fredag 5. juni 2015

Den hemmelige framtida

                                                                    
TTIP og TISA undergraver folkestyret ved å flytte makt fra regjeringer til konsern

Det som skjuler seg bak forkortelsene TTIP og TISA skal endre verdenshandelen og globale maktforhold.  TTIP (Trans-Atlantic Trade and Investment Partnership) skal bli en storstilt handels- og investeringsavtale mellom EU og USA. TISA (Trade in Services Agreement) skal sette fart i handelen med tjenester, først mellom velstående OECD-land – og deretter som ramme for all internasjonal handel med tjenester.

Norge deltar i TISA-forhandlingene sammen med EU og 23 andre velstående land, derimot ikke i TTIP-forhandlingene der bare EU og USA møtes.

De utålmodige pådriverne både for TTIP og TISA er konsern som vil ha vekk det som stenger dem ute fra markedene i andre land.  Det som er igjen av tollsatser, er da en bagatell. Det er ulikt regelverk som hindrer handel mest.

USA har på mange områder et svakere regelverk enn EU.  Det gjelder blant annet miljø, helse, arbeidsliv og mattrygghet. Matkonsern i USA presser på for friere salg av GMO-mat og mer klorvaska kyllingkjøtt. USA har også gått mye lenger i å tillate bruk av antibiotika og hormoner i produksjon av kjøtt. Derimot syns EU at USA de siste åra har innført for strenge regler mot finansspekulasjon.

Resultatet kan bli at EU må svekke sine regler for trygg mat, og USA sine mot framtidige finanskriser.

 
Det var for femten år sia meningen at den såkalte GATS-avtalen, en avtale innen Verdens handelsorganisasjon (WTO), skulle drive fram liberaliseringen av tjenestenæringene. Men ved WTO-toppmøtene i 2001 og 2003 satte en samla blokk av u-land foten ned mot videre tjenesteliberalisering. Det er den situasjonen store tjenestekonsern i USA og EU nå vil bryte ut av – og har fått Norge med på.

Tanken er at når TISA-avtalen foreligger, skal u-land bearbeides - ett for ett - for å få dem inn i avtalen ved å tilby dem fordeler -  gjerne kortsiktige - på andre områder.

Få u-land har tjenestenæringer som kan ta opp konkurransen med de største og sterkeste tjenestekonsern fra EU, USA og Japan. Men gjennom et globalt TISA skal det på papiret skapes «konkurranse på like vilkår» mellom de største tjenestekonsern og den lokale håndverkeren i India og Afrika.

Da er det viktig å merke seg at TISA-avtalen skal dekke alle måter å tilby grensekryssende tjenester på, enten det skjer gjennom salg av tjenester i et annet land, ved at enkeltpersoner og selskap kjøper tjenester i andre land, ved å etablere virksomhet (investere) i andre land eller ved at folk tar seg arbeid og yter tjenester i et annet land.

Det betyr at TISA-forpliktelsene vil trenge inn i forhold som tradisjonelt har vært definert som innenrikspolitikk: hvordan et samfunn vil utforme helse- og sosialtjenestene sine, utdanningsvesenet, kulturpolitikken og miljø- og ressurspolitikken.

Det er likevel slik at hvert land kan sette opp ei liste av tjenester der full konkurranse ikke skal gjelde. Men når avtalen er inngått, kan ikke den lista utvides. Ingen regjering kan etterpå «komme på» at det var et par tjenester som burde ha vært med på denne lista – og velgerne kan ikke få flere tjenester unntatt konkurranse uansett hvordan de stemmer ved neste valg.

I sum - og over tid - innebærer derfor TISA en vedvarende liberalisering av handelen med tjenester. En høyre-regjering som åpner et tjenesteområde for internasjonal konkurranse, kan føle seg trygg på at en venstre-regjering ikke kan omgjøre vedtaket.                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                   
Dagens norske regjering har klokkertro både på konkurranseutsetting og privatisering og vil mer enn gjerne sette varige spor etter seg. Da kan TISA bli til god hjelp.

 
Det mest kritiske ved TTIP-forhandlingene er hvorvidt de ender med den tvisteløsningsordningen som allerede er blitt den vanlige ved de tosidige investeringsavtalene som er inngått. Det er over 900 slike investeringsavtaler her i verden, de fleste pressa fram av EU og USA fordi u-landsblokken for snart femten år sia klarte å hindre at slike investeringsregler kom inn i WTO.

I tosidige investeringsavtaler er det svært ofte regler som gir selskap adgang til å kreve erstatning fra regjeringer som vedtar lover eller fatter beslutninger som påfører selskapet «tap av framtidig fortjeneste», såkalt «investor-stat-tvisteløsning». Hvert år er det mange eksempler på at selskap reiser erstatningskrav overfor demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og sosiale rettigheter. Nasjonal lovgivning gir normalt ikke erstatning for en så vid tolkning av «tap av framtidig fortjeneste» som investeringsavtalene gir. 

Ved å opprette filialer i andre land kan et konsern dermed bruke investor-stat-reglene i investeringsavtaler til å kreve erstatning også i hjemlandet som hjemlandets lover ikke gir adgang til.
Så dramatiske avtaler må forhandles bak lukkede dører - slik at motforestillinger ikke får tid til å modne – og slik at andre alternativ verken kan fremmes eller diskuteres: «There is no alternative»».

Dette har ført til en debatt – både om TISA og TTIPP – som ingen blir klokere av. Regjeringene – også vår egen – beroliger så godt de kan. Men i mange land er uroen stor og bygger på lekkasjer fra forhandlingene som en på regjeringshold skynder seg å dementere.

I Norge har Svein Roald Hansen (Ap) vært påfallende ivrig til å hjelpe regjeringen med å roe ned, blant annet ved å insistere på at en ny regjering kan trekke tilbake det som en tidligere regjering har konkurranseutsatt. Fagforbundets leder Mette Nord er redd for at det ikke stemmer. (Nationen 22. februar)

Svein Roald Hansen forsikrer også at offentlige tjenester er unntatt i TISA. Men i opplegget for GATS-avtalen var en offentlig tjeneste definert som "enhver tjeneste som verken tilbys på kommersiell basis eller i konkurranse med en eller flere tjenestetilbydere". (Art I.3.c)

Siden det fins private innslag både i helsevesenet og i skoleverket vårt, kan det bli få eksempler på offentlige tjenester som er unntatt TISA-regelverket – hvis det går slik at GATS-avtalen gjenoppstår.

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 28. mars 2015)

 

Ingen kommentarer: