen hånd. EL&IT-forbundet har en tilsvarende avtale med Energibedriftenes landsforening.
· EL&IT-forbundet har en avtale med Norsk Teknologi (NHO) som for elektrofagene ikke åpner for innleie fra vikarbyråer i det hele tatt, bare fra bedrifter som er godkjente opplæringsbedrifter og har minimum 50 % egenproduksjon. I tillegg forutsettes det forhandlinger hvis omfanget av innleie er mer enn 10 % av ansatte i fagområdet.
· Heisoverenskomsten til EL&IT-forbundet fastslår at ”innleie skal foregå fra bedrifter som ikke har som formål å drive utleie”
· NNN har flere tariffavtaler, bl.a. med NHO Mat og Bio og med Landbrukets Arbeidsgiverforening om at direkte ansettelser skal forsøkes før det åpnes for bruk av vikarbyråer, og at det skal forhandles før det avgjøres om vikarbyråer skal brukes.
Setter vikarbyrådirektivet slike avtaler til side, er det første gang EU-regler griper inn mot innholdet i norske tariffavtaler og mot den retten som partene i arbeidslivet har til å inngå slike avtaler.
Dette har fått NTL, Norsk Transportarbeiderforbund og EL & IT-forbundet til å kreve at Norge reserverer seg mot vikarbyrådirektivet. Motforestillingene er sterke også innen Fagforbundet og Skolenes Landsforbund. Handel og Kontor ber om at regjeringen avklarer ”at norsk lov- og avtaleverk ikke forringes” og mener at den ”må vurdere om man skal nedlegge veto” mot direktivet hvis det ikke avklares.
LO-sekretariatet har enstemmig godtatt vikarbyrådirektivet. Enstemmigheten var overraskende siden flere LO-forbund, LO-foreningene i de fem største byene og mange foreninger og klubber har krevd at Norge reserverer seg mot dette direktivet.
Når LO-sekretariatet legger til grunn at paragrafene 14-12 og 14-9 i Arbeidsmiljøloven kan videreføres, er det en forutsetning som ingen norske myndigheter kan garantere. Det er EFTA-domstolen som vil avgjøre om disse begrensningene kan begrunnes i ”tvingende allmenne hensyn”. Kan de ikke det, må de vekk.
”Tvingende allmenne hensyn” er noe som EU-domstolen har fullt herredømme over. De hensyn som EU-domstolen godtar, er hensynet til ”offentlig orden, offentlig sikkerhet, folkehelse og miljøvern”.
Ifølge EU-kommisjonen må det foreligge ”en reell og alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnsinteresser” for at slike forhold skal tas i betraktning. Det er de land som påberoper seg slike hensyn, som har bevisbyrden.
Da hjelper det ikke om Arbeidsdepartementet forsikrer at verken begrensningene satt av Arbeidsmiljøloven eller tariffavtalte begrensninger på innleie er i fare. NHO sier på sin side rett ut at direktivet vil kreve endringer både i norsk lov og i en hel del tariffavtaler - og ser fram til det. EFTA-domstolen avgjør hvem som har rett.
Inntil 2000 var bruk av vikarbyråer forbudt i Norge – unntatt i enkelte bransjer (kontor-, regnskap-, sekretær-, butikk-, kantinearbeid og lagerarbeid i tilknytning til varehandelen). Det året ble det generelle forbudet fjerna – men med de begrensningene for innleie fra vikarbyråer og for bruk av midlertidige ansettelser som ble tatt inn i Arbeidsmiljøloven.
Bondevik II-regjeringen foreslo våren 2005 å fjerne disse begrensningene. Etter valget i september 2005 ble alle slike forslag trukket tilbake av den rødgrønne regjeringen. Godtas vikarbyrådirektivet, innføres de liberaliseringene som den rødgrønne regjeringen den gang ikke ville ha.
Siden 1990-tallet har bruken av vikarbyråer eksplodert i Norge. Mens det i 1993 fantes 140 utleieselskap med en samla omsetning på 1,3 milliarder kroner, var det i 2007 1207 utleieselskap med 21,3 milliarder i samla omsetning.
(Artikkelen blt trykt i Klassekampen 8. oktober 2011)
EUs vikarbyrådirektiv er sentral sak på landsmøtet til Fellesforbundet som starta i går. Direktivet har både gode og dårlige sider. Det som er bra, er at direktivet i prinsippet skal gi innleide arbeidere samme lønns- og arbeidsforhold som de fast ansatte – hvis ikke den staten der arbeidet foregår, utnytter unntaksbestemmelser til å vedta noe annet. Direktivet er uklart på et viktig punkt: hva vil “samme lønns- og arbeidsforhold” bety i praksis, bl.a. på innleiebedrifter uten tariffavtale?
Det å gi innleide arbeidere samme lønns- og arbeidsforhold som de fast ansatte, kan vi her i Norge få til uten å ta direktivet inn i EØS-avtalen. Det kan skje ved en kombinasjon av vedtak i Stortinget og ved avtaler mellom partene i arbeidslivet. Vi trenger ikke direktivet for å gjennomføre slike endringer.
Det som er klart betenkelig, er at direktivet vil føre til at inn- og utleie av arbeidstakere blir langt mer vanlig enn i dag. Det er det viktigste formålet med direktivet.
Hvis vi godtar å ta direktivet inn i EØS-avtalen, pålegger direktivet oss å fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”. For å fjerne slike hindringer kan det bli nødvendig å endre lovregler og tariffbestemmelser.
Både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere. Arbeidsmiljølovens § 14-12 sier at innleie av arbeidskraft bare kan skje hvis det dreier seg om arbeid der loven åpner for midlertidig ansettelse.
Midlertidig ansettelse kan etter lovens § 14-9 bare brukes i helt bestemte situasjoner. De to viktigste er når ”arbeidets karakter tilsier det, og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres” og når det dreier seg om et vikariat for en avgrensa periode.
Faren er stor også for avtaler som partene i arbeidslivet har inngått og som har til formål å begrense eller styre bruken av innleie. Her er noen av dem:
· Fellesforbundet har en avtale med Byggenæringens landsforbund om at det skal forhandles om innleie. Arbeidsgiveren kan ikke avgjøre slikt på egen hånd. EL&IT-forbundet har en tilsvarende avtale med Energibedriftenes landsforening.
· EL&IT-forbundet har en avtale med Norsk Teknologi (NHO) som for elektrofagene ikke åpner for innleie fra vikarbyråer i det hele tatt, bare fra bedrifter som er godkjente opplæringsbedrifter og har minimum 50 % egenproduksjon. I tillegg forutsettes det forhandlinger hvis omfanget av innleie er mer enn 10 % av ansatte i fagområdet.
· Heisoverenskomsten til EL&IT-forbundet fastslår at ”innleie skal foregå fra bedrifter som ikke har som formål å drive utleie”
· NNN har flere tariffavtaler, bl.a. med NHO Mat og Bio og med Landbrukets Arbeidsgiverforening om at direkte ansettelser skal forsøkes før det åpnes for bruk av vikarbyråer, og at det skal forhandles før det avgjøres om vikarbyråer skal brukes.
Setter vikarbyrådirektivet slike avtaler til side, er det første gang EU-regler griper inn mot innholdet i norske tariffavtaler og mot den retten som partene i arbeidslivet har til å inngå slike avtaler.
Dette har fått NTL, Norsk Transportarbeiderforbund og EL & IT-forbundet til å kreve at Norge reserverer seg mot vikarbyrådirektivet. Motforestillingene er sterke også innen Fagforbundet og Skolenes Landsforbund. Handel og Kontor ber om at regjeringen avklarer ”at norsk lov- og avtaleverk ikke forringes” og mener at den ”må vurdere om man skal nedlegge veto” mot direktivet hvis det ikke avklares.
LO-sekretariatet har enstemmig godtatt vikarbyrådirektivet. Enstemmigheten var overraskende siden flere LO-forbund, LO-foreningene i de fem største byene og mange foreninger og klubber har krevd at Norge reserverer seg mot dette direktivet.
Når LO-sekretariatet legger til grunn at paragrafene 14-12 og 14-9 i Arbeidsmiljøloven kan videreføres, er det en forutsetning som ingen norske myndigheter kan garantere. Det er EFTA-domstolen som vil avgjøre om disse begrensningene kan begrunnes i ”tvingende allmenne hensyn”. Kan de ikke det, må de vekk.
”Tvingende allmenne hensyn” er noe som EU-domstolen har fullt herredømme over. De hensyn som EU-domstolen godtar, er hensynet til ”offentlig orden, offentlig sikkerhet, folkehelse og miljøvern”.
Ifølge EU-kommisjonen må det foreligge ”en reell og alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnsinteresser” for at slike forhold skal tas i betraktning. Det er de land som påberoper seg slike hensyn, som har bevisbyrden.
Da hjelper det ikke om Arbeidsdepartementet forsikrer at verken begrensningene satt av Arbeidsmiljøloven eller tariffavtalte begrensninger på innleie er i fare. NHO sier på sin side rett ut at direktivet vil kreve endringer både i norsk lov og i en hel del tariffavtaler - og ser fram til det. EFTA-domstolen avgjør hvem som har rett.
