En euro til besvær

Hvor i Europa er det et folkekrav å bli del av en sentralstyrt europeisk storstat?

Framtida for EUs valutaunion er mer enn uviss. Tåler den at Hellas går konkurs eller blir tvunget ut av valutafellesskapet? Kan Berlusconis Italia berges, og hvem vil det? Ender det med at Tyskland går tilbake til D-marken sammen med Nederland og Finland?

Da etableringen av EUs valutaunion ble diskutert på 1990-tallet, ble debatten fra mange hold oppsummert slik: Mens politikerne definerte valutaunionen som et godt fundert økonomisk prosjekt, så økonomene den som et tvilsomt økonomisk prosjekt, men som et nødvendig politisk prosjekt hvis en skulle samle "Europa" til en "stadig tettere union" - det som ifølge alle EU-traktater er målet med EU-prosjektet.

Fra alle avskygninger av økonomer var advarslene mange:

- I 1997, to år før valutaunionen ble til, gikk 350 europeiske økonomer sammen om et åpent brev til EU-regjeringene med beskjed om at pengeunionen ville fjerne viktige politiske styringsverktøy og forverre framtidige kriser.

- Samme året skrev Milton Friedman, den ledende nyliberale ideologen, en kronikk i Die Zeit der han advarte mot pengeunionen fordi den ville øke de politiske spenningene internt i EU.

- Ut på høsten 1997 brukte milliardæren og storspekulanten George Soros også Die Zeit for å varsle at en felles EU-valuta kunne ødelegge hele EU.

- I februar 1998 krevde 155 tyske økonomer at pengeunionen måtte utsettes. De aktuelle medlemslandene hadde fortsatt så ulik økonomisk struktur at en pengeunion bare ville forsterke ulikhetene.

- Samtidig kom Reimut Jochimsen fra ledelsen i Bundesbank ut med ei bok der hovedbudskapet var at dagens økonomiske problemer bare var “barnemat” mot dem som ville utvikle seg hvis euroen ble felles valuta.

Det var nok å se seg om. I 1998 hadde Storbritannia bruk for å heve renta for å dempe presset i økonomien, mens Tyskland og Frankrike hadde bruk for lav rente for å få hjula i gang. Men våren 1998 bestemte statslederne seg for å etablere valutaunionen fra januar 1999. Britene var føre var og holdt seg utafor.

Fem EU-valutaer hadde etter at valutaunionen ble traktatfesta i Maastricht i desember 1991, på sju år tapt mer enn 20 prosent i verdi i forhold de mest stabile EU-valutaene, tyske D-mark og hollandske gylden. Det var all mulig grunn til å spørre: Hva ville ha skjedd med bedrifter i Spania og Italia dersom de etter 1991 hadde måttet konkurrere med Tyskland og Nederland på basis av en valuta like sterk som D-mark og gylden?

Det er akkurat den situasjonen bedrifter i Spania og Italia sliter med i dag. Svaret er opplagt: Valutaunioner kan fungere uten altfor mange gnisninger når det er ”gode tider” i alle medlemsland – når alle land opplever vekst, når det er balanse i handelen medlemsstatene i mellom og når ingen store land utkonkurrerer andre medlemsland. Når noe av dette skjærer seg, oppstår det spenninger som valutafellesskapet bare forsterker. For tida skjærer det seg på kryss og tvers i EU.

I slike situasjoner er ingen ting verre for EU enn at franske, tyske eller italienske velgere legger skylda på EU - eller de andre i EU - for at de kommer dårligere ut enn folk på den andre sida av grensa. Når sosiale spenninger gis en nasjonal fortolkning, kan situasjonen i dagens Europa fort bli eksplosiv. Det er for lengst EUs grunnproblem.

Men det er ikke bare nasjonale spenninger som skjerpes. Sosiale spenninger vil også øke, for land som blir hengende etter, har - innen valutaunionen - få andre veier å gå enn å legge byrdene på folk flest: enten ved at skatter og avgifter økes, eller ved at offentlige utgifter kuttes, for eksempel med kutt i offentlige ytelser (skole og helse), masseoppsigelser, lavere lønn og lavere pensjoner.

Jacques Delors, presidenten for EU-kommisjonen fra 1985-94, og den viktigste pådriveren både for det indre markedet og valutaunionen, ble etter hvert en skarp kritiker av den valutaunionen han jobba så iherdig for å få til.

Men Delors hadde også lansert visjonen om EUs "sosiale dimensjon", det nettverket av sosiale ordninger som skulle gi folk grunnleggende trygghet for jobb og velferd midt oppe i konkurransen på det indre markedet. Det prosjektet mislyktes. Kapitalen fikk sine friheter til å flyttes hvor som helst profitten var størst, arbeidsfolk fikk friheten til å flytte etter. Delors la etter hvert ikke fingrene i mellom: Den sosiale hensynsløsheten i ØMU-prosjektet kunne sprenge hele prosjektet.

EUs pengeunion ØMU er derfor på ingen måte “dømt til å lykkes”. Og den kan bare lykkes hvis pengeunionen inngår i et prosjekt av langt større rekkevidde - og med enda større risiko: det å bygge om EU til en sentralisert storstat midt i Europa.

Det viser all erfaring med tidligere pengeunioner i Europa. De fleste av dem oppsto på 1800-tallet, og de tre pengeunionene som overlevde, var der hvor pengeunionen var utgangspunktet for å bygge en ny stat av tidligere uavhengige kantoner (Sveits) eller av bystater og fyrstedømmer (Tyskland og Italia).

De andre pengeunionene, den tysk-østerrikske pengeunionen fra 1857, pengeunionen mellom Belgia, Frankrike, Sveits og Italia fra 1865 og pengeunionen mellom Norge, Sverige og Danmark fra 1872 brøt sammen nettopp fordi disse pengeunionene ikke ble gjort til grunnmur for en felles statsdannelse.

Harvard-økonomen Dani Rodrik sa det slik i 1998: “Historisk sett har vi aldri hatt en myntunion uten en forbundsregjering. Med mindre EU raskt får skapt en politisk union som kan føre en felles økonomisk politikk, blir ØMUen en katastrofe for Europa og verden.”

Ingen vil ha katastrofen, men hvor i Europa er det et folkekrav å bli del av en sentralstyrt europeisk storstat?


- Ekstremt tett og ugjenkallelig

En valutaunion vil gi "et tap i nasjonal suverenitet over den økonomiske og monetære politikk så alvorlig at det sannsynligvis bare kan tåles innen rammene av en ekstremt tett og ugjenkallelig politisk integrasjon" (Karl Otto Pöhl, mangeårig sjef for Bundesbank og en hovedarkitekt bak EUs valutaunion.)


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 15/10-2011)