Triumf eller forræderi?

Syriza utfordra både Angela Merkel og sin egen venstreside med et forsiktig reformprogram

«Tysk triumf i Brussel!» Det sa de tyske forhandlerne, og budskapet om «et ydmykende gresk nederlag» ble formidla videre over hele Europa av journalister som jobba i flokk.

«Svik og forræderi» – det får Syriza høre fra den delen av venstresida som hadde venta at de greske forhandlerne skulle sette kapitalismen på plass i forhandlingene i Brussel.

Men Syriza hadde ikke noe annet enn et forsiktig reformprogram med sikte på å vri seg unna den kuttpolitikken som var påtvunget utafra. Et klart anti-kapitalistisk valgopplegg hadde knapt gitt Syriza regjeringsmakt ved valget i januar. Det kan bi annerledes alt om noen måneder, hvis EU-makta fortsatt velger å berge banker i stedet for mennesker.

Var utfallet overraskende?  Kanskje for dem som så for seg det den tyske samfunnsfilosofen Habermas så vakkert, men livsfjernt, har kalt en «herredømmefri samtale». Men mange former for makt var i spill rundt forhandlingene. Det maktspillet kan bli både hardere og mer synlig.

Men ved denne korsveien var det ingen sjanse for at Syriza kunne få en avtale om fortsatt påfyll av lån gitt uten vilkår. Valget sto mellom en avtale med vilkår – eller ingen avtale.

Ingen avtale ville ha betydd at EUs sentralbank ville stoppe all støtte til greske banker, at de raskt ville gå konkurs - og at Hellas hadde forsvunnet ut av euro-fellesskapet. Men Syriza hadde ikke gått til valg på å erstatte euro med drakmer.

Det var på dette punktet de greske forhandlerne ikke hadde noen forhandlingsposisjon. Tyske medier forteller at da finansminister Schäuble innså at grekerne ikke hadde noe alternativ til euromedlemskapet, var utfallet av forhandlingene gitt.

 

Grekerne fikk et lån stort nok til å holde økonomien flytende i fire måneder – mot å godta noen forpliktelser som er vage nok til at de reelle forhandlingene vil fortsette med stadig nye forhandlingsbrudd, stadig nye frister, stadig mer nervekrig, fram til 1. juli.

I stigende grad vil grunnleggende maktforhold med rekkevidde langt utover Hellas avgjøre utfallet av forhandlingene. Syriza vil skyve den sosiale katastrofesituasjonen inn i forhandlingene – og blant annet etterlyse hva som må til for at de 200.000 som har forlatt Hellas for å finne arbeid i andre land, skal komme tilbake for å få skikk på den greske økonomien. De fleste er initiativrike og godt kvalifiserte, enten de er ingeniører, økonomer, leger eller lærere.

Syriza-regjeringen har forplikta seg til bygge opp en effektiv skatteinnkreving, skatte de rike etter fortjeneste, også eierne av den skipsflåten som står for femteparten av all tonnasje i verden – og ta opp kampen mot korrupsjonen. Disse forpliktelsene var en sentral del av valgløftene til Syriza og var dermed ikke noe løftebrudd.

Forhandlingene de neste ukene og månedene vil dreie seg om kuttkrav, salg av statseiendom og lovgivningen for arbeidslivet.

Kuttkrav vil det bli forhandla om så lenge Hellas trenger pengestøtte utafra. Om privatiseringskrava har finansminister Varoufakis foreløpig sagt at Syriza-regjeringen ikke avviser privatisering som prinsipp. Men privatisert statsvirksomhet må ikke ende som monopoler i privat regi, samtidig som salg i en tvangssituasjon er det minst lønnsomme en regjering i pengenød kan sette i gang med.

Uenigheten om hvordan det greske arbeidslivet skal lovreguleres, er nok det mest grunnleggende. Syriza hyller ILO-regelverket, mens troikaen gjorde alt den kunne for å undergrave det. Her tørner Tsipras og Varoufakis mot alt som fins av nyliberale EU-politikere. Blir grekerne stående uten brei europeisk støtte i dette sammenstøtet, er utfallet gitt, Men er akkurat det gitt?

Falt forhandlerne for egne grep? En god del medieoppslag sprer iherdig dette bildet. Economist bruker ei helside på å få fram at Varoufakis kunne ha oppnådd veldig mye mer, men provoserte med væremåte og klesdrakt.

Forhandlerne til Syriza kritiseres også av partifeller som ville likt et heroisk «nei» bedre enn et uklart «javel» for å kunne skyve eventuelle avklaringer ut i tid. Men det Syriza i hvert fall oppnådde, var å få fram de første synlige sprekkene på EU-sida.

Syriza gjør et nummer av at troikaen er tatt vekk. Nå omtales EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF i avtaledokumentene som «institusjonene». Syriza ser seg av flere grunner tjent med å møte dem enkeltvis.

Det siste året har IMF ved flere anledninger beklaga at Hellas ble utsatt for så harde kuttkrav, og de siste dagene har Juncker som president for EU-kommisjonen og Draghi som sentralbanksjef vist større forståelse for greske krav enn mange av EU-regjeringene.

Angela Merkel kan gjenta i det uendelige at verken EU eller eurosonen er en «overføringsunion». I klartekst har tyske borgere (og velgere) blitt fortalt (og forsikra) at rike land ikke har noe ansvar for land som blir hengende etter i økonomisk utvikling. Hvert land er ansvarlig for sin egen situasjon.

Dette viser hvor himmellangt EU er fra situasjonen innen en nasjonalstat – der det både via skatteregler og trygdesystem fins automatiske støtputer for regioner som rammes av uheldig økonomisk utvikling - samtidig som det kan vedtas særlige krisepakker for slike regioner. Og da er ikke krisepakkene lån med harde forpliktelser som vilkår for at de blir gitt.

Det som på sikt er farligst for hele EU-konstruksjonen, er at ulik utvikling øker konflikter mellom medlemsland. Ulik økonomisk utvikling fremmer ikke solidariteten mellom «flittige tyskere og finner» og «late og kravstore grekere».

De fleste økonomer ville i dag i tillegg være enige om at den valutaunionen som faktisk eksisterer, nettopp er en viktig del av årsaken til at medlemsland utvikler seg så ulikt økonomisk.

Det er dette spenningsfeltet Tsipras ville utnytte da han oppsummerte forhandlingene så langt: Hellas vant en trefning – og krigen fortsetter.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 28. februar 2015)