Inntil 2000 var bruk av vikarbyråer forbudt i Norge – unntatt i enkelte bransjer (kontor-, regnskap-, sekretær-, butikk-, kantinearbeid og lagerarbeid i tilknytning til varehandelen). Det året ble det generelle forbudet fjerna – men med de begrensningene for innleie fra vikarbyråer og for bruk av midlertidige ansettelser som ble tatt inn i Arbeidsmiljøloven.
Bondevik II-regjeringen foreslo våren 2005 å fjerne disse begrensningene. Etter valget i september 2005 ble alle slike forslag trukket tilbake av den rødgrønne regjeringen. Godtas vikarbyrådirektivet, innføres de liberaliseringene som den rødgrønne regjeringen den gang ikke ville ha.
Siden 1990-tallet har bruken av vikarbyråer eksplodert i Norge. Mens det i 1993 fantes 140 utleieselskap med en samla omsetning på 1,3 milliarder kroner, var det i 2007 1207 utleieselskap med 21,3 milliarder i samla omsetning.
(Artikkelen blt trykt i Klassekampen 8. oktober 2011)
søndag 2. oktober 2011
Ennå ikke midt i krisa?
Valutaunionen det var tvilsomt å opprette, men enda mer risikabelt å gå ut av
Det strømmer på med krisevarsler i tunge dokumenter – fra IMF, fra EU-kommisjonen, fra ILO. IMF er redd for ny bankkrise. EU-kommisjonen forteller at alt er under kontroll, men at det vil vare lenge. ILO skildrer hvordan hele verden rammes av situasjonen i USA og EU.
Risikoen for et sammenbrudd i det globale finanssystemet har ikke vært større siden høsten 2008, melder IMF i sin ferske rapport. Som i 2008 er bankene mindre villige til å låne ut penger. De stoler ikke på kundene sine, særlig ikke på andre banker, for hvem vet om de vil låne fordi de alt har problem med å greie seg. IMF har regna seg fram til at europeiske banker er påført tap på 300 milliarder euro – eller åtte norske oljefond – siden høsten 2008.
Det er gått tre år sia finanskrisa slo inn i Europa. Langs nordkysten av Middelhavet er det sosiale og politiske kaoset verre enn noen gang . Ingen løsning avtegner seg.
EU-kommisjonen trøster seg med at produksjonen i EU-området vil nå opp til nivået fra sommeren 2008 mot slutten av året. Men den er så ulikt fordelt. Det er Tyskland som drar tallene opp, og som drar fra land både i sør, øst. og vest. Irland ligger ti prosent under nivået fra 2007, Estland 15 prosent under og Latvia 20 prosent under.
I land der arbeidsløsheten er størst, skal det kuttes mest – i offentlige budsjetter, i lønninger og i pensjoner. Arbeidsløsheten øker fordi offentlig ansatte blir sagt opp i store skarer, og fordi så mange har mindre penger å kjøpe varer og tjenester for.
EU-kommisjonen har fått regjeringene med på å la seg binde av den såkalte “europakten”. For å slanke offentlige budsjetter, skal pensjonsalderen økes, skattenivåene samordnes, ”uforsvarlige” offentlige ytelser fjernes og tariffavtalene styres strengere politisk.
Lønningene i offentlig sektor skal for eksempel ”understøtte konkurranseevnen” i privat sektor. EU-reglene om hvor store årlige budsjettunderskudd og statsgjelda kan være, skal lovfestes i alle land som slutter seg til pakten. Det skal bli ulovlig å drive mer omfattende motkonjunkturpolitikk enn EU tillater.
EU-kommisjonen legger tall på tall for å peke ut veien mot mer normale tider. Den samlede statsgjelda til EU-statene var på 59 prosent av bruttonasjonalproduktet (bnp) i 2007 – hårfint under den øvre grensa på 60 prosent som EU har fastlagt i stabilitetspakten sin. Denne gjelda vil i 2012 ha økt til 83 prosent – etter de beregningene som EU-kommisjonen har gjort.
Statsgjelda er økt fordi det fra høsten 2008 ble pøst inn enorme beløp for å holde liv i banker og andre finansinstitusjoner. De pengene som trengtes, måtte regjeringene låne. Dermed økte også renteutgiftene. Stater med minst tillit på finansmarkedene, Hellas, Irland, Portugal, Spania – og etter hvert Italia, Belgia og Frankrike måtte betale stadig høyere rente for å få solgt statsobligasjoner sine.
De store krisepakkene som EU og IMF gikk sammen om, først til Hellas, så til Irland og Portuhgal, løste ikke annet enn kortsiktige problemer. Milliardene med euro ble gitt som lån og ikke som gave. Dermed økte statsgjelda enda mer og rente de måtte betale på finansmarkedene likeså.
Italia kan bli neste land ut i uføret. Statsgjelda er i forhold til nasjonalproduktet nesten like stor som den greske. Regjeringen må betale stadig høyere rente på de statsobligasjonene som legges ut for salg, og Berlusconii gjør alt han kan for å svekke tilliten til landet både på finansmarkedene og blant de andre regjeringssjefene i Europa.
I 2007 hadde EU-statene et samla underskudd på statsbudsjettet på 0,9 prosent av bnp. I 2009 var det årlige underskuddet kommet opp i 6,8 prosent – mer enn det dobbelte av den grensa på tre prosent som EU har fastlagt i stabilitetspakten.
22 av 27 EU-land hadde underskudd på over 3 prosent. I tillegg til de tre nordiske EU-statene var det bare ministatene Estland og Luxemburg som lå under terskelverdien på tre prosent. Irland sprengte alle rammer. Der var underskuddet på statsbudsjettet i 2010 over 32 prosent av bnp.
Kommisjonen regner med at 20 EU-land vil ha underskudd på statsbudsjettene på mer enn tre prosent av bnp også i 2011, men håper at det samlede underskuddet i EU kommer ned til 4,7 prosent i 2011, til 3,8 prosent i 2012 og til 1,4 prosent i 2014.
Men alt dette er tall som forutsetter at verken Hellas eller noe annet land går konkurs med påfølgende gjeldsnedskriving. Det vil ramme særlig tyske og franske banker i tillegg til stater som har støttekjøpt greske statsobligasjoner for å holde den greske økonomien flytende.
Et slikt gjeldsoppgjør kan utløse et bankras som kan bli verre å stoppe enn det som trua med å slå inn over Europa høsten 2008. Den store forskjellen fra den gang er at statskassene allerede er overbelasta av de redningsaksjonene som bankene nøt godt av da.
Skulle det ende med at Hellas må ut av eurounionen, kan virkningene bli enda mer uforutsigbare. Den første virkningen vil være at den greske valutaen vil gå til bonns på valutamarkedene. Det vil føre til at alt som fins av utenlandsgjeld vil bli tilsvarende mye tyngre å bære for grekerne. Det positive ville bli at gresk næringsliv bedrer sin konkurranseevne både hjemme og ute – så lenge valutaen holder seg svak.
De fleste økonomer mente at EUs valutaunion var et halsbrekkende prosjekt da den kom i gang i 1999. Den kunne bare forsvares hvis det egentlige poenget var å få til en langt tettere politisk union enn EU den gang var.
Paradoksalt nok er de fleste økonomer nå enige om at det for de fleste euroland vil være enda verre om valutaunionen skulle bryte sammen.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 24. september 2011)
Det strømmer på med krisevarsler i tunge dokumenter – fra IMF, fra EU-kommisjonen, fra ILO. IMF er redd for ny bankkrise. EU-kommisjonen forteller at alt er under kontroll, men at det vil vare lenge. ILO skildrer hvordan hele verden rammes av situasjonen i USA og EU.
Risikoen for et sammenbrudd i det globale finanssystemet har ikke vært større siden høsten 2008, melder IMF i sin ferske rapport. Som i 2008 er bankene mindre villige til å låne ut penger. De stoler ikke på kundene sine, særlig ikke på andre banker, for hvem vet om de vil låne fordi de alt har problem med å greie seg. IMF har regna seg fram til at europeiske banker er påført tap på 300 milliarder euro – eller åtte norske oljefond – siden høsten 2008.
Det er gått tre år sia finanskrisa slo inn i Europa. Langs nordkysten av Middelhavet er det sosiale og politiske kaoset verre enn noen gang . Ingen løsning avtegner seg.
EU-kommisjonen trøster seg med at produksjonen i EU-området vil nå opp til nivået fra sommeren 2008 mot slutten av året. Men den er så ulikt fordelt. Det er Tyskland som drar tallene opp, og som drar fra land både i sør, øst. og vest. Irland ligger ti prosent under nivået fra 2007, Estland 15 prosent under og Latvia 20 prosent under.
I land der arbeidsløsheten er størst, skal det kuttes mest – i offentlige budsjetter, i lønninger og i pensjoner. Arbeidsløsheten øker fordi offentlig ansatte blir sagt opp i store skarer, og fordi så mange har mindre penger å kjøpe varer og tjenester for.
EU-kommisjonen har fått regjeringene med på å la seg binde av den såkalte “europakten”. For å slanke offentlige budsjetter, skal pensjonsalderen økes, skattenivåene samordnes, ”uforsvarlige” offentlige ytelser fjernes og tariffavtalene styres strengere politisk.
Lønningene i offentlig sektor skal for eksempel ”understøtte konkurranseevnen” i privat sektor. EU-reglene om hvor store årlige budsjettunderskudd og statsgjelda kan være, skal lovfestes i alle land som slutter seg til pakten. Det skal bli ulovlig å drive mer omfattende motkonjunkturpolitikk enn EU tillater.
EU-kommisjonen legger tall på tall for å peke ut veien mot mer normale tider. Den samlede statsgjelda til EU-statene var på 59 prosent av bruttonasjonalproduktet (bnp) i 2007 – hårfint under den øvre grensa på 60 prosent som EU har fastlagt i stabilitetspakten sin. Denne gjelda vil i 2012 ha økt til 83 prosent – etter de beregningene som EU-kommisjonen har gjort.
Statsgjelda er økt fordi det fra høsten 2008 ble pøst inn enorme beløp for å holde liv i banker og andre finansinstitusjoner. De pengene som trengtes, måtte regjeringene låne. Dermed økte også renteutgiftene. Stater med minst tillit på finansmarkedene, Hellas, Irland, Portugal, Spania – og etter hvert Italia, Belgia og Frankrike måtte betale stadig høyere rente for å få solgt statsobligasjoner sine.
De store krisepakkene som EU og IMF gikk sammen om, først til Hellas, så til Irland og Portuhgal, løste ikke annet enn kortsiktige problemer. Milliardene med euro ble gitt som lån og ikke som gave. Dermed økte statsgjelda enda mer og rente de måtte betale på finansmarkedene likeså.
Italia kan bli neste land ut i uføret. Statsgjelda er i forhold til nasjonalproduktet nesten like stor som den greske. Regjeringen må betale stadig høyere rente på de statsobligasjonene som legges ut for salg, og Berlusconii gjør alt han kan for å svekke tilliten til landet både på finansmarkedene og blant de andre regjeringssjefene i Europa.
I 2007 hadde EU-statene et samla underskudd på statsbudsjettet på 0,9 prosent av bnp. I 2009 var det årlige underskuddet kommet opp i 6,8 prosent – mer enn det dobbelte av den grensa på tre prosent som EU har fastlagt i stabilitetspakten.
22 av 27 EU-land hadde underskudd på over 3 prosent. I tillegg til de tre nordiske EU-statene var det bare ministatene Estland og Luxemburg som lå under terskelverdien på tre prosent. Irland sprengte alle rammer. Der var underskuddet på statsbudsjettet i 2010 over 32 prosent av bnp.
Kommisjonen regner med at 20 EU-land vil ha underskudd på statsbudsjettene på mer enn tre prosent av bnp også i 2011, men håper at det samlede underskuddet i EU kommer ned til 4,7 prosent i 2011, til 3,8 prosent i 2012 og til 1,4 prosent i 2014.
Men alt dette er tall som forutsetter at verken Hellas eller noe annet land går konkurs med påfølgende gjeldsnedskriving. Det vil ramme særlig tyske og franske banker i tillegg til stater som har støttekjøpt greske statsobligasjoner for å holde den greske økonomien flytende.
Et slikt gjeldsoppgjør kan utløse et bankras som kan bli verre å stoppe enn det som trua med å slå inn over Europa høsten 2008. Den store forskjellen fra den gang er at statskassene allerede er overbelasta av de redningsaksjonene som bankene nøt godt av da.
Skulle det ende med at Hellas må ut av eurounionen, kan virkningene bli enda mer uforutsigbare. Den første virkningen vil være at den greske valutaen vil gå til bonns på valutamarkedene. Det vil føre til at alt som fins av utenlandsgjeld vil bli tilsvarende mye tyngre å bære for grekerne. Det positive ville bli at gresk næringsliv bedrer sin konkurranseevne både hjemme og ute – så lenge valutaen holder seg svak.
De fleste økonomer mente at EUs valutaunion var et halsbrekkende prosjekt da den kom i gang i 1999. Den kunne bare forsvares hvis det egentlige poenget var å få til en langt tettere politisk union enn EU den gang var.
Paradoksalt nok er de fleste økonomer nå enige om at det for de fleste euroland vil være enda verre om valutaunionen skulle bryte sammen.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 24. september 2011)
Abonner på:
Innlegg (Atom)