TTIP og TISA undergraver folkestyret ved å flytte makt fra regjeringer til konsern
Det som skjuler seg bak
forkortelsene TTIP og TISA skal endre verdenshandelen og globale maktforhold. TTIP (Trans-Atlantic Trade and Investment
Partnership) skal bli en storstilt handels- og investeringsavtale mellom EU og
USA. TISA (Trade in Services Agreement) skal sette fart i handelen med
tjenester, først mellom velstående OECD-land – og deretter som ramme for all
internasjonal handel med tjenester.
Norge deltar i
TISA-forhandlingene sammen med EU og 23 andre velstående land, derimot ikke i
TTIP-forhandlingene der bare EU og USA møtes.
De utålmodige pådriverne både
for TTIP og TISA er konsern som vil ha vekk det som stenger dem ute fra
markedene i andre land. Det som er igjen
av tollsatser, er da en bagatell. Det er ulikt regelverk som hindrer handel
mest.
USA har på mange områder et
svakere regelverk enn EU. Det gjelder
blant annet miljø, helse, arbeidsliv og mattrygghet. Matkonsern i USA presser
på for friere salg av GMO-mat og mer klorvaska kyllingkjøtt. USA har også gått
mye lenger i å tillate bruk av antibiotika og hormoner i produksjon av kjøtt.
Derimot syns EU at USA de siste åra har innført for strenge regler mot
finansspekulasjon.
Resultatet kan bli at EU må
svekke sine regler for trygg mat, og USA sine mot framtidige finanskriser.
Tanken er at når TISA-avtalen
foreligger, skal u-land bearbeides - ett for ett - for å få dem inn i avtalen
ved å tilby dem fordeler - gjerne
kortsiktige - på andre områder.
Få u-land har tjenestenæringer
som kan ta opp konkurransen med de største og sterkeste tjenestekonsern fra EU,
USA og Japan. Men gjennom et globalt TISA skal det på papiret skapes «konkurranse på like vilkår» mellom de
største tjenestekonsern og den lokale håndverkeren i India og Afrika.
Da er det viktig å merke seg at
TISA-avtalen skal dekke alle måter å tilby grensekryssende tjenester på, enten
det skjer gjennom salg av tjenester i et annet land, ved at enkeltpersoner og
selskap kjøper tjenester i andre land, ved å etablere virksomhet (investere) i
andre land eller ved at folk tar seg arbeid og yter tjenester i et annet land.
Det betyr at TISA-forpliktelsene
vil trenge inn i forhold som tradisjonelt har vært definert som
innenrikspolitikk: hvordan et samfunn vil utforme helse- og sosialtjenestene
sine, utdanningsvesenet, kulturpolitikken og miljø- og ressurspolitikken.
Det er likevel slik at
hvert land kan sette opp ei liste
av tjenester der full konkurranse ikke skal gjelde. Men når avtalen er inngått,
kan ikke den lista utvides. Ingen regjering kan etterpå «komme på» at det var
et par tjenester som burde ha vært med på denne lista – og velgerne kan ikke få
flere tjenester unntatt konkurranse uansett hvordan de stemmer ved neste valg.
I sum - og over tid - innebærer
derfor TISA en vedvarende liberalisering av handelen med tjenester. En høyre-regjering
som åpner et tjenesteområde for internasjonal konkurranse, kan føle seg trygg
på at en venstre-regjering ikke kan omgjøre vedtaket.
Dagens norske regjering har
klokkertro både på konkurranseutsetting og privatisering og vil mer enn gjerne
sette varige spor etter seg. Da kan TISA bli til god hjelp.
I tosidige
investeringsavtaler er det svært ofte regler som gir selskap adgang til å kreve
erstatning fra regjeringer som vedtar lover eller fatter beslutninger som
påfører selskapet «tap av framtidig fortjeneste», såkalt
«investor-stat-tvisteløsning». Hvert år er det mange eksempler på at selskap
reiser erstatningskrav overfor demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og
sosiale rettigheter. Nasjonal lovgivning gir normalt ikke erstatning for en så
vid tolkning av «tap av framtidig fortjeneste» som investeringsavtalene
gir.
Ved å opprette
filialer i andre land kan et konsern dermed bruke investor-stat-reglene i investeringsavtaler
til å kreve erstatning også i hjemlandet som hjemlandets lover ikke gir adgang
til.
Så dramatiske avtaler må forhandles
bak lukkede dører - slik at motforestillinger ikke får tid til å modne – og
slik at andre alternativ verken kan fremmes eller diskuteres: «There is no
alternative»».
Dette har ført til en
debatt – både om TISA og TTIPP – som ingen blir klokere av. Regjeringene – også
vår egen – beroliger så godt de kan. Men i mange land er uroen stor og bygger
på lekkasjer fra forhandlingene som en på regjeringshold skynder seg å
dementere.
I Norge har Svein Roald Hansen
(Ap) vært påfallende ivrig til å hjelpe regjeringen med å roe ned, blant annet
ved å insistere på at en ny regjering kan trekke tilbake det som en tidligere
regjering har konkurranseutsatt. Fagforbundets leder Mette Nord er redd for at det ikke stemmer. (Nationen 22.
februar)
Svein Roald
Hansen forsikrer også at offentlige tjenester er unntatt i TISA. Men i
opplegget for GATS-avtalen var en offentlig tjeneste definert som "enhver
tjeneste som verken tilbys på kommersiell basis eller i konkurranse med en
eller flere tjenestetilbydere". (Art I.3.c)
Siden
det fins private innslag både i helsevesenet og i skoleverket vårt, kan det bli
få eksempler på offentlige tjenester som er unntatt TISA-regelverket – hvis det
går slik at GATS-avtalen gjenoppstår.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar