fredag 5. juni 2015

Nervekrigen fortsetter

           
Angela Merkel støttes av Spania, Portugal og EUs sentralbank, men ikke av Frankrike og Italia.

Mens dette skrives, møtes regjeringene i eurolanda til et angivelig siste møte i konflikten med Syriza-regjeringen i Hellas. Det meldes at den tyske regjeringen og EUs sentralbank er like ubøyelige som før, mens presidenten for EU-kommisjonen, Juncker, kan strekke seg et stykke i retning av det siste greske tilbudet.

Det er et tilbud der Syriza-regjeringen gir opp viktige valgløfter, men som sikrer landet nok penger til å klare seg et halvt år til - i håp om at den da vil ha fått på plass det aller viktigste, skattlegging av skipsredere og andre som har sluppet skatt fordi de er for rike -  og et opplegg for å gi seg i kast med den korrupsjonen som gjennomsyrer det greske samfunnet.

Syriza har ikke gått til valg på å melde Hellas ut av valutaunionen og har et overveldende flertall av velgerne med seg på det. Sannsynligvis oppfattes en euro som tryggere en en drakme.

For den greske samfunnsøkonomien ville fordelen ved å stå utafor valutaunionen, nettopp være at de nye drakmene ville falle i verdi i forhold til euroen. Dermed ville alt gresk næringsliv bli mer konkurransedyktig både hjemme og utenlands. Det kan få i gang den veksten som må til for å betale ned noe av den enorme gjelda.

Men samtidig blir all utenlandsgjeld tyngre å bære.  Halveres drakmene i verdi, dobles utenlandsgjelda. Hva slår da mest ut, gjeldssjokket eller bedre konkurranseevne?

Det er mye som står på spill også på EU-sida i konflikten.

Økonomiredaktørene i Financial Times, Martin Wolf og Wolfgang Münchau, har i en serie artikler argumentert for at hvis Hellas forsvinner ut av valutaunionen, vil det bli like ille for eurosonen som for Hellas. Penger ville raskt og i strie strømmer flyttes vekk fra land som kunne tenkes å følge Hellas ut av valutaunionen. Dermed ville den dramatiske ubalansen, både den økonomiske og den politiske, mellom nord og sør i eurosonen øke ytterligere.

Wolf og Münchau understreker også at den nye greske regjeringen er den eneste i eurosonen med et klart demokratisk mandat til å stå opp imot den kuttpolitikken som har lamma vekstmulighetene i de fleste medlemsland. Det minste Syriza-regjeringen da trenger, er et lån som kan holde den greske økonomien i sving noen måneder inntil regjeringens politikk har fått flere penger i omløp både i næringslivet og blant folk flest.

Å videreføre en kuttpolitikk som fra måned til måned har økt statsgjelda, jagd fjerdeparten av grekerne ut av arbeid og 200.000 av de best kvalifiserte unge ut av landet, er så meningsløst at mer av det samme, umulig kan friste.

Kuttpolitikken har ramma det greske folket ekstra hardt, men har på ingen måte endra det som det er viktigst å bli kvitt, klientilismen og korrupsjonen i det greske samfunnet. Et mer produktivt Hellas har heller ikke oppstått. Det greske folket har lidd forgjeves.

Et viktig valgkrav fra Syriza var å oppnå en gjeldssanering slik at utenlandsgjelda kunne halveres. Statsgjelda til Hellas er rundt 350 milliarder euro, og av det er gjelda til andre EU-land nærmere 240 milliarder euro. Det betyr at å halvere den gjelda Hellas har til andre EU-land vil koste dem 120 milliarder euro.

Men siden 2008 er langt større beløp satt inn for å berge banker og andre finansinstitusjoner rundt om i EU. 3000 milliarder euro er brukt for å berge banker, og nye 1000 milliarder vil EUs sentralbank i nærmeste framtid bruke på å kjøpe statsobligasjoner slik at sentralbankene rundt om i EU kan forsyne bankene sine med nok penger til at de endelig våger å låne dem videre ut.

Den greske regjeringen har all grunn til å spørre: Hva er 120 milliarder euro i gjeldslette til et land som allikevel ikke klarer å betale gjelda si?

Den portugisiske regjeringen går steilt imot alle greske ønsker fordi den sjøl har godtatt troikaens innstrammingskrav uten at det utløste politisk og sosialt opprør i Portugal.

Høyre-regjeringen i Spania er også blant de strie. Den er av naturlige grunner redd for at spanske velgere – og Podemos - følger nøye med: Hvis Hellas kan slippe unna kuttpolitikken, hvorfor kan ikke Spania? Velgerne kunne komme på tanken at det bare er å stemme på Podemos, så går det like bra som i Hellas.

Men også den spanske regjeringen må balansere på stram line. Tvinges Hellas ut av euroen, er hele valutaunionen i spill. Ingen våger å spå hva som da vil skje med den spanske kriseøkonomien.

Sentrum-venstre-regjeringene i Italia og Frankrike har mer forståelse for de greske ønskene – ikke minst fordi velvillig holdning til Hellas kan innvarsle en mer vekstvillig krisepolitikk frea EUs side også overfor andre land.

 
Fins det mellomløsninger i denne situasjonen?

Wolfgang Münchau i Financial Times og sjefsøkonom Thomas Mayer i Deutsche Bank har skissert en mulig utvei: Den greske regjeringen kan utstede gjeldsbrev som kan fungere som en parallell valuta side om side med euroen.

Slike gjeldsbrev (IOUer) er ikke bare en fiks tanke. Hovedstaden i Argentina, Buenos Aires, utstedte såkalte “Pataconias” under krisa i 2001. California betalte med IOUer da staten var i pengetrøbbel i 2009.

Med en slik parallell valuta kan det være mulig for Hellas å vri seg unna kuttpolitikken uten å forlate valutaunionen. Hvis folk ikke lenger får lønn i euro, må også butikker godta disse gjeldspapirene som betaling hvis de vil få solgt noe.

Slike «geuroer», som de er kalt, vil ikke være like mye verdt som euroer utstedt av Den europeiske sentralbanken. Folk er derfor villige til å bytte IOUer mot euroer til en lavere pris. Dermed har landet to valutaer med ulik verdi – og har i realiteten gjennomført en delvis devaluering uten å gå ut av eurosonen.

Det er derfor grunn til å tru – og håpe – at møtet i dag (fredag) ikke blir det siste, og at den ubønnhørlige fristen 28. februar heller ikke blir den siste.

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 21. februar 2015)     

Ingen kommentarer: