Angela Merkel støttes av Spania, Portugal og EUs
sentralbank, men ikke av Frankrike og Italia.
Mens dette skrives, møtes regjeringene i eurolanda
til et angivelig siste møte i konflikten med Syriza-regjeringen i Hellas. Det
meldes at den tyske regjeringen og EUs sentralbank er like ubøyelige som før,
mens presidenten for EU-kommisjonen, Juncker, kan strekke seg et stykke i
retning av det siste greske tilbudet.
Det er et tilbud der Syriza-regjeringen gir opp
viktige valgløfter, men som sikrer landet nok penger til å klare seg et halvt
år til - i håp om at den da vil ha fått på plass det aller viktigste, skattlegging
av skipsredere og andre som har sluppet skatt fordi de er for rike - og et opplegg for å gi seg i kast med den korrupsjonen
som gjennomsyrer det greske samfunnet.
Syriza har ikke gått til valg på å melde Hellas ut av
valutaunionen og har et overveldende flertall av velgerne med seg på det.
Sannsynligvis oppfattes en euro som tryggere en en drakme.
For den greske samfunnsøkonomien ville fordelen ved å
stå utafor valutaunionen, nettopp være at de nye drakmene ville falle i verdi i
forhold til euroen. Dermed ville alt gresk næringsliv bli mer konkurransedyktig
både hjemme og utenlands. Det kan få i gang den veksten som må til for å betale
ned noe av den enorme gjelda.
Men samtidig blir all utenlandsgjeld tyngre å bære. Halveres drakmene i verdi, dobles
utenlandsgjelda. Hva slår da mest ut, gjeldssjokket eller bedre konkurranseevne?
Det er mye som står på spill også på EU-sida i
konflikten.
Økonomiredaktørene i Financial Times, Martin Wolf og
Wolfgang Münchau, har i en serie artikler argumentert for at hvis Hellas forsvinner
ut av valutaunionen, vil det bli like ille for eurosonen som for Hellas. Penger
ville raskt og i strie strømmer flyttes vekk fra land som kunne tenkes å følge
Hellas ut av valutaunionen. Dermed ville den dramatiske ubalansen, både den
økonomiske og den politiske, mellom nord og sør i eurosonen øke ytterligere.
Wolf og Münchau understreker også at den nye greske regjeringen
er den eneste i eurosonen med et klart demokratisk mandat til å stå opp imot den
kuttpolitikken som har lamma vekstmulighetene i de fleste medlemsland. Det minste
Syriza-regjeringen da trenger, er et lån som kan holde den greske økonomien i
sving noen måneder inntil regjeringens politikk har fått flere penger i omløp både
i næringslivet og blant folk flest.
Å videreføre en kuttpolitikk som fra måned til måned
har økt statsgjelda, jagd fjerdeparten av grekerne ut av arbeid og 200.000 av
de best kvalifiserte unge ut av landet, er så meningsløst at mer av det samme,
umulig kan friste.
Kuttpolitikken har ramma det greske folket ekstra
hardt, men har på ingen måte endra det som det er viktigst å bli kvitt,
klientilismen og korrupsjonen i det greske samfunnet. Et mer produktivt Hellas
har heller ikke oppstått. Det greske folket har lidd forgjeves.
Et viktig valgkrav fra Syriza var å oppnå en
gjeldssanering slik at utenlandsgjelda kunne halveres. Statsgjelda til Hellas
er rundt 350 milliarder euro, og av det er gjelda til andre EU-land nærmere 240
milliarder euro. Det betyr at å halvere den gjelda Hellas har til andre EU-land
vil koste dem 120 milliarder euro.
Men siden 2008 er langt større beløp satt inn for å
berge banker og andre finansinstitusjoner rundt om i EU. 3000 milliarder euro
er brukt for å berge banker, og nye 1000 milliarder vil EUs sentralbank i
nærmeste framtid bruke på å kjøpe statsobligasjoner slik at sentralbankene rundt
om i EU kan forsyne bankene sine med nok penger til at de endelig våger å låne
dem videre ut.
Den greske regjeringen har all grunn til å spørre:
Hva er 120 milliarder euro i gjeldslette til et land som allikevel ikke klarer
å betale gjelda si?
Den portugisiske regjeringen går steilt imot alle
greske ønsker fordi den sjøl har godtatt troikaens innstrammingskrav uten at
det utløste politisk og sosialt opprør i Portugal.
Høyre-regjeringen i Spania er også blant de strie.
Den er av naturlige grunner redd for at spanske velgere – og Podemos - følger
nøye med: Hvis Hellas kan slippe unna kuttpolitikken, hvorfor kan ikke Spania?
Velgerne kunne komme på tanken at det bare er å stemme på Podemos, så går det
like bra som i Hellas.
Men også den spanske regjeringen må balansere på
stram line. Tvinges Hellas ut av euroen, er hele valutaunionen i spill. Ingen
våger å spå hva som da vil skje med den spanske kriseøkonomien.
Sentrum-venstre-regjeringene i Italia og Frankrike
har mer forståelse for de greske ønskene – ikke minst fordi velvillig holdning
til Hellas kan innvarsle en mer vekstvillig krisepolitikk frea EUs side også
overfor andre land.
Fins det mellomløsninger i denne situasjonen?
Wolfgang Münchau i Financial Times og sjefsøkonom
Thomas Mayer i Deutsche Bank har skissert en mulig utvei: Den greske regjeringen
kan utstede gjeldsbrev som kan fungere som en parallell valuta side om side med
euroen.
Slike gjeldsbrev (IOUer) er ikke bare en fiks tanke. Hovedstaden i Argentina,
Buenos Aires, utstedte såkalte “Pataconias” under krisa i 2001. California
betalte med IOUer da staten var i pengetrøbbel i 2009.
Med en slik parallell valuta kan det være mulig for
Hellas å vri seg unna kuttpolitikken uten å forlate valutaunionen. Hvis folk ikke lenger
får lønn i euro, må også butikker godta disse gjeldspapirene som betaling hvis
de vil få solgt noe.
Slike
«geuroer», som de er kalt, vil ikke være like mye verdt som euroer utstedt av
Den europeiske sentralbanken. Folk er derfor villige til å bytte IOUer mot euroer til en lavere pris. Dermed har landet to
valutaer med ulik verdi – og har i realiteten gjennomført en delvis devaluering
uten å gå ut av eurosonen.
Det
er derfor grunn til å tru – og håpe – at møtet i dag (fredag) ikke blir det
siste, og at den ubønnhørlige fristen 28. februar heller ikke blir den siste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar