fredag 5. juni 2015

ESA ut mot avtaleretten


Det er i vår vi får vite hvem som hadde rett i debatten om vikarbyrådirektivet

På LO-kongressen i mai 2013 ble det vedtatt at «ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler. En slik forrang må avklares mellom EØS-avtalens parter.» Vedtaket var enstemmig.

Overvåkingsorganet ESA har nylig sendt et brev som utfordrer dette vedtaket. Brevet er sendt til Arbeids- og sosialdepartementet og ber departementet avklare to spørsmål:
·         Fins det lover som - i strid med vikarbyrådirektivet – setter begrensninger på bruk av innleie av arbeidstakere?
·         Fins det tariffavtaler som setter slike begrensninger?

Vikarbyrådirektivet fastslår i artikkel 4, nr. 1, at begrensninger på innleie bare kan godtas hvis de begrunnes med såkalte «allmenne hensyn, særlig vern av vikarer, krav om sikkerhet og helse på arbeidsplassen eller behovet for å sikre et velfungerende arbeidsmarked og forebygge misbruk.”.

ESA vil altså ha en oversikt over om det settes begrensninger på innleie av arbeidstakere i norsk lov eller i norske tariffavtaler uten at det kan begrunnes med slike «allmenne hensyn».

Uttrykket «allmenne hensyn» har en presis betydning i EU-retten. Ifølge EU-kommisjonen må det foreligge ”en reell og alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnsinteresser” for at slike «allmenne hensyn» skal tas i betraktning. Det skal altså mye til for at EU-retten godtar begrensninger på innleie av arbeidskraft. Det er de land som påberoper seg slike «allmenne hensyn», som da har bevisbyrden.

Nå er det sånn at Arbeidsmiljølovens paragrafer 14-9 og 14-12 setter begrensninger på bruken av midlertidige ansettelser og for innleie av arbeidstakere – og de to paragrafene er nært forbundet. §14-12 tillater innleie på samme vilkår som de §14-9 setter for midlertidig ansettelse.

§ 14-12 i Arbeidsmiljøloven sier at innleie av arbeidskraft bare kan skje hvis det dreier seg om arbeid der loven åpner for midlertidig ansettelse. Midlertidig ansettelse kan etter lovens § 14-9 bare brukes i helt bestemte situasjoner. De to viktigste er når ”arbeidets karakter tilsier det, og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres” og når det dreier seg om et vikariat for en avgrensa periode.

I debatten om vikarbyrådirektivet i 2011 mente Arbeidsdepartementet at disse begrensningene i Arbeidsmiljøloven var i samsvar med direktivet. Departementet tolka direktivet “i beste mening” for å imøtegå argumentene fra skeptikere innen fagbevegelsen – men antakelig også for å bygge opp en sterkest mulig argumentasjon foran en eventuell konfrontasjon med juristene i overvåkingsorganet ESA og i EFTA-domstolen.

Mange tariffavtaler har regler om hvordan og når innleie av arbeidstakere skal foregå. Men hvem skal avgjøre om slike regler er restriksjoner som er i strid med vikarbyrådirektivet? Skal Arbeidsdepartementet gripe inn mot slike tariffavtaler? Skal i siste instans ESA og EFTA-domstolen avgjøre slikt?

Hvis andre enn partene i arbeidslivet skal fastlegge innholdet i tariffavtaler, vil det innebære at EU-regler har forrang foran norske tariffavtaler – i strid med det enstemmige vedtaket på LO-kongressen i mai 2013. Og enda viktigere: i strid med det grunnleggende prinsippet om at tariffavtaler inngås mellom partene i arbeidslivet – uten innblanding utafra.

 
Utover i 2011 stilte stadig flere fagforbund krav om at vikarbyrådirektivet måtte avvises ved at regjeringen tok i bruk reservasjonsretten i EØS-avtalen. LO-ledelsen forsvarte lenge direktivet, men da landsmøtet i Fellesforbundet i oktober 2011 - mot én enslig stemme – gikk mot direktivet, gikk også LO-sekretariatet (LOs øverste beslutningsorgan mellom representantskapsmøtene) inn for å avvise direktivet.

YS og UNIO krevde også at regjeringen reserverte seg mot vikarbyrådirektivet, slik at alle de tre store arbeidstakerorganisasjonene sto sammen om å avvise direktivet.

SV og Senterpartiet gikk mot å innføre vikarbyrådirektivet i norsk lov og tok dissens på det i den rødgrønne regjeringen. Det innebar at Arbeiderpartiet måtte ha støtte fra partier til høyre i norsk politikk for å få flertall for direktivet på Stortinget.

 
Brevet fra ESA åpner opp igjen hele debattfeltet om vikarbyrådirektivet. Da vil det vise seg hvem som hadde rett: Angriper direktivet norske tariffavtaler og norsk lovgivning for arbeidslivet – eller gjør den det ikke?

Det ble under debatten i 2011 krevd – fra mange hold – at regjeringen måtte få ESA til å avklare dette spørsmålet før Stortinget tok standpunkt til vikarbyrådirektivet. Men slike avklaringer på forhånd gir ikke ESA. Det er først etter at direktiv er innført i norsk lov, vi vil få svar på hvordan direktivene griper inn mot norske forhold.

 Daværende stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Steinar Gullvåg, forsøkte i 2011 å roe ned debatten med at vi kunne kvitte oss med direktivet hvis det viste seg at virkningene ble for ille. Men en slik angrefrist fins ikke i EØS-avtalen. Nye EU-direktiv kan avvises med reservasjonsretten, men er de først tatt inn i norsk lov, kan de aldri tas ut igjen – så lenge Norge er med i EØS.

Et helt nytt spor i kampen mot ødeleggende EU-regler ble derfor lagt med det enstemmige vedtaket på LO-kongressen fra mai 2013. Det vedtaket er aldri fulgt opp. Vedtaket sier at forrangen til tariffavtaler og lovgivningen for arbeidslivet «skal avklares mellom partene i avtalen», det vil si mellom EU-kommisjonen og den norske regjeringen.

Vi kan ikke vente at dagens regjering vil bidra til noen slik avklaring. Men i 2017 bør tariffavtalers forrang framfor EU-regler bli et sentralt valgkampkrav overfor alle partier - uansett hva ESA måtte finne ut om tariffavtalene våre i løpet av de neste månedene.

 
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 7. februar 2015) 
 

Ingen kommentarer: