Makt og medisiner

Når store markeder skaper store konsern og stor politisk avmakt


Ingen bransje har så stor fortjeneste på omsetningen sin som den internasjonale farmasibransjen. Bransjen har penger nok til å sikre sine egne politiske rammevilkår – og det blir det bare enda mer penger av.

For å få en viss kontroll over medisinmarkedet i Norge ble Norsk Medisinaldepot (NMD) oppretta i 1957 og gitt enerett på import og videresalg av legemidler til apotekene. Hensikten var å sikre trygg tilgang på legemidler over hele landet til like og lavest mulig priser. Den statseide legemiddelgrossisten skulle også bidra til sikker og riktig legemiddelbruk, og driften skulle balansere økonomisk.

Det var heftig politisk strid om opprettelsen av Medisinaldepotet, og særlig Høyre gikk sterkt imot. Men alle regjeringer opprettholdt eneretten på import og videresalg av legemidler – helt til EØS ble satt på den politiske dagsordenen fra 1990.

EØS førte til at vi ikke lenger kunne stille behovskrav ved godkjenning av nye legemidler, ikke bare krav til kvalitet, effekt og sikkerhet. Dette var ingen uskyldig endring. Behovskravet var innført for å hindre en uoversiktlig og fordyrende overflod av nesten identiske legemidler. Et nytt legemiddel skulle bare godkjennes hvis det var bedre eller på andre måter gunstigere enn de eksisterende legemidlene.

De var bare de partiene som var mot EØS-avtalen, SV og Senterpartiet, som stemte for å videreføre eneretten. De så NMD som viktig for å ivareta helsepolitiske hensyn overfor en internasjonalt organisert og rent markedsstyrt farmasibransje med full kontroll over utviklingen og markedsføringen av nye medisiner. Med eneretten til NMD kunne myndighetene sikre trygg beredskapslagring av legemidler. Slik er det ikke lenger.

Medisinaldepotet ble delprivatisert i 1997 mot stemmene til Senterpartiet, SV og RV og ble solgt til Celisio-konsernet i 2001. Det var på denne tida, rundt århundreskiftet, at farmasibransjen samla seg i gigantkonsern. The Guardian beskrev situasjonen slik i juni 2001: ”For ikke lenge sia var medisinselskap bare på størrelse med nasjoner. Etter to år med megafusjoner overgår de hele kontinenter. Den samlede verdien av verdens fem største medisinselskap er det dobbelte av det samlede nasjonalproduktet til alle afrikanske land sør for Sahara.. Innflytelsen deres er mange ganger større fordi de kan sette ressursene direkte inn mot styrespakene for vestlig makt.”

Store farmasikonsern som Johnson & Johnson, Pfizer, GlaxoSmithKline, Sanofi-Aventis, Novartis og AstraZeeca kontrollerer all forskning og produktutvikling. Disse ”sju store” hadde i 2009 en samlet omsetning på 316 milliarder dollar og en netto fortjeneste på 58 milliarder dollar. Til sammenlikning: Det norske brutto nasjonalproduktet var det samme året 381 milliarder dollar.

EØS-avtalen førte ikke bare til at importmonopolet forsvant, men også til at internasjonale storkonsern tok kontrollen både over grossistleddet og apotekene våre. 95 prosent av apotekene inngår i dag i tre utenlandskeide kjeder som tar ut mesteparten av fortjenesten på apotekleddet. Det er derfor ikke forbrukerne som har tjent på overgangen til en rent markedsretta medisinbransje i Norge.

Celisio-konsernet, som overtok Medisinaldepotet, er det største i Europa innen engros- og detaljsalg av legemidler. Konsernet har 47.000 ansatte, har 2.300 egne apotek, forsyner 65.000 apotek med medisiner og har virksomhet i 27 land. Apotekene til konsernet ga både i 2009 og 2010 et overskudd nå nesten 34 prosent av omsetningen.

NMD har i dag en markedsandel i Norge på rundt 50 prosent. Kundene er i hovedsak apotek, sykehus, bedrifter med tilvirkertillatelse og andre grossister. NMD eier i tillegg Vituskjedens 178 apotek.

I dag må Norge i alle detaljer følge EUs lovgivning på farmasiområdet. Denne lovgivningen drives i stor grad fram av farmasibransjen og ikke av helseinteresser. Det skyldes godt organisert lobbyvirksomhet fra bransjen, men også at farmasikonsern er bygd systematisk inn i EUs beslutningsorgan for viktige deler av helsepolitikken.

Store konsern er for eksempel svært godt representert i EUs ekspertgrupper. Storkonsern har 25 av de 36 medlemmene i ekspertgruppa for mat, dyre- og plantehelse. I ekspertgruppa for landbruksforedlingens konkurransekraft er - utenom regjeringene - 16 av 19 fra storkonsern. I alkohol- og helseforumet er 15 av 25 fra storkonsern.

Farmasibransjen fremmer sine interesser på mange måter. Mange medisin- og legetidsskrift er i sin helhet finansiert av farmasikonsern.

EU har delegert mye av helsepolitikken til helsebyrået sitt i London, European Medicines Agency (EMA). I det sentrale styret er det to som representerer store europeiske pasientorganisasjoner, European Patients Forum (EPF) og the European Federation of Neurological Associations (EFNA). EFNA fikk i 2008 tilskudd fra farmasikonsern som dekket 91 prosent av budsjettet. EPF får også store bidrag fra farmasibransjen. Også andre pasientorganisasjoner får mye av inntektene sine fra farmasikonsern.

Farmasibransjen ser seg godt tjent med å skyve pasientorganisasjoner foran seg for å fremme sine interesser. Et godt dokumentert eksempel var kampanjen for å få vedtatt EUs direktiv om ”patent på liv”. På avstemningsdagen i juli 1997 lød slagordet “Ingen patenter, ingen helbredelse” fra rullestolbrukere fra pasientorganisasjoner i flere EU-land utafor parlamentsbygningen i Strasbourg.

Farmasigiganten Smithkline Beecham var en av de mest aggressive i kampanjen for patentdirektivet. Etter egne opplysninger brukte konsernet 30 millioner ecu, den gang en kvart milliard norske kroner, på kampanjen.


”Legemiddelbransjen har lenge vært dominert av store multinasjonale firmaer og har den største inntjeningen av alle bransjer i verden” (NOU 1997: 6 - Rammevilkår for omsetning av legemidler)

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 29/10-2011)